Hva er åndelig utvikling?

Jeg vil i dette nyhetsbrevet forsøke å klargjøre begrepet åndelig utvikling. Det er synonymt med det engelske «spiritual work». Skal det gi mening må det finnes en virkelighet utover den materielle verden. I følge tradisjonell naturvitenskap er alt i universet bygd opp av materie. En utvidet virkelighet er da utelukket. Den virkelighetsforståelsen åpner for før eller senere å kunne avsløre alle hemmeligheter naturen bærer på, de er tilgjengelige for vitenskapelig utforskning. Spørsmålet er om det stemmer? Eller er det en form for hybris, storhetstanker i oss mennesker?

Om det finnes en utvidet virkelighet lever vi våre liv i en begrenset tilværelse. Det har vært budskapet til Buddha, Zarathustra, Lao Tse, Jesus, Sokrates, Gurdjieff og Osho. De er aldri blitt hørt av sin samtid og har kraftig provosert det bestående. Sokrates måtte tømme giftbegeret. Vi korsfestet Jesus. Etter deres død er det bygd opp religioner rundt dem som har lite å gjøre med det opprinnelige budskapet. Etter kort tid har religionene stagnert i dogmer og intoleranse.

Jeg vil undersøke om naturvitenskapen har rett i at alt som finnes bygger på materie. Er det sant? Hvordan vi forstår bevissthet er avgjørende for å få svar på spørsmålet. Oppstår bevissthet i hjernen, eller er det en egen dimensjon?

Hjernen og bevissthet

På 80-tallet, da hjerneforskningen tok fart, ble bevissthet et tema. Vitenskapsfolk har før det forholdt seg spørsmålet: Hva er bevissthet? Tre nobelprisvinnere i fysikk står for et panpsykisk syn. Da er all materie gjennomsyret av bevissthet. Ernst Schrödinger mente at materie og bevissthet oppstår fra samme kilde. Det samme gjorde Louis de Broglie. Max Planch hevdet at bevissthet er en fundamental egenskap i universet.

De tre vitenskapsfolkene tilhører en liten gruppe fysikere som har trengt dypest inn i materiens mysterier. Einstein har en gang sagt at en autentisk forsker også er religiøs. Han mente ikke troen på en allmektig Gud, men at naturen er en guddommelig kreativ manifestasjon. Han var opptatt av Spinoza`s pan-psykisme, at hele universet er gjennomsyret av det guddommelige. Samme livssyn finner vi hos den norske filosofen Arne Næss.

Denne gruppen av innflytelsesrike fysikeres syn på bevissthet har likhet med forståelsen vi finner i buddhismen. Den skiller mellom generell bevissthet, gross consciousness, subtil bevissthet, subtle consciousness og ekstrem subtil bevissthet, very subtle consciousness. Ekstrem subtil bevissthet kalles også sinnets grunnleggende luminositet, the fundamental luminosity of the mind, og har en iboende bevissthet, awareness.

Den forståelsen står i klar kontrast til tradisjonell naturvitenskapelig forståelse av bevissthet, som oppstår på et visst nivå i hjernens utvikling. Et høyt nok materielt kompleksitetsnivå skaper bevissthet, noe helt nytt blir til, emerge. Det forutsetter at alt i universet hviler på materie. Er det sant?

Hva er virkeligheten?

Allan Wallace diskuterer spørsmålet i «Choosing Reality». Han undersøker forholdet mellom naturvitenskapen og det tomme rommet som omgir oss. Når det tømmes for all fysisk materie og varmestråling er det likevel en form for energi tilbake. Max Planch viste matematisk i 1911 at det er en rest-energi i vakuum. Den minste enheten for den fikk navnet kvante. Siden er den blitt kalt nullpunkt energien, zero-point energy. Energifeltet har det laveste energinivå mulig og kan derfor ikke måles. Sett fra et kvantefysisk ståsted er det et paradoks. På den ene siden nesten totalt fravær av en kraft, på den andre siden er den i stand til å påvirke tyngdekraften.

