Fryktens tyranni

Frykt er en følelse vi alle kjenner. Den er programmert inn i sentralnervesystemet som del av vårt instinkt for å overleve. Det gjelder hele dyreriket. Farer lurer overalt. Pattedyrene fikk gjennom økt bevissthet evnen til å vurdere om opplevelsen av fare er reell eller ikke. De både fryser evnen til bevegelse samtidig som de er årvåkne og kan vurdere, bli eller flykte. Hos oss mennesker er håndteringen av frykt blitt både mer sofistikert og mer komplisert. Årsaken til det ligger i vår sårbarhet. Ikke noe dyr har den graden av sårbarhet og er så avhengig av andre ved fødselen som vi er. Det er både vår forbannelse og velsignelse. Det de viktige omsorgspersonene i vårt oppvekstmiljø selv ikke ble møtt på av behov for omsorg er de heller ikke i stand til å gi videre. Som barn var vi nødt til å skyve bort de delene av oss selv. Det lagres i den høyre hjernen som et ikke-bevisst implisitt minne. Alle foreldre gjør så godt de kan, men de har med seg de samme mønstrene fra sine foreldre, den sosiale arven. Men det implisitte minnet ligger der som en ubrukt ressurs. Det er eksponeringen av sårbarhet og psykisk smerte som er utfordringen når den delen i voksen alder banker på døren. «Mørkerommet» er i alle mennesker, hos noen større andre mindre. Å kategorisere oss mennesker i de normale og de andre er derfor en kulturell illusjon. I alle kulturer finner vi en kollektiv ubevisst conscensus om normalitet. Den er foranderlig. Tenk bare på samfunnets kollektive oppfatning av seksualitet.

Nietzsche har en gang sagt at mennesket er en lang line, bundet fast mellom udyret og overmennesket, en line over en avgrunn. Det store er at vi er mer enn broen. Vår sårbarhet er vårt største hinder til å ta i bruk vårt fulle potensial. Derfor har vi aldri klart å skape et samfunn som inkluderer sårbarheten. Det betaler vi en pris for. Den er i dag mer synlig og skremmende enn noengang før.

For å overleve som barn må vi lære å skjule sårbarheten og smerten, skape illusjoner om oss selv på toppen av den gjennom tilpasning til omgivelsene.

Ser vi oss rundt er det «udyret» i ulike utgaver som styrer verden. Vi kan både bli udyret og den som har som misjon å bekjempe det. Israel-Palestina konflikten i dag er et godt eksempel på det siste. Udyret kan tro det bekjemper en fiende som må stoppes gjennom illusjonen om et sannhetens rettferdiggjørende slør.

Nietzsche har også sagt dette:

“Whoever fights monsters should see to it that in the process he does not become a monster. And if you gaze long enough into an abyss, the abyss will gaze back into you.”
―Friedrich Nietzsche

Mer enn noen gang er det viktig at vi på individnivå tar ansvar for vårt potensial som mennesker. Hvordan vi forholder oss til oss selv avgjør hvordan vi forholder oss til andre. Vi har et forhold til oss selv, det nærmeste og mest intime. Forholder vi oss ikke til det vil livet vårt i større eller mindre grad bli styrt av en autopilot. Vil vi bli mer levende og få tilgang til et større repertoar av følelser, få mer nærhet og varme inn i livet må vi også forholde oss til de mørke sidene. De finnes i oss alle. Jung kaller det skyggen, jeg liker bedre å kalle det mørkerommet skamrommet. Det er del av å være menneske.

Vi lever i dag i et samfunn med et klima mellom mennesker som forsrtyrrer evnen til å forholde oss til andre på en respektfull måte. «Udyret» blir gitt mer og mer spillerom fordi naturlige stoppmekanismer som opererer når vi må forholde oss direkte til hverandre i stor grad er fraværende. Den kollektive evnen til å omgås hverandre med varme og respekt holder på å bli svekket. Vi trenger å bringe lys inn i de mørke rommene våre. Den prosessen kan vi se på som et individuelt bidrag til å skape en bedre verden. Spesielt viktig er det å anerkjenne frykten for psykisk smerte; ensomheten, forlattheten, sviket, skammen, avvisning og sorgen.

