Bevissthet og kultur

I dag leste jeg at PISA resultatene for skolelever i Norden er fallende, t.o.m. i Finland. En undring var, leser elevene nok bøker? Temaet videre var alle timene unge i dag tilbringer på ulike digitale plattformer. Bekymringsfullt sa artikkelen. Jeg kan ikke hjelpe å undre meg: Hvem har gitt barna alle disse nye mulighetene til å bli dopaminavhengige av skjermer og spill? Selvfølgelig den voksne verden. Det er vel kjent at gründerne i store multinasjonale firma selv nektet sine barn å anvende skjermer, brett og telefoner. De visste det var avhengighetsskapenede, men startet opp likevel. Nyskapende? Kynisk? Grådig?

Det er fristende å formulere det slik: En utspekulert grådighetskultur har ført til dagens situasjon. En sterk negativ egenskap ved den digitale verden er faren for å skape en form for indre ørkenlandskap i mennesker når den brer ut sine fangarmer. I dag har vi etablert kunnskap om hvordan vi mennesker fungerer. Den blir oversett. Som mennesker utvikles vi i et relasjonsfelt, i nærkontakt med andre. Utvikling skjer mellom to høyre hjerner i samspill med kropp og omgivelsene.Vi er helt avhengige av den forbindelsen for å kunne ha et åpent hjerte til oss selv og andre. Blir vi dopaminavhengige kan båndet til andre og våre sosiale ferdigheter svekkes. I tillegg krymper vår indre verden.

Dopaminavhengigheten svekker våre evner og ressurser til å forholde oss til andre med følelser, nærhet og empati. Det er et skremmende fenomen som bare tiltar. Det griper inn i så sentrale funksjoner som oppmerksomhet og bevissthet, egenskaper som utvikles i relasjon til viktige andre. Hva gjør vi med forstyrrelsene som fratar unge å forholde seg til seg selv og andre med innlevelse og aksept? Vi setter diagnoser på dem. Jon Kabat-Zinn har en gang sagt at det er ikke individet som har ADHD, det er samfunnet rundt oss. Vi bombarderes gjennom sanseapparatet daglig med stimuli av et omfang som vårt sentralnervesystem ikke er skapt for å håndtere. Økte krav om prestasjon og effektivitet skaper indre stress hos mange som er sårbare for det presset. Når fenomenet kollektivt tiltar er en måte å forstå det på å kalle det en sykdom, en mental forstyrrelse. Flere og flere barn kvalifiserer til denne merkelappen. Forstyrrelser i evnen til oppmerksomhet griper i økt antall også inn i den voksne verden. Strukturer på systemnivå som tjener væremåter som går mot menneskets natur legitimeres ved å ofre individene som ikke har utviklet evnen å tilpasse seg slike krav.

Ekspansjon karakteriserer alt levende. For å være i balanse må den skje i harmoni med helheten. I dag har vi både på individ- og systemnivå parkert den høyre hjernen og overlatt styringen til den venstre. Den evner ikke å se helheten. Gjennom den venstre hjernen forveksler vi i dag ekspansjon med erobring, kontroll og makt i den ytre verden, inkludert mennesker. Grådighet blir da et substitutt for indre ekspansjon. Den blir som en kreftsvulst uten å være i harmoni med helheten. Vi gir den skinn av rasjonalitet og fornuft og spinner illusjoner om kontroll og styring. De kreftene styrer etter min oppfatning i stor grad verden i dag. Den skotske psykiateren Iain McGilchrist har i «The Master and his Emissary» vist at vi mennesker er helt avhengige av at funksjoner i den høyre hjernen gjennomsyrer våre samfunn. Lar vi den venstre overta styringen evner vi ikke å se helheten, men lar krefter som ikke harmonerer med vår natur overta.

Den voksne verden fritar seg i dag for ansvar for å la en grådighetskultur forstyrre barna våre. Den produserer stadig nye plattformer, nye utgaver av mobiltelefoner og spill som skal lokke unge til å henge med i galoppen. Vi lukker øynene for at vi påfører barna og oss selv mentale forstyrrelser som både gjør forholdet til oss selv vanskelig, men også til andre. Hvor lenge kan vi neglisjere kunnskapen om høyre hjerne og relasjoner? Når skal vi våkne?

