Kropp og sinn, atskilte eller?

På 1600 tallet tok Descartes et dristig skritt, han skilte kropp og sinn som to atskilte enheter. Det var et politisk valg, kirken fikk sinnet/sjelen og en voksende vitenskap fikk fritt utforske kroppen. Gradvis klarte biologisk vitenskap å avsløre naturens mange hemmeligheter. En av de første viktige oppdagelsene ble gjort av engelske sjøfolk som sugde på limefrukt og oppdaget at de forebygget skjørbuk, mangel på C-vitamin. Jenner i England satte sprøyter med kukopper og den beskyttet mot den mer farlige sykdommen kopper. Robert Kock oppdaget i 1877 antrax bakterien, som er dødelig for en rekke dyr. Senere utviklet Pasteur en vaksine. Så fulgte Fleming sin oppdagelse av penicillinet og lungebetennelse var ikke lenger en dødelig sykdom. Streptomycin kom senere og gjorde det mulig å behandle tuberkulose som hadde krevd så mange unge liv. Oppdagelsen av insulinet reddet mennesker for den grufulle døden sukkersyke, diabetes mellitus, kan ende i. Alt dette sementerte fast/bekreftet skillet mellom kropp og sinn i vestlig medisin. Medisinsk vitenskap opplevdes å ta kontroll over kroppen. En vedtatt sannhet styrket seg, at kroppslige sykdommer kureres enten med medikamenter eller kirurgi. Farmasøytisk industri ble en sterk støtte for det synet. Den er blitt en økonomisk gigant som fører an i kampen mot alvorlige og dødelige sykdommer. Sykdom er ikke lenger begrenset til helbredelse, i tillegg er det blitt big, big, business.

I tusener av år har kinesisk, japansk, indisk, tibetansk og andre tradisjoner behandlet kropp og sinn lik en helhet, en forståelse som lenge ble sett på med vantro av vestlig medisin. Langsomt og gradvis har oppfatningen i den vestlige verden av kropp og sinn som atskilte endret seg. Wilhelm Reich begynte på slutten av 1920 tallet å nærme seg kroppen for å helbrede psykisk lidelse. Walter Cannon på Harvard oppdaget i 1915 at følelser i dyr påvirket deres fysiologi. Hans Selye i Canada viste at kroppen hos dyr under mentalt og fysisk stress tilpasser seg og heler. I 1964 kom George Solomon banebrytende studie: “Emotions, immunity, and disease”, forløperen til PNI, psykonevroimmunologi. Den siste ble en ny vitenskapsgren som viser forbindelsen mellom sinn, hjerne og immunsystemet. Det tok tradisjonell medisin lang tid å svelge den nye kunnskapen.

Herbert Benson, hjertespesialist på Harvard, forsket fra 1960-tallet på forbindelsen mellom kropp og sinn. Han undersøkte effekten av meditasjon og avspenning på folks helsetilstand. Slik ble han en brobygger mellom visdomstradisjoner og Vestlig medisin. Benson hadde lenge vært fascinert av boken “Magic and Mystery in Tibet”, publisert av Alexandra David-Neel i 1929. Her skrev hun om ritualer der munker satt ute i flere kuldegrader med våte laken rundt seg, tydelig upåvirket. Etter invitasjon fra Dalai Lama reiste Benson i 1981 med et team til Dharamsala for å forske på tummo, pusteteknikken i ritualene David-Neel hadde beskrevet. Benson viste at munkene var i stand til å kontrollere oksygennivå, kroppstemperatur og hjernebølger. En del av hjernen viste alfa-bølger en annen beta-bølger. Den ene bølgelengden uttrykker aktivitet, den andre hvile i organismen. Munkene tok kontroll over egen hjerne. Benson viste også at høyningen av kroppstemperaturen var avhengig av visualisering, en funksjon knyttet til høyre hjerne. Benson fortsatte forskning på munkene helt fram til tusenårsskiftet. Hans funn ble i 2013 bekreftet av Maria Kozhevnikov fra National University i Singapore.

