Byråkrati og åndelig tomhet

I Andrè Mundal sin bok fra 2024, «De flinkeste slutter», får vi et svar på hvorfor offentlig sektor er dysfunksjonell og raseres. Boken er en hard dom over Utenriksdepartementet og diplomatiet i særdeleshet. Han favner bredere enn det, og nærmest lynsjer hele offentlig sektor. Men, han gjør det klart at det finnes mange enkeltindivider i offentlig sektor med ressurser og et inderlig ønske om å bidra til fellesskapet og være ny-skapende. Problemet er at det ikke finnes rom til dem innenfor systemet. Byråkratiet er limt fast til sin egen historie, og den holder de krampaktig på. Han sammenlikner offentlig og privat sektor, og den siste kommer ut med positive fortegn. Selv sa han opp i UD, etter et forsøk på å søke en ambassadørstilling i en alder av 42 år.

Han beskriver hvordan viktige områder i offentlig sektor, som skole, helse og UD utarmes. Det er ingen nyhet, men det veier tungt at det kommer fra en som virkelig ønsket å gjøre en forskjell, var motivert og glødet, ga opp. I boken repeteres om og om igjen samme historie, det klamres til gamle utraderte systemer til tross for at all kunnskap peker mot at det kreves endringer. Konflikten mellom det gamle narrativ og en analyse av dagen i dag er på kollisjonskurs. Det gamle narrativ er ikke til å rikke. Den som gløder og vil bidra orker til slutt ikke og flykter fra en synkende skute.

Mundal var i puberteten ungdomsforbryter. Men han våknet etter en tid og fikk brukt sine ressurser. Med seg selv som eksempel peker han på gutters situasjon i dag. Mange av dem er ulike skoleflinke jenter. De er ikke klare for boklig lærdom før senere i livet. De ønsker annet enn å gå på skole. Deres uro må få et konstruktivt utløp. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn 50 år, da var det fortsatt muligheter for dem. I dagens samfunn gjelder kun analytisk kunnskap, og «hodemennesker» er et ideal, helst med en mastergrad.

For rendyrkingen av venstre hjerne betaler vi en dyr pris. Kroppen lider. Uten en levende kropp mister vi kontakten med livets røtter. Det er essensen i Gabor Mate sin kritikk av dagens samfunn i «Myten om det normale». Venstre hjerne skaper ikke bare et byråkratisk samfunn, men masseproduserer også sykdom. Psykiateren Iain McGilchrist har tydeliggjort forskjellen mellom de to hjernene i sin bok «The Master and his Emissary». Helt siden den industrielle revolusjon har venstre hjerne mer og mer tatt over. Konsekvensen er en manglende evne til å se helheten, fragmentere verden, og ensidig tankevirksomhet som mangler røtter i kropp og virkelighet. Vår behandling av naturen og vårt forhold til den illustrerer i dag de fatale konsekvensene av ubalansen mellom høyre og venstre hjerne. I lys av «The Master and his Emissary» blir Mundal sin skildring av byråkratiet en logisk følge.

De store internasjonale teknologigigantene representerer den venstre hjernens frontlinje. Det hevdes de har tatt over styringen av samfunnet i den raske utviklingen av AI (IK). Politikerne blir sittende igjen som tilskuere, mer og mer makt samles i lukkede rom. I dag trenger vi fremfor alt helhetstenkning, helt avgjørende for å løse de formidable utfordringene menneskeheten står overfor. Så langt vi kan skue ser vi kun et et sørgelig fravær av det perspektivet.

Et tema hos Mundal er at endringer i samfunnet i dag skjer i økende hastighet, speedet opp. Han forklarer at finanskrisen i 2008 ble løst ved å pumpe ufattelig store mengde midler inn i verdensøkonomien, for å gi hjertemassasje til en økonomisk døende pasient. Livet ble reddet, prisen var at hastigheten ble jaget opp. Det ga nye utfordringer. Er det mulig at vi ved å unngå kaoset mistet sjansen til å velge bort emissæren? Vi får aldri svar på det.

Det som, etter min oppfatning, mangler i hans bok er at det finnes mer i tilværelsen enn en verden av offentlig og privat sektor. Han er en typisk eksponent for det vestlige mennesket som har øyne for den ytre verden. Dermed lukkes døren til å forstå menneskets eksistensielle situasjon i dag. Jeg sikter da til det åndelige armod som preger største delen av kloden. Sekulariseringen av samfunnet de siste 200 årene har drevet oss ut i den ytre verden på bekostning av indre kontakt. Jeg vil påstå at mangelen på indre kontakt er den største drivkraften som gjør at vi lever mer og mer på utsiden av oss selv, med økt hastighet. Vårt nervesystem er ikke tilpasset ubalansen vi har skapt.

David G. Blanchflower og Alex Bryson viser i en nylig publisert forskningsartikkel: «Life satisfaction in Western Europe and the gradual vanishing of the U-shape in age», at mental helse blant unge er forverret. Et lite utdrag:

«The data suggest that the well-being of young people started declining around 2015; this was not seen in older age groups, and the change was global. The timing fits with the increasing use of smartphones and the internet. Others have provided alternative explanations about difficulties in moving away from parents due to a lack of apartments, along with concerns about climate change in a world that, for the first time in human history, could be perceived as too small to house all inhabitants on Earth. A referee suggested that a further possibility is increasing war risks»

Vi undrer oss over økningen i ADHD? Kunstige miljøer og et konstant bombardement av sanseinntrykk som omgir oss påvirker alle. Vi har skapt et miljø som ikke er forenlig med livets, naturens lover. De er ikke gitt av oss, men ligger som rettesnor for å kunne være del av denne kloden. Vi har stilt oss utenfor og med den venstre hjernen tror vi det er mulig å ta kontroll over og styre naturen. I dag begynner vi å ane konsekvensene av dette overmot, hybris, men lukker øynene for dystre realiteter.

