Egenkjærlighet og psykisk smerte

Denne artikkelen er om et viktig tema: Egenkjærlighet og psykisk smerte. Når mønstrene av tilpasning blir bevisste oppdager vi at livet i mange situasjoner har vært styrt av en autopilot. Tillærte væremåter hadde tidlig i livet en viktig funksjon, vi lærte å overleve. De er en påminnelse om hvor sårbart og sensitivt det nyfødte barnet er. Bak disse væremåtene ligger trusselen om møtet med psykisk smerte og forgjengelighet. Super-ego, kritikersystemet, gjør alt for å hindre det. Det tjener i starten av livet overlevelse. Problemet er at tilpasningen vi måtte lære tidlig i livet innskrenker det i voksen alder. Så lenge vi er identifisert med tilpasningen oppfattes de underliggende delene vi har skjøvet bort som en trussel. Det krever mot å utfordre tilpasningen, vi rokker da ved det vi har lært å oppfatte som trygghet. Ved å få dypere røtter i kroppen, ta den tilbake, er det mulig å få den distansen, det rommet, som kreves til å se at den tillærte tryggheten (tilpasningen) er en illusjon.

Under er først en innledning til tema, så følger beskrivelsen fra tre personer med forankring i buddhisme om aksept og egenkjærlighet, viktige verktøy til å avidentifisere autopiloten i oss. Det er den delen av psyket som er nærmest å fungere som en maskin. Les alle tre langsomt og med tilstedeværelse.

Disse er oversatt fra buddhist-tidsskriftet Tricycle.

Å møte oss selv med kjærlig omsorg

En av buddhismens viktigste læresetninger kalte den tibetanske buddhistlæreren Chogyam Trungpa Rinpoche “grunnleggende godhet” – tanken om at vi, til tross for våre menneskelige mangler og problemer, er gode i oss selv. Eller som en annen buddhistlærer uttrykker det: “Vit at du er nok i deg.”

Likevel faller det ikke naturlig for folk flest å kjenne vår essensielle godhet, eller “nokhet”. Vi avviser ofte vår egen smerte og lidelse, og dømmer og fornekter de delene i oss vi ikke liker. Særlig når vi sliter eller føler vi har mislyktes, er det lett å glemme at vi fortjener kjærlighet, medfølelse og aksept på lik linje med alle andre.

Ekte egenkjærlighet innebærer at vi utvider hjertene våre til å omfavne hele oss med betingelsesløs godhet og medfølelse. Søster Dang Nghiem, nonne i Plum Village og forfatter av boken «Flowers in the Dark», sammenligner dette med den japanske kunsten kintsugi, en kunstnerisk praksis der man limer sammen ødelagte keramikkbiter med gull-lakk og fremhever feilene for å skape noe som er ennå mer interessant og vakkert.

“Hos oss alle er det deler som er blitt forstyrret, vi bærer på en smerte”, skriver hun. “I stedet for å avvise de delene av oss selv eller livene våre, bruker vi en slags kintsugi for å reparere dem. Vi anvender bevisst pust, gå-meditasjon og bevisst tankevirksomhet, for å omfavne det som er. Vi sitter stille og er vår egen sjelevenn. Slik blir ikke de forstyrrede delene kastet bort, men i stedet holdt sammen med kjærlighet, respekt og verdighet.”

Grensen for vår frihet

Av Tara Brach

Hvordan betingelsesløs aksept kan åpne ditt stengte hjerte vårt og la lyset skinne gjennom.

Ved å møte smerte med et ømt nærvær forvandler vi sår og tap til en sterk nåde.
På min første ti dager lange meditasjons-retreat fikk jeg mange anledninger til å se nærmere på smertefulle følelser og begrensende overbevisninger. Sinnet mitt genererte en strøm av fordømmelse rettet mot meg – fra små ting som at jeg ikke hadde pakket med meg behagelige bukser og til å feile som forelder – og jeg følte meg fanget i et avstengt selv med utallige mangler. Det ble klart for meg at det å være i krig med meg selv avskar meg fra hjertet mitt og opprettholdt lidelsen.

