Sinnet kan ikke la være å dømme. Dersom du tvinger det til ikke å dømme, vil det oppstå en blokkering i din intelligens. Da kan ikke sinnet fungere ordentlig. Det å være ikke-dømmende er ikke noe som kommer fra sinnet. Bare et menneske som har gått hinsides sinnet kan være ikke-dømmende; ellers er det som synes å være saklig, en gyldig påstand, kun tilsynelatende dette. Alt som sinnet bestemmer eller påpeker, er forurenset av dets bakgrunn, av dets fordommer. Dette gjør det dømmende. Ta en tyv som eksempel. Det er et faktum at han har stjålet – ingen tvil om det – og du kommer med et utsagn om tyv. Og sant nok, det å stjele er ikke bra, så når du kaller et menneske for en tyv, sier sinnet ditt: ‘Du har rett, utsagnet er sant.’ Men hvorfor er en tyv et dårlig menneske? Og hva ligger det i å være dårlig? Hvorfor har han blitt tvunget til å stjele? Og selve tyveriet er en enkeltstående handling: På bakgrunn av den eneste handling lager du et utsagn om hele personen. Du kaller han for en tyv. Han gjør mange andre ting også, ikke bare sjeler. Han kan være en god maler, han kan være en god tømmermann, han kan være en god sanger, en god danser – han kan ha tusen og en kvaliteter. Hele mennesket er for stort, og tyveriet er eneneste handling. På bakgrunn av en eneste handling kan du ikke komme med et utsagn om hele personen. Du kjenner ikke personen i det hele tatt, og du kjenner ikke engang handlingen, under hvilke omstendigheter den skjedde. Under samme omstendigheter ville kanskje du også ha stjålet. Kanskje var det ikke galt å stjele under de omstendighetene… Fordi hver eneste handling er relativ til omstendighetene. Hvis du ser deg om i verden og du legger merke til ulike menneskers betingelser og deres ideer om godt og ondt, riktig og galt, vil du for første gang være i stand til å se at sinnet ditt også tilhører en viss gruppe av menneskeheten. Det representerer ikke noen ting om sannheten; det representerer ganske enkelt den gruppen. Og gjennom dette sinnet, uansett hva du ser, er det dømmende.