Under er en artikkel oversatt fra Tricycle, et buddhistisk tidsskrift, som på en klok måte forteller hvordan vi kan nærme oss vår egen innside og unngå de fellene som ligger der og kan avspore oss.

Inn i dragens gap

I likhet med den store tibetanske helgenen Milarepa kan vi lære å møte frykten vår med klarhet og vennlighet.

Av Aura Glaser

VÅREN 2012

Den åndelige reisen innebærer å gå inn i ukjent terreng med hunger etter å finne ut hva som er sant. Et av de viktigste elementene er forståelsen av at alt vi støter på – frykt, bitterhet, sjalusi, forlegenhet – faktisk er en invitasjon til å se tydelig hvor vi stenger av og holder igjen. På et eller annet tidspunkt innser vi at vi ikke kan manipulere livet til å gi oss akkurat det vi vil ha: teppet trekkes regelmessig vekk. Så hva gjør vi da? Selv om vi har en inngrodd tendens til å avvise det uønskede i et forsøk på å unngå lidelse, viser det seg at alle måtene vi stritter imot på, faktisk begrenser livet vårt og påfører oss smerte. Men hvordan finner vi motet til å åpne oss for og akseptere alt vi er og alt som oppstår i kropp og sinn? Hvordan finner vi selvtilliten til å leve med en slik åpenhet og ta imot det som oppstår i øyeblikket, akkurat som det er, med klarhet og vennlighet? Hvordan lar vi livet, med alle dets skuffelser og sorger, myke opp hjertet vårt? I den tibetanske tradisjonen finnes det en historie om den store huleboende yogien Milarepa som belyser den ofte humpete veien vi må gå for å slippe motstand og slutte fred med oss selv.

En dag forlot Milarepa hulen sin for å samle ved, og da han kom tilbake, oppdaget han at hulen var overtatt av demoner. Det var demoner overalt! Det første han tenkte da han så dem, var: “Jeg må bli kvitt dem!” Han kaster seg mot dem, jager etter dem og prøver med makt å få dem ut av hulen sin. Men demonene lar seg ikke affisere. Jo mer han jager dem, desto mer komfortable og veltilpassede ser de ut til å bli. Da Milarepa innser at hans forsøk på å jage dem ut har mislyktes, velger han en ny tilnærming og bestemmer seg for å lære dem dharma, Buddhas lære. Hvis det ikke fungerer å jage dem ut, kan det å høre læren kanskje få dem på andre tanker og få dem til å dra. Så han setter seg ned og begynner å undervise om eksistens og ikke-eksistens, medfølelse og godhet, og om forgjengelighetens natur. Etter en stund ser han seg rundt og innser at alle demonene fortsatt er der. De bare stirrer på ham med sine store, utstående øyne; ikke en eneste av dem går.

Da trekker Milarepa pusten dypt og overgir seg, vel vitende om at demonene ikke lar seg manipulere til å dra, og at han kanskje har noe å lære av dem. Han ser demonen dypt inn i øynene, bøyer seg og sier: “Det ser ut til at vi skal være her sammen. Jeg er åpen for alt dere har å lære meg.” I samme øyeblikk forsvinner alle demonene unntatt én. En enorm og spesielt voldsom demon, med blafrende nesebor og dryppende huggtenner, er fortsatt der. Så Milarepa går enda lenger. Han går bort til den største demonen og byr på seg selv, uten å holde noe tilbake. “Spis meg hvis du vil.” Han legger hodet i munnen på demonen, og i samme øyeblikk bøyer den største demonen seg ned og forsvinner ut i verdensrommet.