Jeg bestemte meg for å akseptere de underliggende følelsene av angst, frykt, sinne og skam i stedet for å skyve dem bort. De dyrebare øyeblikkene av betingelsesløs aksept varte ikke lenge i begynnelsen, men i dem oppdaget jeg at hjertet mitt alltid var åpent, omsorgsfullt og fritt. Selv når tankene om de sidene ved meg selv som jeg ikke likte fortsatte å dukke opp, ble de holdt tilbake med medfølelse, og det var rom for ufullkommenhet. Mitt mantra ble: “Grensen for hva jeg kan akseptere, er grensen for min frihet.”

Mine negative vurderinger var selvsagt ikke begrenset til min egen personlighet. Jeg kunne irritere meg over mennesker jeg var glad i, som ikke tok vare på seg selv på den måten jeg mente de burde. Jeg kunne bli fanget i fordommer rettet mot dem som har makt og skaper lidelse for sårbare grupper. Men hver gang disse tankene dukket opp, minnet jeg meg selv på at grenseløs aksept innebærer å inkludere alle levende vesen i mitt hjerte. Og jeg kunne kjenne hvordan det å skyve unna noen skapte en mur som barrikaderte et lite, avgrenset selv fra andre, fra verden, fra indre frihet. Jeg kunne kjenne det i min anspente kropp og mitt innsnevrede hjerte.

På retreaten lærte jeg at når jeg flytter oppmerksomheten bort fra å dømme meg selv og andre og lar hjertet mitt åpne seg for sårbarheten vi alle deler, begynner muren å bli mer porøs. Når jeg åpner meg for sårbarheten med medfølelse, skinner lyset og varmen fra hjertet mitt fritt gjennom. Som Rumi uttrykker det: “Den smerten vi omfavner, blir til glede. Kall den til dine armer, der den kan forandre seg.”

REFLEKSJON
Du kan sitte i tre minutter med den enkle intensjonen å akseptere hva som helst som oppstår inni deg: skiftende tanker, følelser, fornemmelser, lyder. Mens du gjør det, kan du kjenne etter hva du legger merke til om tilstanden i hjertet ditt og ditt nærvær. Hvem er du i de øyeblikkene du betingelsesløst aksepterer livet?

Når vi føler oss holdt av et omsorgsfullt nærvær, av noe som er større enn vårt lille, redde jeg, begynner vi å finne rom i vårt eget hjerte for fragmentene av vårt eget liv, og for andres liv. Lidelsen som kanskje har virket “for mye”, kan vekke oss til medfølelsens sødme.

Utdrag fra Stol på gullet: Å avdekke din naturlige godhet av Tara Brach. Copyright © 2021 av Tara Brach.

Utdrag fra “Ikke opplyst, men lettere” av Yung Pueblo

I 2011 nådde jeg bunnen. Jeg lå på gulvet og gråt, og det føltes som om hjertet mitt skulle eksplodere. I det øyeblikket klikket noe på plass ved å innse at jeg hadde løyet for meg selv. Hvis jeg ville komme meg ut av det og bygge opp et nytt liv, visste jeg at jeg måtte begynne å være sann mot meg selv. På det tidspunktet satte jeg foten ned og sa nei til flere harde stoffer. Jeg visste at jeg samtidig måtte være ærlig med meg selv. Det startet reisen å bli kjent med meg selv, få kontakt med smertefulle følelser og åpne døren til å elske meg selv.

Noen ganger tror folk at egenkjærlighet bare er å gi seg selv hva man vil ha. Men å gi deg selv hva du vil ha, kan gjøre deg syk, usunn og ulykkelig. Når jeg tenker på egenkjærlighet, definerer jeg det som å gjøre det du trenger å gjøre for å helbrede og frigjøre deg selv. Den formen for egenkjærlighet kan åpne døren til betingelsesløs kjærlighet til alt levende. Etter hvert som jeg har blitt mer medfølende med meg selv ved å lære hvordan sinnet mitt fungerer, er det lettere for meg å være snillere og mykere mot andre når jeg ser at de sliter på samme måte som jeg selv har gjort, og å møte dem i deres tempo.

Det er imidlertid viktig å understreke at egenkjærlighet ikke er martyrium. Alt som tas til det ekstreme, er ikke hjelpsomt. Hvis du bare gir av deg selv hele tiden og ikke bruker tid på å ta vare på deg selv, kommer du til å ende opp med å bli utarmet. Buddha hjalp hele tiden mennesker, men han satte alltid av noen timer hver kveld til å hvile, meditere og ta vare på seg selv. Å kunne balansere det å gi og ta vare på seg selv er middelveien vi bør prøve å etterligne.

