Kunnskapen om hjernens funksjon de siste 40-50 årene har snudd opp og ned på vår forståelse av oss mennesker. Det er riktig å anvende begrepet paradigmeskifte, fordi skiftet krever en radikal endring i forståelsen av relasjonen mellom mennesker. Problemet med et paradigmeskifte er all den motstand det møter. Det gamle vante gir oss en form for trygghet, og det ukjente skaper frykt. Vi er vanedyr som til tross for at en ny virkelighet trer fram så fortsetter vi i det gamle mønsteret, også på samfunnsnivå.
Fra 50-tallet ble hjernen oppfattet som en datamaskin som inneholdt all informasjon som var nødvendig for å styre all livsfunksjonene. Den oppfatningen er i dag snudd helt på hodet. Hjernen er ikke lenger den som styrer organismen, den utfører oppdrag som er sluttresultat av millioner av signaler som kommer fra kroppen, som de eldste delene av hjernen, overlevelsesinstinktet, følelser og nervesystemets respons på miljøet.
La meg gi et eksempel på hva det innebærer når det kommer til behandlingen av psykiske problemer. Allan Schore utga i 2010 boka «Right Brain Psychotherapy». Han er ikke hvem som helst, kanskje ansett som den fremste utviklingsforsker idag . Han slår fast at i behandling må terapeuten være like villig som pasienten til å endre seg. Vi mennesker er psykisk så viklet inn i hverandre at det kan oppstå en situasjon der terapeuten sine egne uløste konflikter stopper pasientens prosess.
Forklaringen til den dype innviklingen i hverandre ligger i de to første leveårene. Erfaringene vi gjør i møtet med de viktige andre rundt oss lagres i kroppsminnet i høyre hjerne. Bevisstheten vår i den perioden er pre-reflekterende og lokalisert i høyre hjerne. Den skiller ikke mellom innvendig og utvendig, alt er ett. Det er ikke et meg og deg, alt bare er direkte uten tanker, vi er ett med eksistensen. Den bevisstheten blir ikke borte, den fortsetter. Den er synonym med det vi kaller ubevissthet, som i dag er blitt et uklart begrep. En forståelse av hvordan denne formen for bevissthet påvirker oss i dagliglivet er i stor grad fraværende i dagens helsevesen.
Forståelsen av den dype broen mellom mennesker vi finner hos Allan Schore mangleri dagens helsevesen. Der opereres det i dag med begrepet nevrosepsjon. Det er tatt fraStephen Porges polyvagale teori. Det er en teori om nervesystemets funksjon som er kommet inn i psykologi og psykiatri gjennom den nye kunnskapen om psykiske traumer. Nevrosepsjon er nervesystemets egen, ubevisste radar. Hvert eneste sekund scanner kroppen vår omgivelsene og menneskene rundt oss for å finne ut om vi er trygge, i fare eller i livsfare. Det skjer helt automatisk på brøkdelen av et sekund – lenge før den tenkende hjernen i det hele tatt rekker å oppfatte situasjonen. Men radaren opererer ikke i et vakuum; den er direkte koblet til kroppsminnet i høyre hjernehalvdel.
Nevrosepsjon amputerer forbindelsen denne radaren har til kroppsminnet. Det betyr at kroppens alarmsystem ikke bare reagerer på det som skjer akkurat nå, men på alt vi har opplevd før. Når partneren din endrer tonefall eller flakker med blikket, gjenkjenner kroppsminnet det som et gammelt tegn på utrygghet eller avvisning. Det har nok likhet i seg til å minne om et mønster som har festet seg fra tidlig i livet. Før du har rukket å tenke deg om, har din nevrosepsjon allerede slått full alarm – og en relasjonell konflikt er i gang
Den dype koblingen mellom kroppsminnet og nevrosepsjonen er i realiteten det filosofer og psykologer kallerpre-reflekterende bevissthet. Det er ikke en bevissthet av tanker, ord eller logikk, men en ren kroppslig form for bevissthet som vi har med oss helt fra fødselen. Før et spedbarn i det hele tatt har utviklet et verbalt språk eller evnen til å tenke rasjonelt, sanser, erfarer og husker det verden gjennom kroppen. Den nyfødte "vet" umiddelbart om mors eller fars fang er trygt eller utrygt gjennom hudkontakt, hjerteslag og stemmeleie. Den medfødte, før-tenkende bevisstheten forsvinner ikke når vi blir voksne. Den forblir selve fundamentet for hvordan vi opplever oss selv og andre. Når vi i voksenlivet reagerer lynraskt på subtile signaler i en relasjon, er det ikke en biologisk defekt eller en feilkobling – det er denne opprinnelige, pre-reflekterende bevisstheten som snakker til oss gjennom kroppen. Så hvorfor forbigår den polyvagale teorien den høyre hjernen og kroppsminnet? Da ville den bli tvunget å ta stilling til spørsmålet hva er bevissthet. I den polyvagale teorien er kjærlighet redusert til en hormonell funksjon, oxytoksin. Den forblir forankret i en materiell forståelse av virkeligheten.