I 1948 ble den målt i en studie og fikk navnet Casimir effekten. Wallace refererer til en rekke studier som viser tolkningsproblemene knyttet til Casimir-effekten. Resultatene viser en effekt som varierer mellom en uendelig mengde energi til null. Mange studier har forsøkt å kaste lys over tvetydigheten. På et tidspunkt så det ut som en kvantefysisk tilnærming ville gi et svar. Til sist ble det utviklet en teori i stochastisk fysikk av Timothy Boyer. Her er konklusjonen at det ikke finnes bevis for at en kvante representerer fysisk virkelighet.

Verken vitenskapelig metodikk basert på vitenskapelig realisme eller instrumentalisme kan bevise at det finnes en substansiell fysisk virkelighet. Konklusjonen til Boyer er at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å hevde at det eksisterer en fysisk verden uavhengig av våre sanser. Det er et metafysisk postulat. Naturvitenskapen hviler like mye på tro som religioner gjør.

Det er med andre ord ikke vitenskapelig belegg for naturvitenskapens dogme, at alt i universet utgår fra materie. Universet, kosmos, er en gåte. Kun 5% er materie, 27% er mørk materie og nesten 70% av all energi er mørk energi, forbundet med vakuum energien. Sannheten er at astrofysikere famler i mørke. I kosmos møter vi kunnskapens grenser, mysteriet kommer mot oss.

David Bohm og tanker

David Bohm var en av det forrige århundres største fysikere. Han arbeidet både med Einstein og Oppenheimer. Han var ikke bare engasjert i kvantefysikk, men var også opptatt av bevissthet. Gjennom sitt nære forhold til den indiske visdomsfilosofen J. Krishnamurti utforsket han gjennom deres dialoger en rekke eksistensielle spørsmål. Han har påpekt at vår sivilisasjon er fastlåst i et flere tusen år gammelt tankemønster som virker fragmenterende både på vårt forhold til oss selv og omgivelsene. Konsekvensen er at vi har mistet kontakt med helheten. Vi har skapt en tvangstrøye som holder oss fanget i makt, konkurranse og prestasjon, på bekostning av samarbeide, gjensidig respekt, dialog og empati. Naturvitenskapen oppfatter tanker som et objektivt verktøy til å utforske materien. I følge Bohm er tanker i stor grad styrt av ubevisste forestillinger, og skillet mellom tanker og emosjoner er en illusjon. Det finnes ikke objektive tanker.

Bohm hevder vi trenger å innse at måten vi forholder oss til hverandre og omgivelsene radikalt må endres. Han mener at vi har opphøyd tanker til mer og større enn materien. Den forestillingen har gitt tanker status til å være objektive. Med tanker kan vi da undersøke og utforske omgivelsene uten å påvirke dem. Det har gitt et mekanisk verdensbilde. Det stemmer til en viss grad, men tanker er gitt en verdi og fått en betydning som ikke tar inn kompleksiteten i den underliggende helheten. Han mener det enkelte individs evne til å ha selvstendige tanker og vurderinger er overdrevet. Den kulturelle påvirkningen av individet har større effekt enn vi tror.

I hans oversatte bok, «Om dialog – veien til åpen kommunikasjon», er tankens evolusjon et tema. Bohm mener at det finnes et kollektivt tankefelt som påvirker oss mennesker i mye større grad enn vi aner. Videre postulerer han at det tidlig har skjedd en feilkopling mellom den gamle pattedyrhjernen og den symbolskapende delen av hjernen, frontallappen. Tanker er blitt som virus i en datamaskin.

Bohm hevder at den eldre delen av pattedyrhjernen aldri var tvunget til å skille virkeligheten og bilder av den, abstraksjoner, som tanker er. Her gir Bohm en mulig forklaring på hvorfor den venstre hjernen i dag har tatt over styringen. Det er tema i Iain McGilchrist bok «The Master and his Emissary» fra 2011. Virkeligheten filtreres gjennom den venstre hjernen. Utviklingen av kultur har virket forsterkende. Myter og kollektive fantasier blir oppfattet som virkelighet. Vi fjerner oss med andre ord fra den umiddelbare virkeligheten og inn i forestillinger om den. Bohm er også her langt forut for sin tid ved å peke på at tidlige minner legger et slør over vår virkelighetsoppfatning. Vi ser andre gjennom forestillinger og oppfatninger dannet i de tidligste barneårene. Våre tanker blir toppen av isfjellet i møtet med andre. Det underliggende laget, som er kroppslig, må bevisstgjøres for å bli bevisst tankens røtter. Med David Bohm begynner vi å nærme oss fenomenet åndelig utvikling. I korthet er det å trenge gjennom de lagene i sinnet vårt som stenger for kontakt med en dypere helhet.