Selvaksept er et viktig aspekt ved egenkjærlighet. Når du begynner å vende deg innover og ta hensyn til svingningene i følelsene dine, begynner du å møte ganske tøffe ting. Du begynner å se din egen historie, og kanskje vekkes minner du har flyktet fra. Fordypelse i deg gjennom samtidig aksept gjør helbredelse mulig. Uten aksept kommer du ikke til å kunne gå særlig dypt.

Egenkjærlighet er en måte å nærme seg livet. Da jeg nådde bunnen, var jeg utrolig usunn. Jeg tok ikke vare på meg selv, og jeg flyktet fra meg selv ved å oppsøke alt jeg fant behagelig, enten det var å røyke marihuana til jeg ble helt nummen eller å spise mat som ikke hadde næring. Jeg begynte å bygge opp positive vaner, som å spise bedre, gå turer og etter hvert meditere to timer om dagen. Det var vanskelig, og det tok tid å bygge opp disse vanene. Men noe av det viktigste jeg har gjort for meg selv, er å innse at jeg må få meditasjon inn i hverdagen. Jeg må sette av tid slik at jeg har to søyler i dagen med meditasjon: en time om morgenen og en time om kvelden. Etter å ha gjort det siden 2015, har jeg innsett at meditasjon har vært en viktig del av livet mitt som alt annet er bygget rundt. Hvis det ikke hadde vært for denne vanen med å meditere hver dag, ville alt vært verre enn det er nå: forholdet til foreldrene mine, vennene mine og jobben.

Da jeg begynte å meditere, oppdaget jeg at kreativiteten begynte å strømme inn i hverdagen min – ikke bare kreativitet i form av kunst eller skriving, men kreativitet i betydningen av å se relasjoner og opplevelser jeg hadde på nye måter. Meditasjon forandret ikke det jeg hadde gått gjennom. Den forandret ikke fattigdommen jeg opplevde som barn, eller mine erfaringer med innvandring og rasisme. I stedet bidro den til å fjerne energien fra disse opplevelsene, slik at de fortsatt var en del av historien min, men historien føltes ikke like tung lenger. Da det begynte å skje, fikk jeg kontakt med denne boblende kreativiteten. Alle har tilgang til den kreativiteten. Når du begynner å meditere og helbrede deg selv på dypet, vil du være i stand til å produsere fra et rom av medfølelse, fra et helbredet rom og fra et mye mer kreativt rom.

Dette utdraget er redigert for lengde og klarhet.

Hvordan være din egen sjelevenn
Bruk Thich Nhat Hanhs tre krefter til å helbrede vårt forhold til oss selv

Av søster Dang Nghiem

Å vite at vi fra naturens side har medfødte krefter, og at vi kan kultivere dem i vårt daglige liv, er virkelig oppløftende. Jeg vil gjerne dele Thich Nhat Hanh`s lære om de tre kreftene med deg – den mest potente motgiften mot de følelsene av hjelpeløshet, maktesløshet, usikkerhet, sårbarhet og forvirring som mange av oss lider under.

Den første av de tre kreftene er forståelsens kraft. I 2001 kom en 12 år gammel jente til vårt Plum Village Practice Center i Frankrike. Faren hennes var alkoholiker og ga henne alkohol fra hun var seks år gammel. Hver gang han drakk, ga han henne et glass. Han hadde mange fysiske og psykiske problemer, og gikk ikke på jobb i det hele tatt. Moren måtte jobbe hardt for å ta vare på hele familien. Under oppveksten var jenta sint på faren fordi han drakk og ikke jobbet, og hun var sint på moren fordi hun ikke sto opp for seg selv.

Da hun fylte 11 år, ble hun med i en gjeng. En natt drakk hun seg veldig full, og da hun våknet, fant hun seg selv naken – hun var blitt voldtatt. Hun kom til oss og følte seg ødelagt på så mange forskjellige måter. En dag så en av søstrene på håndflatene hennes og sa til henne: “Vet du hva, jeg tror du kommer til å dø når du er 17 år, og du kommer til å dø en voldelig død.” Jeg tok meg av henne under oppholdet i klosteret, hun løp gråtende inn på rommet vi delte, og fortalte meg hva som hadde skjedd. Jeg holdt henne tett inntil meg og gråt sammen med henne. Jeg tenkte stille for meg selv at søsteren hadde rett. Hvis denne jenta fortsatte å leve på denne måten, ville hun få en voldsom død i ung alder. Det var et øyeblikk da jeg bokstavelig talt kunne forutse hennes skjebne.

