Gabor Mate har i flere år i bøker og på sosiale medier levert viktig samfunnskritikk. Hans oversatte bøker «Når kroppen sier nei» og «Myten om det normale» er bidrag til en forståelse av psykisk helse både på individ- og samfunnsnivå. Mate er nådeløs i sin kritikk av storsamfunnets manglende håndtering og forståelse av rusavhengighet og psykiske lidelser. Kritikken kommer fra en lege som har mange års erfaring i behandling av rusavhengige i de verst rammede områdene i Vancouver.
Sammen med barnelegen Gordon Neumann ga han i 2011 ut boken «Hold on to your Kids». Etter mitt skjønn hans viktigste bok. Den kaster lys over, gir en forklaring på, hvorfor evnen til å relatere til oss selv og andre i dag svekkes på et globalt plan. Vi blir fanget og avhengige i blekksprutarmene til digitale nettverk. Det skjer rett foran øynene våre. Vi skriver og snakker om det, likevel bare vokser fenomenet. Dopamin i forhøyde konsentrasjoner i synapsene er skadelig over lenger tid.
Kvaliteten på tilknytningsbåndet er limet som holder oss forankret i et indre psykisk senter, som gir egenverdi og gjør det mulig å forholde oss til andre på en empatisk måte. Utviklingen av det er en læringsprosess som allerede starter ved fødselen. Erfaringene vi gjør de første tre leveårene er bestemmende for hvordan vi fungerer siden i voksenlivet. I dag vet vi at hjernen er plastisk, dvs. foranderlig. Forbindelsen mellom nerveceller er avgjørende for vår evne til å relatere, og kan brytes ned. Det kan skje i det kaotiske havet av stimuli vi i dag omgir oss med. Spesielt sårbare er barn og unge.
Mangelfull utvikling av relasjonelle ressurser reduserer andre til objekter, gjenstander, for å tilfredsstille behovet for kontroll og makt over andre. Eller bli et offer for andres maktspill. Vi reduseres da til nyttegjenstander for å skjule den indre opplevelsen av verdiløshet og tomhet hos dem med makt. Mangelen på god-nok tilknytning er i ferd med å nå epidemiske proporsjoner. Dopaminavhengighet er blitt et voksende problem. De fleste av oss er deltakere, vi bidrar.
I «Hold on to your Kid`s» lanseres begrepet attachment void, fravær av tilknytning. Det kaster lys over de tiltakende psykiske problemene vi ser i stadig yngre alder, økende kriminalitet og voldelig adferd i de samme gruppene. Boken tar med dette opp det kanskje viktigste tema i vår tid, at vi mennesker har begynt å tukle med fundamentet som gjør det mulig å fungere i et fellesskap med andre.Vi forstyrrer da en grunnleggende funksjon i grenselandet mellom biologi og psyke.
Når barn/ungdom ikke følges opp av de voksne i tilstrekkelig grad for å tilfredsstille behovet for tilknytning rettes det mot venneflokken. Mangelen på adekvat tilknytning som preger denne gruppen resulterer i en gjengkultur som kan føre til et hjerteløst hierarki med vold og kriminalitet.
Jeg kan peke på en rekke faktorer i dagens samfunnsstruktur som griper negativt inn i individets helse. Det er denne kritikken Gabor Mate utdyper i boken «Myten om det Normale». Et samfunn preget av høyt stress- ambisjon- og prestasjonsnivå er masseprodusent av somatisk og psykisk sykdom. Stadig økende sosiale forskjeller skaper misnøye blant store grupper. Grådighet er en negativ kraft som preger dagens samfunn. Globaliseringen har kun gavnet noen få, de rike og ressurssterke. Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz har i boken «Globalization and Its Discontents» utdypet hvorfor den har feilet. Fortsatt får den bred politisk støtte blant vestlige politikere.
Vi har i mange år sett en oppblomstring av høyrepopulistiske bevegelser hvor en viktig drivkraft er sterk misnøye blant store deler av befolkningen. Det har resultert i kritikk mot liberalistisk tankegods med røtter tilbake i opplysningstiden. Ideene om frihet, frigjøring av enkeltmenneskets ressurser, respekt for individet, samhold og et samfunn som tar ansvar for sine innbyggeres ve og vel smuldrer opp. Anti-liberalistisk tankegods har fått mer plass og brukes av politikere som Trump, Le Pen og Orban. Demokratiet som styreform er under hardt press i flere land. En toneangivende kritisk røst mot liberalismen er filosofen Patrick Deneen som i 2018 ga ut boken «Why liberalism failed».
I Norge har det politiske skille mellom høyre og venstre blokk blitt mer og mer usynlig. Uansett hvem som sitter med politisk makt fortsetter stort sett alt som før, og byråkratiet bare vokser. Viktige avgjørelser i samfunnet blir ofte tatt av byråkrater som sitter fjernt fra den virkeligheten som blir berørt. Det har rasert fagmiljøer det tar år å bygge opp, som skal fungere som bærebjelker i helse og utdanning. Riksrevisjonen har nylig kommet med kraftig kritikk av helseforetakene. Journal systemet i Helse-Midt Norge er et trist eksempel. Det representerer et stort hull i den offentlige pengebingen og ingen tetter det. Offentlige rusbehandling raseres. Dette til tross for at dokumentert forskning, som Stayer-studien, konkluderer at traumatiserte barn rekrutteres inn i rus i et forsøk på å lindre lidelse. 80% rusavhengige har en historie av traumatiserende omsorgssvikt.