Noe av det jeg liker med denne historien, er at den ikke gir næring til vårt romantiske syn på det åndelige livet. Noen ganger innbiller vi oss at hvis vi bare lever vårt åndelige liv på “riktig” måte, vil vi ikke møte livets skarpe kanter. Vi vil være på en direkte vei mot stadig mer ro og glede. Vi er ikke forberedt på at alt det vi ikke har gjort opp for oss, alle våre uløste traumer, kommer opp fra dypet som en geysir av svart gjørme. Historien om Milarepa føles mye nærmere sannheten. Å jobbe med alt det som har blitt presset ned, er en sentral del av den åndelige reisen. Og når demonene dukker opp, er det ikke så lett å bare slappe av og gi slipp. Vi prøver som regel en rekke ulike tilnærminger for å få disse ubudne gjestene til å gå tilbake til fangehullet. Denne historien tar oss med på en reise som inkluderer de velkjente strategiene og vanemessige manøvrene vi prøver – og til slutt forlater – i prosessen med å virkelig åpne oss for oss selv og livet vårt.

Den første fasen på denne reisen er bevisstgjøring. Vi begynner å se hva som skjer. Milarepa kommer tilbake til hulen sin og oppdager at den er full av demoner – kanskje har de vært der hele tiden, men nå ser han dem tydelig. Vi opplever denne gryende erkjennelsen når vi begynner å se det vi har flyktet fra, gjemt oss for eller forsøkt å skyve bort. Unngåelses- og fornektelsesmønstrene våre kan ta så mange ulike former at vi ofte ikke ser dem før vi begynner å bli mer bevisste. Det kan ta 20 år før vi innser at “Å, jeg ble lege fordi jeg ville ha foreldrenes anerkjennelse”. Eller “Jeg tar alltid vare på folk fordi jeg vil at andre skal trenge meg.” Eller “Jeg var festens midtpunkt fordi jeg følte meg tom innvendig.” Mange ganger ser vi på det vi gjør uten å innse at det som egentlig driver oss, er et behov for anerkjennelse, et behov for å være ønsket eller et behov for å passe inn. Og noen ganger skjuler den mest åpenbare destruktive atferden vår noe annet som er enda vanskeligere for oss å erkjenne. Vi kan for eksempel være villige til å erkjenne sinnet vårt, men uvillige til å se på frykten og sårbarheten som ligger under. Så vi “jobber med sinnet” uten å ta tak i det som ligger under.

Jeg husker for mange år siden, da jeg bodde sammen med en av mine nærmeste venner, hvor forferdet jeg ble da jeg innså hvor mye jeg konkurrerte med henne. Hun fikk den oppmerksomheten jeg selv ønsket meg, og jeg brant av sjalusi og bitterhet. Jeg så på meg selv som en kjærlig person som ville det beste for vennene mine, og situasjonen avslørte en side av meg som jeg ikke ønsket å kjenne. Enda mer opprørende var den voksende erkjennelsen av at det bak sjalusien lå en dyp følelse av uverdighet. Jeg innså at jeg trengte denne oppmerksomheten for å føle meg bra, og å ikke få den føltes tilintetgjørende. Jeg kunne ikke flykte fra den situasjonen – det føltes som om jeg befant meg i en trykk-koker, og det var utrolig smertefullt. Men da jeg ikke kunne gjemme meg eller flykte, oppdaget jeg gradvis hva medfølelse med meg selv egentlig betyr, og hvordan det er grunnlaget for et autentisk og åpenhjertig liv.

Når vi ikke erkjenner alt vi er, vil de uerkjente delene av oss havne i det Jung kalte “skyggen”, som vi deretter projiserer på andre. Dette er én måte å se Milarepas møte med demonene på. Han møtte skyggen sin – alt det han hadde undertrykt og forkastet i seg selv – i demonene.