I buddhismen blir det å se en persons skjebne sett på som en mirakuløs kraft. Ved å granske våre egne handlinger, vaner og personlighet kan vi få evnen til å se på noen og vite hva som vil skje med dem. Hvis du drikker hver dag, vil du mest sannsynlig bli alkoholiker, ikke sant? Og hva vil det bli av ekteskapet eller parforholdet ditt? Sannsynligvis dysfunksjonelt. Og hva vil det bli av barna dine? Mest sannsynlig forsømt eller misbrukt. Vi kan se en persons skjebne hvis vi bare stopper opp og ser. Dette er kraften i å forstå.

Jeg holdt henne lenge, og så sa jeg: “Mitt barn, det kommer til å gå bra med deg, for nå kjenner du veien. Du vet hvordan du skal praktisere og hvordan du skal ta vare på deg selv. Du har lært om sittende meditasjon, så du kan sitte hver dag med ditt sårede indre barn. Når du har sterke følelser, kan du gjøre gående meditasjon for å omfavne tristheten og sinnet ditt. Du vet hvordan du kan være der for deg selv, slik at du kan forandre skjebnen din.” Heldigvis praktiserte hun alt dette, og hun døde ikke som 17-åring. Hun er snart 34 år, og hun kommer på besøk til meg i klosteret med jevne mellomrom. Foreldrene hennes forandret seg ikke så mye, men hun forandret seg selv og dermed sin skjebne.

Det vi velger hvert øyeblikk, vil påvirke våre vaner, vår personlighet og vår skjebne. Derfor må vi velge med bevissthet, med forståelse og kjærlighet, slik at vi kan ta bedre vare på oss selv.

Den andre kraften er kjærlighetens kraft. Behovet for å elske og å bli elsket er reelt og i hver og en av oss, men vi kan bli forvirret av hva det egentlig betyr. Jeg kjenner en kvinne som i slutten av 70-årene leide ut huset sitt og flyttet sammen med kjæresten sin. Hun var sikker på at hun hadde funnet “den rette”, og hun ville tilbringe resten av livet sammen med ham. Men etter bare få måneder flyttet hun tilbake til sitt eget hus. Da hun våknet en morgen, og så at kjæresten hadde gebiss, tenkte hun: “Herregud, han er så stygg! Jeg trodde jeg var stygg!” Så selv i hennes alder ble hun grepet av sin egen idé om kjærlighet.

På vietnamesisk er ordet for “sjelevenn” tri ky, og det betyr “en som er i kontakt med, kjenner og mestrer seg selv”. En sjelevenn er i kontakt med og kjenner kroppen sin, som kan ta vare på og mestre sine følelser og tanker. Er ikke det en åpenbaring? Selv om noen elsker oss oppriktig, er vi ikke i stand til å stole på kjærligheten vedkommende tilbyr oss hvis vi ikke vet hvordan vi skal være vår egen sjelevenn, fordi vi selv ikke vet hva kjærlighet er.

Før jeg ble nonne, skjedde dette med meg om og om igjen. Jeg var sulten på kjærlighet. Foreldrene mine hadde gått bort da jeg var barn, og i løpet av de korte årene jeg bodde sammen med moren min, var hun så fysisk og verbalt voldelig at da hun forsvant, var jeg rett og slett glad for at hun var borte. Hele livet har jeg alltid søkt en som kunne elske meg. Etter at jeg ble nonne, innså jeg gradvis hva jeg holdt på med, og jeg har lært meg å være min egen sjelevenn. Nå kjenner jeg igjen denne hungeren hos andre, særlig hos unge mennesker som vokser opp uten et stabilt hjem. Uten jevnlig kjærlighet fra våre foreldre eller omsorgspersoner vokser vi opp og higer etter den kjærligheten. Vi higer etter den så sterkt at vi kaster oss ut i det. Elsk meg. Se meg. Ta meg. Til og med slavebind meg! Vi er så desperate at vi gjør hva som helst for å bli akseptert, selv om hjertet vårt blir knust igjen og igjen. Men hvis vi kan lære at en sjelevenn er en som er i kontakt med seg, lærer vi å ta vare på oss selv og ikke utsette oss for slike smertefulle opplevelser. Vi lærer å respektere kroppen vår, å velge hvor vi vil være, hvem vi vil være sammen med, og hva vi vil gjøre med livet vårt.

