Alle anstrengelser for å unngå ensomhet, alenehet, har feilet og vil feile fordi det går imot det fundamentale i livet. Du behøver ikke noe som får deg til å glemme din ensomhet, det du trenger er å bli gjort oppmerksom på din ensomhet. Den er en realitet. Og det er så vakkert å erfare den, å føle den, fordi den er din frihet fra flokken, fra de andre. Det er din frihet fra frykten for å være alene. Bare ordet ‘ensom’ er som et sår; noe behøves for å dekke det. Det er et tomrom, og det gjør vondt. Noe må fylles i det. ‘Å være alene’ – selve ordene gir deg ikke den samme fornemmelsen av sår, et tomrom som må fylles. Å være alene betyr ganske enkelt helhet. Du er hel, du trenger ingen andre for å utfylle deg. Så prøv å finne din innerste kjerne, der du alltid er alene, alltid har vært alene. I livet, i døden, uansett hvor du er, vil du være alene, men det er så rikt og så fullstendig at det flyter over av alle livets gleder, av hele eksistensens skjønnhet og velsignelse; at når du en gang har smakt på det å være alene, vil smerten i hjertet ditt forsvinne. I stedet vil det være en rytme som bærer i seg en umåtelig sødme, fred, glede, lykksalighet. Det betyr ikke at menneskene som er alene, sentrert i seg selv, hel i seg selv, ikke kan ha venner. Faktisk er det bare han som kan ha venner fordi det er ikke lenger et behov, det er kun for å dele. Han har så mye han kan dele.