Når en smertefull følelse oppstår, kortslutter vi ofte opplevelsen; vi lytter ikke til den. Vi er redde for å ta på den. Vi slår på TV-en. Vi bruker timevis på datamaskinen. Vi spiser en pose chips. Vi går på kino. Vi shopper. Vi drikker for mye. Vi finner en eller annen måte å holde oss opptatt og følelsesløse på. Vi har mange måter til å distrahere oss selv, slik at vi ikke føler smerten fullt ut. I stedet for å akseptere den bevisst, går følelsen under jorden og inn i kroppens celler. Den forsvinner ikke, den går inn. Alle som har gjort dyptgående kroppsarbeid, meditert intensivt eller drevet med somatisk praksis på egen hånd, har sannsynligvis opplevd hvordan kroppen avslører vår historie på overraskende – og noen ganger på foruroligende måter. Kroppen husker ting vi har glemt for lenge siden, med upåklagelig nøyaktighet. Vi forestiller oss kanskje at åndelig oppvåkning er noe som er atskilt fra kroppen, men oppvåkning og kroppskontakt hører sammen. Å være bevisst kroppen handler ikke bare om å føle seg vel i sin egen kropp – det handler om å åpne seg fullstendig for livet.

Det er her å være bevisst, aware, kommer inn i bildet. Når vi er bevisste, aware, ser vi at vi stenger av, selv om vi gjør det. Det i seg selv er å kaste lys over fenomenet. Vi kan kanskje ikke hindre oss selv i å gjøre det vi pleier å gjøre, men vi ser oss selv gjøre det. Når vi blir oppmerksomme på noe uønsket i oss selv, reagerer de fleste av oss refleksivt og gjør akkurat det samme som Milarepa gjorde da han så demonene. Vi spør: “Hvordan kan jeg bli kvitt dette?”. Dette andre stadiet på vår reise er en av våre vanemessige manøvrer. Vi ser noe, og hvis vi ikke liker det vi ser, vil vi fjerne det. Vi trekker oss unna. Vi dømmer. Vi angriper. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet i terapi med noen som vil ha hjelp til å bli kvitt det de ikke liker ved seg selv. Og noen ganger kan denne tendensen være enda verre hos dem som har mange år, til og med tiår, med dedikert åndelig praksis.

Vi møter vår grådighet, sjalusi eller utålmodighet, og vår neste impuls er å gå til krig mot den. Vi innser ikke at vi hele tiden styrker det vi kjemper mot. Det er som å prøve å dytte en badeball ned i vannet. Det krever enormt mye energi å holde den nede, og det er uunngåelig at den spretter den opp igjen med like stor kraft og tar en uforutsigbar retning. Men hvis du gir badeballen plass og lar den være, flyter den uanstrengt langs overflaten.

For noen år siden leste jeg en artikkel av Chögyam Trungpa Rinpoche der han beskrev den åndelige krigeren som en som ikke er redd for rommet – ikke redd for å oppleve seg selv og sin verden fullt ut. Hvis vi er redde for hvem vi er, vil vi hele tiden være febrilsk opptatt av å fylle dette rommet, og vi vil gjøre alt for å unngå den vedvarende uroen under overflaten i livene våre. Krigerens fryktløshet oppstår når han eller hun igjen og igjen går ut i det åpne rommet, med kroppen, pusten og hjertet blottlagt. Det er en fryktløshet som er villig til å være intim med frykten.

Etter hvert som Milarepas historie utfolder seg, oppdager vi at det er en oppdagelsesprosess i gang. Når det direkte angrepet mislykkes, noe det uunngåelig gjør, prøver han en annen tilnærming – direkte manipulasjon. Han innleder denne tredje fasen når han bestemmer seg for: “Jeg skal lære disse demonene dharmaen.” Det er en subtil reparasjonsenergi i sving her. Den indirekte manipulasjonen ser ut som en større aksept og imøtekommenhet, men den er fortsatt forankret i avvisningen av erfaring. Vi er fortsatt opptatt av å unngå og kvitte oss med det vi ikke liker. Vi ønsker fortsatt ikke å se våre mest uønskede sider i øynene, og i all hemmelighet håper vi at vi kanskje kan gå rett inn i friheten uten å gjøre det. Her er det mye rom for selvbedrag; det er her vi kan bli fanget i åndelig omgåelse (spiritual bypass). Vi begynner å bruke vår åndelig praksis og alt vi har lært til å fortsette og stenge av fra å være i kontakt med oss selv og kroppen. Det idealiserte bildet vi har av hva det vil si å være en spirituell person tillater ikke selverkjennelse som motsier dette.