Uansett hvem som kommer til makten vokser byråkratiet, til tross for lovnader. Det er som om en negativ utviklingsspiral lever sitt eget liv som ingen får bukt med. Politikernes ord blir tomme skall og vi mister langsomt tiltroen til dem. Flere og flere av dem demonstrerer i tillegg en mangel på moralsk kompass som er urovekkende. Ofte får det heller ingen konsekvenser. Plutselig dukker de opp igjen i andre utgaver, klar til nye oppdrag.
Hvordan skal vi forstå det som foregår rett foran øynene våre, et tog ingen virker å ha evnen til å stoppe? David Bohm, en av de store kvantefysikerne fra forrige århundre og med et åndelig perspektiv, er den som etter mitt skjønn kan gi oss en mulig forklaring. Ved siden av at han var i frontlinjen som forsker i kvantefysikk var han også opptatt av menneskets indre. I sine dialoger med den indiske vismannen J. Krishnamurti utforsket han menneskesinnet. Deres dialoger i «The Awakening of Intelligence» gjorde tidlig i mitt liv et dypt inntrykk. Bohm fortsatte arbeidet med dialoger etter Krishnamurti`s død i 1986. I hans oversatte bok «Om dialog – veien til åpen kommunikasjon» er tankens evolusjon et tema. Bohm mener at det finnes et kollektivt tankefelt som påvirker oss mennesker i mye større grad enn vi aner. Videre postulerer han at det tidlig har skjedd en feilkopling mellom den gamle pattedyrhjernen og den symbolskapende delen av hjernen, frontallappen. Tanker er blitt som virus i en datamaskin.
Det er interessant å se likheten mellom Bohm og den skotske psykiateren Iain McGilchrist. Den siste utdyper hvordan den venstre hjernen har overtatt styringen, den er blitt mesteren i stedet for assistenten. Det er tema i hans bok fra 2011, «The Master and his Emissary».
Bohm skriver at den eldre delen av pattedyrhjernen aldri var tvunget til å skille virkeligheten og bilder av den, abstraksjoner, som tanker er. Her gir Bohm en mulig forklaring på hvorfor den venstre hjernen har tatt over styringen. Virkeligheten filtreres gjennom den. Utviklingen av kultur har virket forsterkende. Myter og kollektive fantasier blir oppfattet som virkelighet. Vi fjerner oss med andre ord fra den umiddelbare virkeligheten og inn i forestillinger om den. Her bidrar også minnesystemet. Bohm er også her langt forut for sin tid ved å peke på sløret tidlige minner legger over vår virkelighetsoppfatning. Vi ser andre gjennom forestillinger og oppfatninger dannet i de tidligste barneårene. Våre tanker blir toppen av isfjellet i møtet med andre. Det underliggende laget, som er kroppslig, trenger vi å bevisstgjøre for å bli bevisst tankens røtter.
Vi tror at våre tanker er private. I følge Bohm er vi i mye større grad enn vi aner påvirket av et kollektivt tankefelt. Tanker er et system, en helhet, da påvirker tanker alle andre tanker. De er resultatet av en prosess, og det er mulig å bli bevisst den. Den nære forbindelsen mellom tanker og følelser kan vise oss at våre tanker er påvirket av forestillinger som er blitt prentet inn i oss gjennom familie og kultur. Det forklarer hvorfor kommunikasjon er så vanskelig. Vi evner ikke å møtes verken på individ eller samfunnsnivå. Vår utfordring er at vi ikke kan fikse tankefeil med nye tanker. Da skapes kun nye problemer. Vi må til roten av det, og det kan skje på individnivå i et fellesskap med andre.
For å nå dit skapte han dialogprosessen. I grupper på fra 15 til 40 deltakere utfordres deltakerne til å rense ut alt av tankegods, sløret som hindrer deltakerne å se hverandre. Gruppen er et åpent felt uten en agenda. I starten er det en fasilitator, men etter en tid er gruppen overlatt til seg selv. Etter jevnlige møter over et par år vil gruppen oppleve en helt ny nærhet til hverandre, helt uavhengig av den enkeltes ståsted. Etter min oppfatning beskriver her Bohm her hjertedimensjonen som knytter deltakerne sammen i en helhet. Sagt på en annen måte er det mangel på kjærlighet som hindrer oss å skape et felles møtefelt.
Bohm reiste verden rundt i mange år og startet dialoggrupper. Holder deltakerne ut fungerer gruppene og kan gi en respekt og varme for hverandre som forandrer hver enkelts liv. Han gjør også et klart skille mellom dialog og diskusjon. Den største hindringen for at det skal skapes dialog er fastlåste forestillinger som hindrer et møte. Politiske møtesteder mangler den åpenheten. Derfor feiler de fleste forsøk på å løse nasjonale og internasjonale konflikter. De styres av diskusjon, dvs. fastlåste posisjoner.
