Det er nesten som når mennesker som bruker briller, har brillene på nesen mens de leter etter dem. De har til og med glemt at de ikke kan se uten briller, så hvis de leter og ser, er det helt sikkert at brillene er på plass. Men hvis du har brukt briller i årevis, blir de langsomt en del av deg; de blir øynene dine. Du tenker ikke på at de er atskilt fra deg. Men hvert brillepar kan gi det du ser sin egen farge. Du er øynene bak – brillene kan ikke se av seg selv. Tingene utenfor har ikke fargen som brillene gir dem, men du er blitt så identifisert med brillene… Menneskets sinn er også et instrument. Brillene er utenfor hodet, sinnet er inne i hodet så du kan ikke ta det av deg hver dag. Og du er så nær det inne i deg, at selve nærheten er blitt identifikasjonen. Så alt det som sinnet ser, antas å være virkelighet. Og sinnet kan ikke se virkeligheten, sinnet kan bare seg sine egne fordommer. Det kan se sine egne projeksjoner avspilt på verdens skjerm.