Mennesket bærer fortsatt med seg mye av dyrets instinkter – sinne, hat, sjalusi, eiertrang, sluhet. Alt det som er blitt fordømt i mennesket, synes å tilhøre en meget dyp rotfestet ubevissthet. Og oppgaven til vår spirituelle alkymi er hvordan man kvitter seg med sin dyriske fortid. Dersom mennesket ikke kvitter seg med sin dyriske fortid, vil det forbli splittet. Vår dyriske fortid og vår menneskelighet kan ikke eksistere som en enhet fordi menneskeheten har akkurat motsatte egenskaper i seg. Så hva enn mennesket gjør, blir det en hykler. Når det gjelder formell oppførsel, så følger det menneskehetens idealer – om kjærlighet og sannhet, frihet, ikke-eiertrang, medfølelse. Men det forblir bare et tynt lag, og i et hvilket som helst øyeblikk kan det skjulte dyret dukke opp, en hvilken som helst ulykke kan bringe det frem. Og om det dukker opp eller ikke, er den indre bevisstheten likevel splittet. Denne delte bevisstheten har skapt lengselen og spørsmålet: Hvordan kan individet bli harmonisk? Og det samme gjelder for hele samfunnet: Hvordan kan vi omskape samfunnet til et harmonisk hele hvor det ikke er krig, ingen konflikt, ingen klasser, intet skille på grunn av farge, kaste, religion, nasjon? I stedet for å tenke på revolusjon og på å forandre samfunnet, dets struktur, burde vi tenke mer på meditasjon og på å forandre individet. Det er den eneste måten vi en dag skal kunne bli kvitt alle kunstige skillelinjer i samfunnet. Men først må de forsvinne i individet – og de kan forsvinne.