Dualistisk bevissthet

Slik jeg har beskrevet buddhismens forståelse av bevissthet er åndelig utvikling å få kontakt med en utvidet virkelighet. Vi er født med den kontakten. Gjennom utviklingen av selvstrukturen, det vi kaller sinnet, lukkes i løpet av de første leveårene døren til en større helhet. Selvet er en struktur som utvikles i relasjonsfeltet i løpet av de første 3-4 årene, i samspillet mellom barnet og de nære omsorgspersonene. Vi knytter oss til de viktige andre. Når vi ser oss selv i et speil rundt 18-24 måneder er vi i stand til å gjenkjenne oss selv, meg. Vi er da et subjekt, meg, som er bevisst at det jeg ser i speilet også er meg, et objekt. Psykoanalytikeren Fonagy kaller det trinnet i utviklingen av bevissthet ekvivalensmodus. Vi har da fått en dualistisk bevissthet, delt i et objekt og et subjekt. Bare de store apene og mennesket når dit. Men kun mennesket utvikler full reflekterende bevissthet, kan tenke.

I tibetansk buddhisme er dualistisk bevissthet definisjonen på sinn, mind.

Ekvivalensmodus er et veiskille i utviklingen av bevissthet. Da tar vi inn virkeligheten gjennom bilder av den, objekter, og forveksler virkeligheten med et bilde. Alle bildene blir både det vi tror er virkeligheten og minner. Vi legger et slør over virkeligheten. Buddhismen hevder derfor at vi mennesker står utenfor naturen.

Med dualistisk bevissthet kommer den venstre hjernen og språk på banen. Da begynner minnesystemet i venstre hjerne å fungere. Våre erfaringer lagres som relasjonelle, i et subjekt og et objekt, den og de viktige andre. Vi lagrer bilder av virkeligheten.

De første 18-24 måneder lagres våre erfaringer i kroppsminnet i høyre hjerne. De erfaringene er det dypeste laget i sinnet. Da fungerer pre-reflektiv bevissthet, en grunnleggende bevissthetsform før den reflekterende er på plass. Lagringen av minner i to ulike hjerner, den høyre og venstre, skaper problemer for oss mennesker. Den høyre hjernen evaluerer konstant ubevisst om den oppfatter vi er trygge eller ikke gjennom nevrosepsjon. Blir alarmknappen skrudd på ser vi verden gjennom barnets filter i høyre hjerne. Samtidig opplever vi som voksne våre omgivelser med reflekterende bevissthet. Da er oppmerksomheten på utsiden, i den andre. Det barnedelen i høyre hjerne oppfatter som fare blir oppfattet å tilhøre den i omgivelsene som trigget minnesystemet i høyre hjerne. Minnesystemet der ble til da vi ikke kunne skille mellom den indre og ytre verden. Det skaper konflikter som har røtter i fortiden og gjør det vanskelig å kommunisere og nå hverandre. Spesielt gjelder det nære relasjoner.

Naturvitenskapens begrensninger og åndelig utvikling

Det er et skille i synet på selvet mellom naturvitenskap og visdomstradisjonene. Naturvitenskapen og dagens utviklingspsykologi mener selvet er en biologisk anlage i hjernen. I visdomstradisjonene er selvet del av et bevissthetsfelt som omslutter hele universet. Kan det bevises? Nei, men det kan erfares gjennom åndelig utvikling. Thomas Metzinger utga i 2024 «The Elephant and the Blind» på MIT Press. Her får vi et glimt av mer enn 500 menneskers erfaringer i dyp meditasjon. Det gjør inntrykk. Så kan vi spørre oss selv, hvorfor ignoreres disse erfaringene innenfor naturvitenskap som tviholder på en materialistisk forståelse av universet?

