Vår kropp er en levende organisme. Den er i nuet. Det er i vår bevisste kontakt med dette levende øyeblikket og kroppen at vi mennesker optimalt kan utvikle oss. Gjennom den levende kroppen får vi det første glimt av en eksistensiell dimensjon, væren.
Mysterietradisjonene har i tusener av år visst at kropp og psyke henger sammen. Det er to ulike uttrykk for en felles energi. Wilhelm Reich var en av de første i den vestlige verden som forstod dette. Han hørte til den nærmeste kretsen rundt Freud, men ble senere ekskludert p.g.a. sin nytenkning. Gjennom en kroppsorientert utforming av den psykoanalytiske metoden viste han hvordan psykiske forsvarsmekanismer, konflikter og karaktertrekk kan komme til syne som spenningsmønstre i kroppen. Reich kalte dette muskelpanseret. Senere har man lært at forstyrret utvikling også kan uttrykke seg i kroppen som energiløs, hypoton muskulatur. Begge tilstandene har sammenheng med det autonome nervesystemet (ANS) og barnets tidlige utvikling.
Tilknytning
Kommunikasjonen mellom oss mennesker er først og fremst et samspill hvor vi fanger opp hverandres kroppspråk, fine nyanser i ansiktsmuskulaturen og stemmen. Det er disse finstilte skiftningene, som tolkes av høyre hjernehalvdel og styrer nære relasjoner.
Utviklingspsykologien har gjennom John Bowlby`s tilknytningsteori gjennomgått en revolusjon de siste 50 årene. Bowlby så først på tilknytningen mellom mor og barn som en «trygg havn» for barnet. Ainsworth videreutviklet arbeidet med å påvise ulike tilknytningsmønster, de såkalte utrygge. Forståelsen av tilknytning har siden 90-tallet blitt dreid i retning av regulering av følelser. Dette har sammen med ny hjerneforskning gitt oss et helt nytt bilde av samspillet mellom mor og barn de første to årene.
Erfaringene barnet gjør i samspillet med den første omsorgspersonen stimulerer utviklingen av barnets hjerne. Denne skjer i ansiktkontakten mellom dem og er hos begge knyttet til høyre hjernehalvdel. Det er morens sensitivitet i forhold til barnet som er avgjørende for kvaliteten i utviklingen av hjernen. Tilknytningsprosessen skjer i løpet av de første to årene, de er da blitt bundet sammen av usynlige bånd barnet trenger for å utvikle seg videre. Blir barnets behov i den perioden ivaretatt. Det lærer å regulere sine følelser i samspillet med moren. Det får da en gryende positiv selvfølelse som er grunnleggende for å utvikle autonomi, selvstendighet. Utviklingen av emosjoner og evnen til å regulere disse er fundamentet i utviklingsprosessen. Slik skape relasjoner til andre som er nærende. Kommunikasjonen mellom oss mennesker er først og fremst et samspill hvor vi fanger opp hverandres kroppspråk, fine nyanser i ansiktsmuskulaturen og stemmen. Det er disse finstilte skiftningene, som tolkes av høyre hjernehalvdel og styrer nære relasjoner.
Nye forståelser av hjernen
De siste 15 års hjerneforskning har bekreftet at dualismen mellom kropp og sinn er en illusjon. Så sent som i 1998 ble forståelsen av hjernens funksjon snudd helt og ned. Hjernen kan fornye seg selv. Begrepet nevroplastisistet ble da introdusert. Først ble det klart at hjernen forandrer seg gjennom påvirkning utenfra.
Persepsjon, sanseinntrykk eller opplevelse skaper forandring. En pianospiller har et mer utviklet motorisk senter i hjernen for bevegelse av fingrene. En slagpasient kan utvikle alternative hjernebaner når et område er ødelagt gjennom slag. Jeffrey Schwartz og Richard Davidson har gjennom sin hjerneforskning vist at hjernen også kan forandres innenfra. Schwartz tvangsnevrotikere påvirket med meditasjon sine forstyrrede nervebaner. Richard Davidson påviste gjennom magnetrøntgen at hjernen til tibetanske munker er forskjellig fra den såkalte normale hjerne. Vi kan med andre ord subjektivt, innenfra, påvirke og forandre vår egen hjernestruktur.