Bevissthet som en utvidet dimensjon er fundamentet i forståelsen av det terapeutiske arbeidet vi tilbyr i prosessen Det Glemte Barnet, og allerede i starten på prosessen er vårt fokus kroppsminnet i høyre hjerne.
Ved å gjøre nevrosepsjon til et rent biologisk og fysiologisk fenomen, lukkes døren til forbindelsen til den dype forbindelsen vi mennesker har til hverandre, og som daglig påvirker oss alle. Nevrosepsjon forklares ofte som en mekanisk, biologisk alarm i hjernestammen som konstant scanner for trygghet eller fare utenom den tenkende hjernen. Men ved å frikoble den prosessen fra pre-reflektiv bevissthet og det emosjonelle kroppsminnet forankret i høyre hjernehalvdel, reduseres vi til en isolert, reaktiv maskin.
Det ubevisste kroppsminnet påvirker, farger radaren vår. Et subtilt tonefall eller et ansiktsuttrykk fra en partner kan umiddelbart gjenkjennes som en eksistensiell trussel basert på tidligere relasjonelle sår. Når vi i hverdagen vikler oss inn i destruktive konflikter som forstyrrer våre nærmeste relasjoner, er det i realiteten to nervesystemer som kommuniserer på et før-verbalt, «høyre-til-høyre»-nivå. Det som utspiller seg er at fortidens uforløste smerte trigger alarmsystemet i nåtid, som om det skjer akkurat nå. I lys av det blir det klart i hvor stor grad grad vår tidlige livshistorie forstyrrer våre nære relasjoner. Vi må med andre ord slutte å betrakte nevrosepsjon som en lukket biologisk refleks, og anerkjenne den som en levende, intersubjektiv bro mellom to levde liv.
I dag er «selvregulering» blitt et nytt mantra. I virkeligheten står det for en kollektiv blindhet der vi unngår å ta ansvar for vår sosiale arv. Når psykologien og psykiatrien gjør emosjonell balanse til et individuelt prosjekt, noe du kan lære gjennom pusteteknikker eller apper, stenges døren til at nervesystemet er befolket av vår «indre familie». Pre-reflektiv bevissthet bærer med seg foreldrenes, besteforeldrenes og slektens uforløste reaksjonsmønstre, traumer og utrygghet. Ved å redusere det til et spørsmål om individuell selvregulering, skjuler vi at hverdagens konflikter dypest sett handler om at vi viderefører en usynlig sosial arv. Vi tvinges til å ta ansvar for våre egne biologiske symptomer, mens vi kollektivt fritas fra å ta ansvar for de relasjonelle mønstrene vi har arvet, og som vi bringer videre til neste generasjon.
Når vi i Det Glemte Barnet utfordrer denne kollektive blindheten får deltakerene muligheten til å se og komme i kontakt med relasjonsmønster som stenger for en dypere nærhet både til seg selv og andre. Den er forbundet med smerte, og det finnes ingen endring i psykiske mønster som er smertefrie. Når lenkene de har hatt rundt føttene våre er borte kan vi kjenne at de egentlig kan bli til «sweet pain». Livet vårt blir beriket og vi tar et ansvar og viser en dyp respekt for oss selv.
