En av de vanskeligste, men mest fundamentale ting i livet er ikke å dele opp livet i det som er vakkert og det som er idiotisk, men å ikke dele det opp i det hele tatt. Alt er del av et hele. Det trengs bare litt humoristisk sans. Og for meg er humoristisk sans meget viktig for at et menneske skal være helt. Hva er galt med små idiotiske ting? Hvorfor kan du ikke le og glede deg over dem? Hele tiden dømmer du hva som er riktig og hva som er galt. Hele tiden sitter du i dommersetet. Det gjør deg alvorlig. Roser er vakre, men hva med torner? De er en del av rosens eksistens. Roser vil ikke eksistere uten torner; tornene gir beskyttelse. De har en funksjon, en hensikt, en mening. Men du skiller – da er blomstene vakre og tornene stygge. Men i selve busken er det den samme saften som går inn i blomsten og inn i tornen. I buskens eksistens er det ikke noe skille, ingen dømming. Blomsten er ikke favorisert, tornen er ikke bare tolerert; de er begge akseptert i sin helhet. Og dette burde være vår innstilling til livet. Det er ting, små ting som, hvis du dømmer, ser dumme ut, idiotiske. Men det er fordi du dømmer; ellers utfører de også noe essensielt.