Vi er på vei til å regrediere til et lavere kollektivt bevissthetsnivå. Artikkelen under sier klart fra om det. Når menneskebarnet fødes har det evnen med nær-sansene gjennom reptilhjernen å diskriminere mellom å like og å ikke like. Det er en viktig perseptuell diskriminering i livets start. Når barnet liker noe, gir det velbehag, f.eks ligge ved mors bryst. Da henger det lenger fast i den erfaringen. Når det motsatte skjer, ikke like, går det raskere bort fra den negative erfaringen. Diskrimineringen mellom å like og å ikke like er viktig for å gi barnet et solid somatisk feste, bli forankret i kroppen. Å ta bolig i egen kropp er avgjørende for den senere autonomituviklingen. Kvaliteten i omsorg er bestemmende. Når kroppen får dype røtter, blir forankret i tilværelsen, gir det kraft og næring til senere å kunne stå på egne bein, bli et individ. Gjennom det blir også døren til andre mer åpen og aksepterende. For barnet er diskrimineringen i å like og iå kke like konkret, den kjennes gjennom nær-sansene.

Ernest Schachtel har et begrep for det, primær omslutning, primary embeddedness. Når frykt tar barnet går det tilbake til primær omslutning, tilknytningsbåndet, trygghet. Styrer frykt for mye hindres barnet i sin individuering, det blir hengende fast i avhengighet. Vi gjenfinner også fenomenet omslutning i den voksne kuluren, da som sekundær omslutning, secondary embeddedness. Da er å like og å ikke like løftet ut av en konkret opplevelse og gjort til et abstrakt fenomen uten kontakt med kroppern. Å like eller å ikke like fungerer da som et kollektivt buffer mot frykt i en kultur. Som et abstrakt symbolsk fenomen blir å like og å ikke like et lært fenomen gjennom pregning i familien og kulturen vi vokser opp i. Den blir en barriere mot alt som oppleves som en trussel mot trygghet. Kollektiv frykt som preger oss blir ubevisst projisert ut mot andre gjennom å like eller å ikke like. Vi liker ikke for å slippe å kjenne at vi er utrygge, har mistillit og frykt i oss. I stedet for å kjenne det setter vi merkelappen ikke like. Det blir en beskyttelse mot å kjenne på vår egen utrygghet.

Slik kan vi forstå kommentarfeltet som beskrives i artikkelen under. Vi blir som ureflekterte reptiler som kaster oss over vårt bytte for å slippe og kjenne på forholdet vi har til oss selv. Et lavere bevissthetsnivå brer seg i dag ut i gjennom media. Kontakten med oss selv og andre som som gjør det mulig å ha indre kontakt med følelser og kjenne nærhet og empati med andre svekkes. Det er mye lettere å hate og forakte andre enn å kjenne på egen frykt og mindreverd.

Vi må flytte det ensidige fokus bort fra å problematisere ungdommen. Visst skal vi genuint være bekymret, all grunn til det. Men ansvaret for situasjonen ligger i den voksne verden. Det er kun den som kan ta affære. Ikke med nye kommisjoner, stortingsmeldinger, regler, bestemmelser og komiteer. Det blir fort et fravær av ansvar. Radikale grep må bli tatt på alle nivåer, Vi svikter de unge, vi ofrer dem for å slippe unna ansvaret for å rydde opp i en kultur som beveger seg mot et lavere bevissthetsnivå. Artikkelen under er verd å lese, den ser temaet i et buddhistisk perspektiv.

