Det øyeblikket du i tillit slipper selvkontrollen, det øyeblikket slutter du å kjempe mot eksistensen. Da trenger du ikke å bekymre deg for noen ting. Eksistensen tar vare på deg. Problemet med menneskesinnet er at det konstant kjemper, det prøver å gå mot strømmen. Det er en grunn til at det gjør det: Bare ved å gå mot strømmen kan egoet fylles. Ved å gå med livets flod, uten å kjempe, ved å la livet føre deg hvor det enn vil, vil egoet ditt forsvinne. Du vil være, du vil være mer enn du er nå – mer autentisk, mer ekte – men du vil ikke ha noen følelse av “jeg”. Og da vil du bli i stand til å se hvor du går. Selv stien som skapes i det du beveger deg, kan sees av dem som ikke har ego. Selv fotavtrykkene etter fuglene som flyr på himmelen, kan de se. Fuglene lager ikke fotavtrykk. Men når sinnet er fri fra egoet, blir hele din væren et speil så rent at selv disse fotavtrykkene reflekteres i det.