Å forstå og å føle
Ny kunnskap om hjernen viser at kognitivismen, som har dominert forståelsen av hjernens funksjon siden slutten av 40-tallet, har undervurdert betydningen av følelser.
Den kognitive hypotesen er at hjernen bruker sanseinformasjon og omgjør den til symbolske forestillinger. Intelligent og funksjonell atferd forutsetter en mental forestilling, en symbolsk representasjon av verden. Denne metaforen, hjernen som en datamaskin, tok helt over kognitiv vitenskap og er siden blitt den toneangivende tilnærmingen til forståelsen av hjernens funksjon, og har fått betegnelsen kognitivisme.
I dag vet vi at følelser representerer usynlige bånd som knytter oss mennesker sammen. Hvordan vi forholder oss til dem avgjøres gjennom et finstemt samspill mellom ansikt, stemme og de to høyre hjernehalvdelene. Relasjonsfeltet mellom oss får kropp og sinn til å smelte sammen til en helhet.
Menneskebarnet er de to første årene prisgitt sine omgivelser når det skal skape fundamentet for utviklingen av personligheten. Resulterer den emosjonelle utviklingen i et forstyrret selvbilde vil det mangle de psykiske ressursene det trenger for å lære og stole på seg selv. Skam kan da med negativ kraft komme inn i barnets liv, gi opplevelsen av verdiløshet, at det er noe galt med det. Dette hindrer livsutfoldelsen og fører senere til isolasjon og ensomhet.
Kulturell tingliggjøring av kroppen
I dag er vi vitne en kulturell tingliggjøring av kroppen.
Dette skaper for mange et forstyrret forhold til den, som bl.a. uttrykker seg i spiseforstyrrelser, plastisk kirurgiske operasjoner, helsehysteri og en skremmende fedme epidemi. Det er ikke begrenset til å være et individuelt problem, men har et kollektivt uttrykk av enorme proporsjoner. Det skriker mot oss overalt i all reklamen om kropp og kroppsidealene vi oversvømmes av.
Den massive ytre påvirkningen gjør at en stor gruppe gradvis mister kontakten med kroppen. Mange blir til slutt identifisert med intellektet, de fungerer fra halsen og opp. Denne organismiske ubalansen er en av flere faktorer som skaper utbrenthet, sykdommer i bevegelsesapparatet og andre psykosomatiske lidelser.
Kroppen er i øyeblikket
Vår kropp er en levende organisme. Den er i nuet. Det er i vår bevisste kontakt med dette levende øyeblikket og kroppen at vi mennesker optimalt kan utvikle oss. Gjennom den levende kroppen får vi det første glimt av en eksistensiell dimensjon, væren.
Terapiprosessen Det Glemte Barnet starter med å komme fra hodet ned i kroppen og reetablere kontakt med den. Vi bruker ulike terapeutiske verktøy sammen med bevisst oppmerksomhet for å gjenopprette kontakt med kroppen. Det indre arbeidet foregår i nuet, her og nå. Da utvikles og stabiliseres også bevisst oppmerksomhet, den er vår bro til øyeblikket, til å være i kroppen.
En forutsetning for utvikling er at kroppen blir mer sensitiv og energetisk. Kontakt med følelser og sanseinntrykk gjør kroppen mer flytende, fleksibel og levende. Denne organismiske energien er drivkraften i utviklingsprosessen. Dypere kontakt med kroppen er en forutsetning for at ubrukte ressurser blir tilgjengelige og psykiske traumer og sår kan heles.
Kroppen kan bli sett på som et tempel vi må ære og ta ansvar for. Det er viktig at vi lever i den og ikke på utsiden av det den. Ved å ta bolig i kroppen og gjøre den mer sensitiv, kan den bli døren til en større dimensjon i tilværelsen. Den er ikke hinsides, den er levende, her og nå, og gir røtter i tilværelsen.
Kropp og væren
I kroppen finnes dypere sanseorganer som gjør det mulig å åpne for det meditative rom.
Det er gjennom disse du får kontakt med at du er mer enn kropp og sinn, en eksistensielle dimensjonen. Utvidelse av bevisst oppmerksomhet og en mer sensitiv kropp gjør det mulig å få kontakt med væren. Pusteteknikker, sammen med aktive og stille meditasjoner, er verktøy som du lærer å bruke for å utvide ditt meditative rom.