Tilbake til ekvivalensmodus. Det er opplevelsen av objektet som blir byggsteinene i selvstrukturen. Disse er bilder, forestillinger av virkeligheten. Gradvis mister vi som barn kontakten med den bakomliggende helheten. Og hvorfor utvikler vi sinnet, selvstrukturen? Den er nødvendig for å beskytte et sensitivt og sårbart barn mot et tidlig møte med forgjengelighet. I bånn av selvstrukturen ligger med andre ord dødsangst. Den moderne mystikeren A. H. Almaas kaller såret etter å miste kontakten med en større helhet «the narsissistic wound», det narsissistiske såret. Selvstrukturen har som oppgave å dekke såret, beskytte oss mot det. Vi betaler en pris, vi kastes ut av å være del av naturen. Det er uttrykt i myten om Adam og Eva. Reflekterende bevissthet er kun et skritt på veien mot høyere bevissthet. Åndelig utvikling er å avidentifisere selvstrukturen. Det betyr ikke at den blir borte, vi er mer enn den, en del av helheten.

Mindfulness Øst og Vest

Mindfulness er buddhismens første skritt i å avidentifisere, bevisstgjøre selvstrukturen. Først må bevisst oppmerksomhet, awareness, stabiliseres. Vi trenger en styrket bevisst oppmerksomhet for å rette den mot innsiden. Den prosessen kalles i buddhismen samatha, og skiller seg fra den vestlige mindfulness-tradisjonen.

Den vestlige setter ikke spørsmålstegn ved det vitenskapelige dogmet, at alt i universet er materie. Den aksepterer det.

Naturvitenskapen representerer et tveegget sverd. Den har gitt store deler av kloden et materielt bedre liv. Samtidig er det en mørk side av den som symboliseres av atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Den har overtatt religionens plass i vår kultur. Vi tror på den og gir den magiske evner. Den støtter opp om en dødsbenektende kultur. Den amerikanske filosofen William Barrett har i «Irrational Man» utforsket det temaet. Vi trenger mer enn noen gang en naturvitenskap som innordner seg en større helhet, som ser kunnskapens klare begrensninger.

Jeg praktiserer ikke åndelighet, meditasjon, for å bli et bedre menneske, mer moralsk høyverdig, yte mer, bli friskere, bedret helse, flinkere, bedre mine resultater, prestere mer, realisere mine ambisjoner. Det er feller, som Chôgyam Trungpa kaller åndelig materialisme i sin bok «Cutting through Spiritual Materialism».

Praktisering av mindfulness innenfor rammene av naturvitenskapelig epistemologi, kunnskapen den hviler på, gir en rekke positive effekter både helsemessig og relasjonelt. Den mangler åpenheten mot en utvidet virkelighet og vi praktiserer da åndelig materialisme. Da smykkes selvstrukturen med alt vi oppnår i å være søkende. Det er en styrking av egofunksjoner og med det en indirekte benekting av forgjengelighet. Vi har igjen sementert selvstrukturen fastere med ego-funksjoner.

Med en åpenhet mot helheten, som inkluderer forgjengelighet, er meditasjon uten tro, vi søker ikke å oppnå noe, vi erfarer, hviler, her-og-nå i livet som kommer og går, uendelig tålmodige, omfavner og aksepterer det som møter oss. Tar vi det skrittet vil hele vår sivilisasjons forhold til naturen, oss selv og hverandre kunne endres radikalt.

Naturen er ikke noe som skal erobres eller overvinnes, vi skal innordne oss og bli en del av den. Med den holdningen skaper vi en mulighet for at den største krisen vi noen gang har stått overfor kan bli løst. Da kan en fragmentert menneskehet sammen slå ring om en helhet. I den prosessen kan åndelig utvikling bli avgjørende, en revolusjon på individnivå.

Åndelig utvikling

Åndelighet kan oppfattes som et fremmed og fjernt begrep, som ikke har noe med meg å gjøre. Egentlig er det mer nært enn vi aner. At vi er levende, finnes til, er et ubegripelig mysterium, umulig å gripe med ord og tanker. Vi kan ha direkte kontakt med livet i oss, kjenne det. Åndelighet er å vende bevisst oppmerksomhet, awareness, inn og utforske det levende mysteriet i oss. Vi fødes inn i denne verden, og puster inn. Hvor kommer vi fra? Hvem er jeg? Vi forlater denne verden, og puster ut. Hva er døden?

