Den indre kritiker

Her forleden fikk vi en forespørsel om å gi et intervju med tema:

Hva er den indre kritiker ?

Journalisten ville ha en uttalelse fra en ekspert…hm ja, ekspert…tenkte jeg…

Jeg kan vel snart si at jeg begynner å bli ekspert på min egen indre kritiker og alle dens ansikter….men på andres indre kritiker….kan en umulig bli ekspert. Det kan bare du selv bli!

Vi kan vite noe om hvordan denne psykiske instansen “oppfører” seg på innsiden, hvordan den “opererer” som en del av vårt psyke og skjuler seg i det ubevisste. Og hva den gjør med oss. Et sentralt spørsmål er hvordan den kan bevisstgjøres.

En stor del av jobben med den indre kritikeren er å skille dens stemme ut fra de andre stemmene i den indre dialogen, eller snarere plapringen. Den ligger der gjemt i all vurdering og evaluering som retter seg like mye mot oss selv som mot andre. En annen og like viktig del av bevisstgjøringen er å se hvor denne(de) stemmen(e) kommer fra. Hvordan endte den opp på ditt “trådløse lydanlegg” og ble den kanalen som står på konstant og durer der i bakgrunnen…..?

Idealkritikeren tilslører øyblikket med alle vurderinger og standarder den setter for deg, hvordan du skal være, ikke være, hvordan du gjør det du gjør akkurat nå, ja, du kunne gjort det litt bedre ikke sant ? Hva er dette for noe tull? Vi trenger en indre guide og litt selvkritikk er vel bra? Hvordan skal vi ellers komme oss videre og prestere bedre ?

Den instansen som lett fargelegger dagene dine grå og litt kjedelige, som forteller deg at du blir aldri bra nok…den blander seg inn og “motiverer” deg til dine forbedringsprosjekter. Den stjeler av din energi, tar deg ut av øyeblikket og legger et lokk over det. Når det blir riktig ille slår den punitive kritikeren til og knocker deg helt ut slik at du til og med kan bli sengeliggende og kjenne deg syk.

Å ta tempen på din indre kritiker, det å avdekke kritikeren er om å skille kritikerstemmene fra din egen stemme. Du må høre dem, stille spørsmål, er det jeg som snakker nå eller? Er det jeg som virkelig vil dette eller? Gjør jeg det for min egen del eller? Er de sanne de subtile negative beskjedene/merkelappene jeg gir meg selv? Kunsten er å høre stemmen, men ikke automatisk følge den indre kritiker og tro at det er sant.

Å bli klar over hvordan dette sniker seg inn og påvirker deg åpner opp for å være til stede i øyeblikket og ikke i evalueringen av det. Akkurat nå, i øyeblikket, her skjer livet,  hvor ellers?

 

SJM