Les meg! Riktig tale møter kommentarfeltet

Av Frederick M. Ranallo-Higgins

I kakofonien av klikk, klapring, bjeller og fløyter som er sosiale medier, har samtalekunsten blitt redusert til drive-by-kommentarer – raske, hensynsløse og like berikende som en fastfood-binge, og vanligvis like hyggelige som en biljakt. Våre tastaturer og smarttelefoner er slagmarker hvor tilbakeholdenhet møter impuls, og dessverre vinner impuls ofte. Likevel, i dag med digital ordlyd, tilbyr buddhismen en motgift mot denne lidelsen – en oppfordring til riktig tale er alltid relevant. Riktig tale, et av buddhismens etiske imperativ, handler ikke om sensur; det handler om intensjon, bevissthet og den karmiske ringvirkningen av ord. Tenk om vi, før vi spyr ut en halvferdig replikk basert på en overskrift skummet med ett øye på fjernsynet, stoppet, pustet og vurderte vekten av ordene våre og kommentaren vi følte oss tankeløst tvunget til å spy fra smarttelefonene våre. Riktig tale er ikke en arkaisk munnkurv, men en revolusjonerende handling av frihet fra reflekser som en del av støyen, for å kaste din eneste krone i en fontene som flommer over av mynter. Gjennom kommentarfeltet vil du være vitne til en slagmark med uhemmede tunger (eller fingre, i dette tilfellet). Hver kommentar handler ofte mer om kommentatorens iver etter å snakke enn noe meningsfullt engasjement i artikkelen, og forteller ofte andre mer om seg selv enn de er klar over. Den endeløse strømmen av kortfattede kommentarer er for det meste verdiløs skravling. (Leste du artikkelen, Karen?) Det er som om handlingen å kommentere er et mål i seg selv – et støyende ekkokammer der lytting og forståelse er ofre som blir trampet under føttene av jaget etter å bli hørt og sett. Selv om det ville falle inn under advarselen mot tom skravling, snakker jeg ikke om “Så søt!” kommentaren til tante Janet´s bilde nr 400 av kattens sløve øyne. Internett trenger flere bilder av katter med sløve øyne og flere tante Janet. Og i disse tilfellene fungerer sosiale medier som de skal – kobler oss til familie og venner spredt over en travel, bråkete og ofte tøff verden. Drivkraften til å si vår mening som jeg refererer til, selv når den ikke er ferdig formulert, kolliderer med buddhistisk kontemplativ tradisjon, som lærer at enhver handling – inkludert tale – bør komme fra et sted med bevissthet. Hva ville skje hvis vi behandlet hver kommentar som om den var en stein som falt i vannet, og krusningene fra den når vidt og bredt? Det samme kan sies om alle innlegg på sosiale medier, men det er et helt annet psykologisk kaninhull. Regelverket rundt læren om rett tale er ikke bare et middel til å stoppe de uregjerlige, men en måte å løsne oss fra våre verste impulser. Ved å koble oss til dette moralske imperativet lærer vi å velge ord som opplyser, engasjerer og oppmuntrer. Ordene våre kan til og med vekke følelser hos andre eller plage dem dypt, men de bør komme fra en klar opplevelse av bevissthet og intensjon. Dette er ikke kontroll; det er frigjøring – en vei til våken interaksjon som kan endre kommentarfeltet fra et latterlig rom med pavlovske svar til et rom for introspektiv dialog som fremmer buddhismens imperativ. Vi trenger de modige sinnene som er villige til å svømme mot de røffe strykene av forhastet og la oss si det – verdiløse – kommentarer.

Her er et radikalt forslag: les hele artikkelen. Reflektere. Så – hvis du må – legg igjen en kommentar som bidrar, som respekterer den indre lesingen, og som respekterer utvekslingen av ideer. Dette er riktig tale for den digitale tidsalderen – tilbakeholdenhet som opprør, oppmerksomhet som en revolusjonshandling. Kommentarfeltet er et mikrokosmos av verden. Det kan være en ødemark av verdiløse ord eller et tilfluktssted for gjennomtenkt utveksling. Ved å bruke riktig tale kan vi velge det siste. Vi kan velge å være en del av en løsning som respekterer stillhet like mye som å snakke, som verdsetter refleksjon fremfor reaksjon, og som setter forståelse i sentrum av kommunikasjon. Heller det enn å velge ødemarken av sultne spøkelser som vandrer i en tilstand av selvforskyldt uvitenhet. Valg er nøkkelen her. Så neste gang du skal starte med en kommentar, ta en pause. Reflekter. Ordene dine har makt. Bruk dem klokt og med intensjon. Det er riktig tale. Hvert øyeblikk, hver handling er form for læring som utfolder seg foran oss og viser vei. Ditt digitale fotavtrykk avslører veien du er på, én kommentar om gangen. Og vær forsiktig! Forfatteren venter kanskje på å kaste seg over deg: “Leste du i det hele tatt artikkelen?”