Vi mennesker er levende, alt levende ekspanderer, hele tiden. Det er bare å se seg rundt, naturen er ekspansjon, en syklus mellom aktivitet og ro, hvile og bevegelse. Men den slutter aldri å ekspandere, og den skjer innenfra. En mystisk indre drivkraft er livets ekspansjon. Menneskeheten har mistet kontakten med ekspansjonens røtter, kroppen.

Det merkelige idag er vi beskriver sinnet som embodied, det er forankret i kroppen. Hva mener vi med det? Det peker mot et paradigmeskifte i forståelsen av utvikling, fra såkalt top-down til bottom-up. I top-down står høyere hjernefunksjoner for drivkraften i utvikling, f.eks. selvstrukturen som formes ila de første 3 årene. I en bottom-up forståelse er fundamentet for utvikling omgivelsenes møte med barnets sanseapparat. I den forståelsen ligger kimen til et skifte fra venstre hjerne til igjen å gjøre den høyre til Mesteren.

Men forståelsen av kroppens betydning i utvikling har ennå ikke penetrert den tradisjonelle forståelsen av mennesket i dagens psykologi og psykiatri. Her holder en fast i et gammelt narrativ. Her fragmenteres mennesket mer og mer. Antallet diagnoser som teller overflatesymptomer er snart legio. Dette til tross for solid ny kunnskap om utvikling og tilknytning. Tidlig mangelfull omsorg gir de fleste psykiske problemer. Legger vi sammen sosial arv og en utpreget ambisjons- og prestasjons-kultur har vi fått en kultur som skaper et spekter av både somatisk og psykisk lidelse. Vi kan i dag bytte ut jakten på symptomer med en prosessforståelse. Med det kan vi både gi ansvar og muligheter til individet. Da kan en forstyrret utvikling igjen komme på riktig spor. Heling er mulig, i stedet for sykeliggjøring.

Barnet skal i tidlig utviklingsperiode ikke bare beskyttes mot frykt, som Bowlby hevdet i sin tilknytningsteori, det skal «danse livets dans» med moren i et intersubjektivt felt. Bowly sin teori kalles også for manifest adferd, mens “livets dans” er latent adferd. Det manifeste er naturens biologiske imperativ som sikrer overlevelse. Men det er også en annen dimensjon i samspillet der barnet er en aktiv deltaker i et felt de to deler. Ser vi på det samspillet mellom mor og barn i en film er dans en presis beskrivelse. Det er et synkronisert samspill mellom de to som da kommer til syne, mystisk og vakkert. Er det menneskebarnet med et høyere bevissthetsnivå, pre-refleksiv bevissthet videreutviklet i livmoren? Barnet er ikke lenger redusert til en deltaker. Barnet bringer da mystikken tilbake inn i utvikling. Det kan bli sett på som en gjest fra en større virkelighet som må møtes med den dypeste respekt. Hvert barn kan bli sett på som en gave fra det hinsidige. Bare ved å behandle det med slik respekt kan vi forløse ressursene det bærer med seg, gaven det skal gi oss. Å muliggjøre det krever en sensitivitet og tilstedeværelse som er ny i samfunnet. Vi må legge tilrette for et paradigmeskifte i mor-barn relasjonen. Det krever også at den gravide kvinnen vernes om som en dyrebar skatt. På den måten kan den sosiale arven som rir oss mennesker som en mare langsomt reduseres.

Menneskehetens ståsted uttrykkes slik i Nietzsches metafor:

«Mennesket er noe som skal overskrides. Mennesket er et tau, bundet mellom dyret og overmennesket – et tau over en avgrunn. Det som er stort ved mennesket, er at det er en bro og ikke et mål.»

Vi må gjøre den gravide kvinnen og det nyfødte barnet til et hellig bånd, tilværelsens sentrum. At kvinnekroppen er i stand til å skape liv er et under. Vi er nødt til å forlate den biologiske maskintenkningen og åpne øynene for underet. Vårt en-dimensjonale biologiske syn på tilværelsen har Arthur Koestler kalt flat-land science. Vi trenger å komme bort fra det. Så lenge vi holder døren stengt til at vi mennesker også har en innside, at vi er åndelige vesen med et indre rom, mater vi en fremmedgjøring som i verste fall kan legge hele denne kloden øde. En balanse mellom det indre og det ytre rom er helt nytt fenomen i menneskets historie. Den helheten er ikke mulig før den høyre hjernen igjen overtar styringen.

Kvante-fysikeren David Bohm har i sitt dialog-konsept vist at vår tankevirksomhet fremmedgjør oss fra hverandre, fragmenterer, som er den venstre hjernen. På et kollektivt nivå er vi i følge Bohm omgitt av en tanketåke. Den hindrer oss å ta nye grep. Vi bare mater den med nye tanker, økt kompleksitet. Det er møtet med denne Mundal beskriver i sin bok. Et hav av ord og tanker står i dag i veien for å komme ut av blindgaten vi idag er i. Det er totalt absurd og et uforståelig vanvidd at vi har latt folkemordet i Gaza pågå i 2 år. Vi har vært vitne til et helvete på jord der hundretusener av uskyldige barn lider og får sine liv forstyrret, ødelagt. Samtidig dør hundretusener av unge menn på slagmarken i Ukraina på vegne av makthungrige menn. Det er «normalitetens» grenseløse psykose vi praktiserer og lar skje. Vi må våkne!