Vårt indre univers fungerer etter helt andre prinsipper enn den ytre verden. Der kan vi påvirke, aktivt endre. I den indre verden må alle forventninger og planer parkeres. Der puster vi langsomt ut, synker inn og ned, hviler i øyeblikket, her-og-nå, gir oss hen.Vi skaper et rom for «Gjesten» som skal komme. Vi vet ikke når, vi venter, og venter. Uendelig tålmodighet er nøkkelen. «Gjesten» kommer når vi er klar, en metafor fra mystiker-poeten Kabir.

For å kunne utforske vår indre verden er en styrket og stabilisert bevisst oppmerksomhet verktøyet. Samatha er derfor buddhismens første skritt på veien. Mindfulness på pust er den vanligste metoden. Pust er et fenomen som kommer og går enten vi er bevisst eller ikke. Hvor kommer den fra? Den er livet som kommer og går. Når den kommer inn blir vi mer våkne, den er liv. På utpust forlater livet oss, den er død. Inn og utpust er liv og død. Meditasjon er å være helt tilstede, våken, i innpust, og så slippe taket i utpust, ikke holde på, gå ut med pusten. Liv er ikke noe vi holder fast på, klamrer oss til. Vi kan ikke kontrollere det, men gi oss hen til det, akseptere at vi er del av noe stort og ufattelig tanken aldri kan gripe, det er åndelighet.

Med blikket vendt inn er vi her-og-nå. Vi hviler i det som er. Det er meditasjon. Ingenting vi må, vi er til. Meditasjon er både en prosess og en tilstand. Prosessen er å starte der vi er, de ytterste lagene i sinnet, avsløre dem. Se hvor ofte vi repeterer de samme mønstrene. Hvor ofte vi lar være å ta ansvar i nære relasjoner, holder tilbake, legger ansvar ut, skylder på, anklager, blir et offer, vil være bedre enn, ha rett og kan tråkke på andre. Ubevisst har vi lært å frykte vår egen sårbarhet, stengt igjen. Den er tidlig i livet blitt tråkket på. For å overleve har vi lært å ha oppmerksomheten ute i verden, på vakt. Kontakt med kropp og vårt indre er blitt svekket. Meditasjon som tilstand er kontakt med helheten.

Alle har vi en autopilot i oss som ubevisst hopper på andre for å beskytte egen sårbarhet, vi er reaktive. Den tendensen trenger vi å avsløre, bli bevisste. Åndelig utvikling krever at vi gjensidig aksepterer den siden hos hverandre, ikke dømmer oss selv eller andre. Vi kan ikke skru reaktiviteten av med en bryter, vi trenger å bli bevisst den. Da skaper vi langsomt et større indre rom som muliggjør et valg, være reaktiv eller la den være, vi er mer enn den. Når reaktiviteten styrer trenger vi å si unnskyld til hverandre, men uten å dømme oss selv. Da kan nære relasjoner bli til en ressurs, som støtter hverandres indre reise. Relasjoner er speilet vi alle trenger for å se oss selv. Vi kan ikke gjemme oss bort fra verden, vi trenger den for å lære.

Viktigst av alt er å ha godhet for meg og andre, varme, bli mer kjærlig mot meg selv og andre. I den prosessen vil jeg oppdage at det finnes krefter i meg som dømmer meg selv og andre, som holder meg låst fast innenfor rammer som hindrer meg å ta mitt rom i verden. Jeg åpner meg opp for å ta det fulle ansvar for å være del av denne verden og bidra til å gjøre den til et bedre sted å være for både meg og mine medmennesker. Jeg gjemmer meg ikke bort i en hule, stenger verden ute. Verden og mennesker er et sted jeg lærer om meg og gir av meg. Det er åndelig utvikling, bli et mer kjærlig og raust menneske, en indre reise på vei mot å bli del av en større virkelighet.