Så egoet flytter inn i en høyblokk. Det er mulig å bo lenge i en luksuriøs toppleilighet i egoets høyhus, mens alle de nedre etasjene råtner og forfaller. Hvis du er heldig, kollapser det hele før du dør, og du befinner deg på bakken. Transcendens, det overskridende, som oppleves i egoets høyhus, er ikke legemliggjort. Den har ikke trengt inn i våre liv. Det “hinsidige” i prajnaparamita, visdommens fullkommenhet, er ikke dette. Sann transcendens er den dypeste formen for intimitet, fordi ingenting er utelukket fra dens favntak. Transcendens er å forene, binde sammen. Når form og tomhet forenes, avvises ikke sinnet vårt og hele verden av inntrykk, men viser seg snarere å være et direkte uttrykk for det hellige, den dypeste sannhet. Når vi stenger for den åndelige dimensjonen, er det lett å ville bruke åndelig praksis og tro for å unngå å forholde oss til smertefulle følelser, uløste sår og grunnleggende behov. Når vi unngår vår fulle menneskelighet, hemmer vi faktisk vår åndelige vekst og forhindrer reell åndelig modenhet.

For noen år siden sto det en artikkel i The New York Times Magazine med tittelen “Enlightenment Therapy” om en vestlig zen-mester som fikk høyhuset sitt til å kollapse. Etter å ha levd i flere tiår i det som så ut til å være en høyt oppnådd åndelig bevissthet, begynte han å oppleve en dyp depresjon, invalidiserende angst og mørk fortvilelse. Flere tiår med meditasjon hadde ikke helbredet de grunnleggende psykiske sårene, og livet hans var i ferd med å rakne. I desperasjon oppsøkte han en terapeut, og gradvis klarte han å åpne seg for å helbrede noen av de dypt fragmenterende traumene han hadde opplevd tidlig i livet. Hans dype meditasjon hadde gjort det mulig for ham å “heve seg over” disse sårene, helt til ulvene fra den ufordøyde smerten en dag ulte på døren hans. Med tiden forsto han at hans “talent” for å oppleve opplysning delvis var et uttrykk for evnen han hadde utviklet tidlig i livet til å distansere seg fra smerte. Ved å åpne seg for disse begravde konfliktene kunne han bevege seg mot et ekte vennskap med seg selv og en mer autentisk helhet.

Evnen til å se enhver situasjon i livet vårt som vår egen vei markerer er et skifte fra viljestyrke til villighet. Dette er det fjerde stadiet i historien. Milarepa gir avkall på sine løsninger og strategier og overgir seg til demonenes nærvær og det de måtte ha å lære ham. På det stadiet begynner vi å se alt som oppstår som en mulighet til å utdype vår forståelse og gjøre hjertet vårt mykere. Vi ser på livssituasjonene våre som iboende gjennomførbare. Vi er villige til å være sammen med det vi opplever, uansett hva det er, uten å dømme, uten å prøve å fikse det eller bli kvitt det. Og på en eller annen måte begynner denne villigheten, denne forsiktige tillatelsen, å roe ned ting.

