Å akseptere

Aksept er en utfordring

Kjernen i buddhistisk psykologi er en dyp aksept av oss selv som vi er. Det kan være nyttig å si det med litt andre ord: Aksept er å omfavne og være glad i oss selv. Det er en større utfordring enn vi først tror. Vi opplever lett de sidene i oss selv vi liker og verdsetter. Men, så er det i tillegg det vi ikke liker. Å si ja til fasaden er greit, men det vi helst vil slippe å møte er noe helt annet. Før eller siden dukker trollet opp av esken i nære relasjoner. Da møter vi det indre mørket i oss. Den enkle løsningen er å legge ansvaret bort, skylde på den og de andre. Graver vi litt finner vi her frykten vår og den psykiske smerten. I tilpasningen til oppvekstmiljøet måtte vi skyve disse delene bort, ofte helt fortrenge dem.

Hvorfor er det så viktig å omfavne alt i oss, både det lyse og det mørke, det vi liker og ikke liker? Fordi aksept inkluderer alt, evnen til å romme alt som er i oss. En aksepterende holdning er nøkkelen til forandring i buddhistisk psykologi. Å akseptere raseri og skam betyr ikke at vi godtar vold eller godtar at det er noe galt med oss, som er synonymt med skam. Det er ved å møte disse sidene i oss uten å dømme dem at vi kommer ut av å være fanget.

Det nytter ikke å skyve følelsene bort, de dukker bare opp igjen ved neste korsvei. Det nytter heller ikke å ønske vi er annerledes. Aksept er eneste veien ut. Det krever at vi er i stand til å møte dem, ha et indre ja til dem; si ja, dette er også en del av meg. Ved å møte dem med en bevisst aksepterende holdning skjer en forandring. Vi kan ikke gjøre forandring, det er noe som skjer når vi møter oss selv med aksept og respekt. Ikke så lett å fatte når vi kommer fra en kultur som så sterkt preget av at forandring er noe vi gjør, presterer og får til.

For mange er det vanskelig å nå sterke følelser gjennom meditasjon alene. Det krever terapeutisk arbeide med kroppen gjennom å gjøre den mer flytende, åpne sansene, bli mer sensitiv og få økt kroppsbevissthet. Relasjonell støtte i den prosessen fra en person vi stoler på og har tillit kan også bli nødvendig for å romme sterke følelser. Mange må gå veien fra å ha mistillit til andre til langsomt å kunne erfare at det er mulig å ha tillit til et annet menneske. En gruppe mennesker som er søkende kan sammen gi den samme støtten. Når skamfølelsen er temaet fungerer en gruppe ofte bedre enn bare et annet menneske.

Vi opplever ofte at folk som kommer til oss har erfart at de ikke får kontakt med frykt, skam og psykisk smerte gjennom meditasjon. Heller ikke klarer de å bearbeide mistillit til andre og ensomhet. Kanskje ikke så merkelig om vi tenker at stille meditasjon som metode ble skapt for mennesker som levde for mer enn 2000 år siden.

Shamatha er den grunnleggende meditasjonstradisjonen i buddhismen. Det er mange måter å utføre den på. Metodene varierer også med de ulike retningene innenfor buddhismen. Den mest kjente er at du sitter avslappet med rett rygg og kjenner pusten som går inn og ut enten i nesen eller i solar plexus. Denne metoden er i dag forbundet med begrepet mindfulness. Du er da mindful pusten. Det betyr å la oppmerksomheten hvile i pusten når den går inn og ut, enten i nesen eller i solar plexus.

Shamatha betyr ro. Det er en måte å trene opp indre styrke og oppmerksomhet, kunne regulere sterke følelser uten å miste den indre balansen og skape frihet fra indre støy. Selv om denne metoden skaper endringer i hjernens pannelapp og har en positiv innvirkning på kroppens stress- system i eldre deler av hjernen så betyr det ikke at den som mediterer klarer å åpne for intense emosjoner som frykt, skam, forakt og raseri. Derfor faller mange ut av meditasjon etter en tid, eller fortsetter uten å få kontakt med de mest intense emosjonelle tilstandene.

Kontakt med disse er viktige i selvutviklingsprosessen for å frigjøre bundet psykisk energi og fjerne sløret de ofte skaper for å kunne se klart. Sett fra et utviklingsperspektiv forstyrrer disse emosjonene nære relasjoner, skaper konflikter vi ikke makter å bearbeide. De hindrer genuin nærhet mellom mennesker, som igjen er en forutsetning for at en relasjon skal kunne ekspandere. Vi blir sittende igjen med et rom i oss hvor det er ensomt, som vi ikke kommer ut av.

Meditasjon kan bli sett på som en metode til å utforske vårt indre rom. Det er viktig at behovet for å meditere kommer innenfra, ikke fordi vi har hørt det er bra for oss. Det er ikke den samme kraften i motivasjon som kommer utenifra. I dag er det ingen tvil om at det er en rekke helsegevinster vi får av å styrke oppmerksomheten, praktisere mindfulness. Det gir også en økt tilstedeværelse.

Men det er viktig å peke på at praktisering av mindfulness for mange ikke er nok for å komme ut av de mest smertefulle emosjonelle bindingene. A. H. Almaas er kanskje den som tydeligst har sagt at vi trenger mer enn meditasjon i en selvutviklingsprosess. Det samme sier Osho. Det var hans erfaringer med mennesker fra Vesten sent på 60-tallet som fikk ham til å skape en rekke aktive meditasjonsteknikker.

I løpet av de 2500 år som er gått siden Buddha introduserte mindfulness har menneskesinnet blitt formet og preget i radikalt andre omgivelser. Det er derfor ikke noe merkelig i at dagens menneske i tillegg også trenger metoder som er forskjellige fra de klassiske. Vår erfaring er at behovet for å gå inn i de klassiske metodene er en prosess som for mange trenger tid for å modnes. Meditasjon er ikke noe vi gjør. Det vekkes fra et ekko som treffer oss fra dypet.

Det er fint å praktisere mindfulness for å bedre helsen og styrke oppmerksomheten. Det kan være akkurat det mange trenger. Men for å få kontakt med de mest smertefulle emosjonene må det i tillegg ofte praktiseres andre terapeutiske metoder, som gjør det mulig å akseptere og omfavne hele deg.