En tanke er et fragment i en helhet. Det er nettopp slik den venstre hjernen fungerer. Den evner ikke å se helheten. Tanker er abstraksjoner, deler av helheten. Derfor vil beslutninger tatt uten å se helheten bli mangelfulle. Vi får det demonstrert om og om igjen i vårt samfunn dag i store prosjekter som feiler fordi helhetsperspektivet mangler.
Bohm sin kritikk rammer også dagens vitenskap. Han gir som eksempel relasjonen mellom Albert Einstein og Niels Bohr. De var først nære venner. Mot slutten kunne de ikke en gang oppholde seg i samme rom. Ulike måter å tenke på skapte tykke vegger mellom dem. Bohm hevder at dagens vitenskap har erstattet religionens funksjon. Ulike fraksjoner mener de står for sannheten. Den kan aldri bli funnet i abstraksjoner, i tanker. Også den vitenskapelige verden trenger dialog. Vi får det tydelig demonstrert i koplingen mellom forskning og business. Bestillingsforskning viser hvor fragmentert store deler av dagens forskning er. Ta ernæringsforskning som et eksempel. Det blir tydelig at forskerne lever i atskilte rom. Det skaper forvirring og usikkerhet blant folk. Sannheten er dekket til av tykke lag med antakelser og forestillinger. I dag, når alt liv på kloden er truet, blir en vitenskap som er selvransakende og ydmyk mer viktig enn noen gang.
Bohm anvender begrepet proprioception of thought. Proprioception er evnen, sansen, som oppfatter bevegelse i kroppen. Han mener med det at tanker er en prosess som har utspring i kroppen. Tanken er slutten av en prosess. De er del av en strøm, a flow. Med bevisst oppmerksomhet, awareness, er det mulig å fange tanken, se at den kommer ut av en impuls til å tenke. Den står ikke på egne ben. Dialogens metodikk er å stoppe strømmen av tanker, la den hvile, suspend, da er det mulig med bevisst oppmerksomhet å se strømmen, hvor den kommer fra. Han kaller det som ser den et speil. Med det anvender han metaforen bevissthet som et speil. Awareness, bevissthet er daen annen form av bevissthet enn den reflekterende. Strømmen, the flow, er pre-refleksiv bevissthet forutsetningen for den senere utviklingen av reflekterende bevissthet. Med awareness kan det underliggende filteret tankene kommer fra bli bevisstgjort. Under alle tanker er det en helhet vi alle deler. Slik jeg ser det er den kontakt med hjertet. Med et åpent hjerte kan vi få kontakt med en helhet vi alle deler. Men først må veien dit ryddes. Det er inngangsdøren til en ennå dypere helhet. Bohm kaller det the implicate order, der alt kommer derfra og alt går tilbake til.Ontologien i «Wholeness and the Implicate Order», publisert i 1980, har store likheter med taoismen og buddhismen. Bohm kommer dit gjennom tolkningen av kvantevirkeligheten og sin innsikt i menneskesinnet.
Med forståelsen av tankens funksjon er Bohm mer kontemporær enn noen gang. Hans fokus på kroppen er helt i tråd med frontlinjen i dagens utviklingspsykologi, kroppen som et felt av bevissthet.
Forskning på hjernen slik Iain McGilchrist beskriver i «The Matter with Things» viser at Bohm var langt forut for sin tid. Det var han både i sin forståelse av vår innside, det psykiske landskapet, og den ytre verden. Her utfordret han den etablerte Københavnerskolen i tolkningen av kvantevirkeligheten. Han gikk i mot all konvensjonell forståelse av mennesket og virkeligheten vi er en del av. Han skaper et møte mellom vitenskap og religiøsitet, ikke tradisjonell religion, men opplevelsen av at vi er del av en større helhet tanker aldri når. Med tanker har vi satt oss utenfor den helheten. Det har ledet oss på ville veier. Vi spiste av kunnskapens tre for å bruke en bibelsk metafor. Tanker kan aldri ta oss tilbake, de skaper bare nye problemer.
Med dialogens betydning har han gitt oss en mulighet på individnivå i fellesskap med andre å komme tilbake til helheten. Vi kommer ikke ditt kollektivt, hvert individ må lette på sløret som hindrer en direkte kontakt med virkeligheten og andre. Vi er alle en del av en større og dypere virkelighet om vi fjerner forestillingene som fragmenterer oss og skaper en verden av splittelse, maktmisbruk, hierarkier, vold, krig, nød og fattigdom. Det er samme budskapet som i tusener av år er gitt av verdens visdomstradisjoner. Det store er at i Bohm har vitenskap og visdom et møtepunkt. Derfor kaller også Dalai Lama Bohm my science guro.
Gjennom dokumentarfilmen«The Infinite Potential» fra 2021 er det mulig å få en innføring i David Bohm sitt liv og virke.
Rus og tidlige psykiske traumer