Det er en stor lykke og frihet å være sin egen sjelevenn. Vi trenger ikke å sammenligne oss med noen. Når vi er vår egen sjelevenn, blir vi naturlig nok også en sjelevenn for andre mennesker. Vi er alle et produkt av uendelig mange forhold som stammer fra våre foreldre, våre forfedre, fra samfunnet, utdannelse. Likevel er vi vakre og hele akkurat slik vi er. Selv om det finnes lidelse i familiene våre, i samfunnet, i oss selv, kan vi bidra til å skape forandring. Vi kan velge handlinger som er bevisste, som er positive, som er sunne. Hvis vi ser på foreldrene våre og innser at vi ikke ønsker å være som dem – hvis vi ikke forandrer retning i livet, vil vi bli som dem, eller verre. Men hvis vi er klar over hva de gjør, og vi bruker en meditativ tilnærming for å endre programmerte mønster, vil vi endre vår egen skjebne. På den måten er vi også kjærlige mot foreldrene våre. Nå er jeg eldre enn moren min var da hun døde. Jeg var vennlig mot min mor fordi jeg levde et liv i fred, kjærlighet og helbredelse. Jeg hjalp mange mennesker. Det var ikke moren min i stand til å gjøre. Hun kjempet for å overleve mens hun påførte seg selv, meg og familien sin mye smerte. Jeg forandret alt det for henne. Moren min er blitt frigjort inni meg.

Når du har sterke følelser, vær tilstede i dem, møt dem med aksept. Det er å være en sjelevenn. Vær en sjelevenn med deg selv – også med dine dårlige vaner. Si til dem: Hallo, mine uvaner! Smil til dem. Du trenger ikke å avvise dem. Bare anerkjenn dem ved deres sanne navn og omfavn dem med oppmerksom pusting. Jeg vet at du er der. Du er en del av meg. Jeg skal ta godt vare på deg. Vær så snill å hjelpe meg. Det er selvaksept, en omfavnelse av deg, egenkjærlighet. Så lenge du avviser deg selv, er det umulig å være lykkelig. Hvis du omfavner og aksepterer, kan du alltid ta bedre vare på deg selv.

Den tredje kraften er kraften til å helbrede, til å forvandle vår lidelse og bringe helbredelse til oss selv. Vi kan ha høy utdanning, mye penger og en sterk posisjon i samfunnet, og likevel kan vi føle oss usikre og trengende. Det er aldri nok! I buddhismen finnes det en læresetning som sier: “Vit at du er nok.” På kinesisk er “nok” et bilde av et hode, en kropp, en arm og to føtter. Er det ikke fantastisk? Husk dette kinesiske tegnet når du sier: “Å, jeg er et null. Jeg duger ikke til noe. Jeg er annerledes. Jeg er rar. Jeg fortjener ikke en plass i denne verden.” Spør deg selv: “Har jeg fortsatt hodet mitt? Har jeg fortsatt en kropp, to armer (eller én arm, til og med) og to ben?” Da har du nok. Du er mer enn nok!

Det finnes en fantastisk japansk kunst som kalles kintsugi. Når keramikk går i stykker, er kintsugi kunsten å reparere det med lakk blandet med gullstøv, noe som betyr at bruddene faktisk blir fremhevet. De blir mer fremtredende, unike og vakre. I våre liv finnes det avbrutte deler, en viss smerte. I stedet for å avvise disse delene av oss selv eller livene våre, bruker vi en form for kintsugi til å reparere dem. Vi bruker oppmerksom pusting, oppmerksom gange, oppmerksom tankevirksomhet for å omfavne det som er. Vi sitter stille og er vår egen sjelevenn. På denne måten blir de ødelagte bitene ikke kastet bort. I stedet blir de holdt sammen med kjærlighet, respekt og verdighet.

Når du går gjennom et vanskelig øyeblikk, kom tilbake til pusten, en gå-meditasjon, sitt med deg selv. Vær til stede. Vær stille. Vær vennlig. Det er gull verd. Faktisk er du mer verdifull enn gull. Husk at du er verdifull og kraftfull, å være din egen sjelevenn er den største lykke og frihet!