For å kunne være sammen med oss selv fullt og helt, må vi være i kontakt med våre indre ressurser av selvmedfølelse og vennlighet. Vår evne til å vende oss mot det som skremmer eller frastøter oss, og være til stede i det, avhenger av vår tilgang til indre godhet. Når vi er i stand til å komme i kontakt med denne indre godheten, får vi en trygghet og en letthet som gjør at vi kan omfavne hele vår menneskelighet i all dens kompleksitet. Uten dette vil vi ikke være i stand til å holde ut det som oppstår. Denne forbindelsen til vår indre godhet er som tauet en fjellklatrer bruker for å holde kontakten med den bratte fjellveggen. Uten dette tauet kan vi falle i fritt fall inn i selvbebreidelser og selvhat og faktisk forsterke det eksisterende såret. Overgangen til dette fjerde stadiet krever at vi forplikter oss til å være ærlige. Vi må virkelig være villige til å se på oss selv, og det krever mot. Vi skal ikke stikke av selv om vi ser en demon stirre tilbake på oss i speilet. Vi kommer til å holde fast ved oss selv uansett hva som skjer, fordi vi er mer interessert i det som er sant enn i det som er behagelig. Når vi begynner å se nærmere på livene våre, spør vi og vil vite: “Hva er denne uroen jeg ikke vil røre ved?”. “Hva er den smerten som alltid er der, til tross for alt jeg har oppnådd?” “Hva er den angsten som alltid surrer under overflaten i livet mitt?” Vi har motet og styrken til å nærme oss det vi kanskje har brukt et helt liv på å gjemme oss for.

Jung kommenterte at vi ikke blir opplyst ved å forestille oss lysvesener, men ved å gjøre mørket bevisst. Det er dette som er arbeidet på dette stadiet av reisen. Vi henter tilbake alle de tapte og forviste stedene i livene våre. I sannhet er det livet som vender tilbake til seg selv. Når vi er villige til å åpne oss, vender vi tilbake til det livet som fortsatt venter på å bli tatt imot. Alt det vi har skjøvet til side, venter på å bli tatt imot i armene på vår klarsynte ømhet. Rumi sa: “Når du omfavner smerten, blir den til glede.” Stemmer det? Hva skjer hvis vi mykner opp overfor noe vi vanligvis ville forherdet oss mot? På dette fjerde stadiet begynner vi å ta sjansen på å utforske det forlatte landskapet i livet vårt. Det terrenget kan være svært ladet, og noen ganger opplever vi at vi ikke har ressurser i øyeblikket til å gå nærmere. Vi blir overveldet, og hjernen begynner å renne ut av ørene, magen begynner å slå seg vrang, vi får lyst til å kaste opp, og hele systemet føles som om det er i ferd med å kollapse. Vi er likevel til stede. Vi gjenoppretter kontakten med vår indre godhet og styrker selvtilliten, velværet og følelsen av grunnleggende tillit. Og så prøver vi igjen. Vi oppdager at reisen er en dynamisk prosess, full av vekslende suksess og fiasko. Og vi oppdager at å feile ikke er en blindvei. Hver gang vi møter veggen, står vi også på en terskel. Invitasjonen til å åpne oss for vår opplevelse – uansett hva den er fra øyeblikk til øyeblikk – er alltid der, uansett hvor mange ganger vi må gjenoppdage den.

Dette bringer oss til slutt til det femte og siste stadiet, hvor vi gir fullstendig slipp, og all motstand er borte. Vi krever ikke lenger at livet skal være på våre premisser. I stedet begynner vi å leve med en forståelse av at kilden til visdom ligger i det vi har foran oss – i det som oppstår i dette øyeblikket. Visdom finnes ikke et annet sted. Den finnes ikke hos noen andre. Den finnes her i vårt eget bunnløse hjerte.

Så Milarepa gir slipp på den siste rest av tilbakeholdenhet og plasserer seg i munnen på den største demonen. Demonen oppløses i rommet. I dette rommet utstråler våkenheten en ubetinget medfølelse som, med den avdøde zen-læreren Charlotte Joko Becks ord, “går imot ingenting og oppfyller alt”.