Den amerikanske journalisten Bill Moyer publiserte i 1993 serien “Healing and the Mind”. Den er basert på samtaler med leger, vitenskapsfolk, terapeuter og pasienter om moderne medisin og helingsprosessen. Han tilbrakte flere uker med to terapeuter som behandlet pasientene uten medikamenter eller kirurgi. Jon Kabat-Zinn ledet en stressreduksjons klinikk på University of Massachusetts Medical Center i Worchester. I et 8 ukers kurs tilbyr de yoga, body-scan og meditasjon som terapeutiske verktøy på pasienter legene hadde gitt opp å behandle. Siden 1979 har 16000 pasienter, de fleste med somatiske sykdommer, gjennomgått et stressreduksjonsprogram (MBSR) med god effekt. Den andre var professor David Spiegel på Stanford Medical Center i Palo Alto, California. Han behandlet kvinner som hadde bryst kreft med spredning i gruppeterapi. Den forlenget deres liv sammenliknet med en kontrollgruppe.

Ny innsikt fra forskning har i dag ført til at forbindelsen mellom kropp og sinn er gjenopprettet. Innsikten store deler av menneskeheten har hatt i tusener av år har vært riktig. Det er ikke lenger tvil om den nære forbindelsen mellom sinn-, sentralnerve- hormon- og immunsystemet, dvs. mellom kropp og sinn. Sinnet oppfattes i dag som spredd ut i kroppen, embodied mind. Det skapes av signaler fra omgivelsene, andre rundt oss og kroppen. Vi er ubevisst vevet inn i andre og omgivelsene. Opplevelsen av å være en fysisk atskilt enhet er med andre ord en illusjon.

Kroppens fysiologiske miljø må være i balanse for å fungere. Det voktes av HPA-aksen, en hormonell forbindelseslinje mellom hypothalamus i pattedyrhjernen, hypofysen i reptilhjernen og binyrene. Balanseringen kan sammenliknes med et finstemt symfoniorkester der dirigenten sørger for at alle er i takt med en konstant skiftende helhet. Balansen kalles i biologien homeostase. HPA-aksen registrerer endringer både i det indre og ytre miljø. Aktiviteten i den skifter med rytmen dag/natt eller lys/mørke gjennom utskillelsen av kortisol nivået. HPA-aksen er nært forbundet med amygdala- fryktsenteret, hippocampus- minnesenteret og den fremre del av frontal- eller pannelappen. Her har oppmerksomheten sete, men også høyere kognitive funksjoner utføres her, beslutninger, problemløsning, intelligens og regulering av følelser. Videre er immunsystemet og HPA-aksen nært forbundet.

HPA-aksen regulerer stressnivået i kroppen, situasjoner der vi opplever oss presset, ute av balanse, en utfordrende situasjon som er energetisk og psykisk krevende. Signalet kan komme fra innsiden fra omgivelsene eller som et minne, eller en skade. Hypothalamus skiller umiddelbart ut et hormon, CRH, som igjen mobiliserer hypofysen. Den skiller ut et hormon, ACTH, som aktiverer produksjon av kortisol, et hormon i binyrene. Adrenalin blir samtidig skilt ut i den innerste delen av binyrene. Ved et signal om fare sirkulerer kortisol i økt konsentrasjon rundt i kroppen og gir ekstra energi som gjør det mulig å håndtere situasjonen. Straks faren er over vil et høynet kortisol-nivå virke tilbake på hypothalamus og skru av aktiviteten i HPA-aksen, en feed-back sløyfe.

HPA-aksen finner vi alle virveldyr. Den påvirkes like mye av stress forårsaket av infeksjon som faresignaler fra omgivelsene eller innsiden. Hos mennesket utvikles den allerede i siste del av svangerskapet. Den er mest sårbar for å bli forstyrret gjennom stress påført i livmoren og de første to leveårene. Barn som utsettes for langvarig frykt i de første leveårene får en forstyrret HPA-akse. Konsekvensen er både en opphopning av kroppslige sykdommer i voksen alder og en rekke symptomer som hver for seg kan oppfattes som psykiatriske tilstander. Symptomene er et uttrykk for en mangelfull integrering av høyre hjerne tidlig i livet.

Robert Sapolsky, professor i biologi ved Stanford universitetet i California forklarer i boken «Why Zebras Don`t Get Ulcers» hvorfor HPA-aksen påvirker menneskets helse mer negativt enn de fleste andre pattedyr. Vi finner et spekter av årsaker til at HPA-aksen blir forstyrret, som omsorgssvikt i tidlige barneår, mobbing, ulykker i voksen alder og psykososialt stress i familien eller på arbeidsplassen, for å nevne noen. Rundt 60-80% av alle henvendelser til leger skyldes en forstyrrelse i HPA-aksen. Det krever en utvidet tilnærming enn den tradisjonell medisin tilbyr. Problemet er at kartlegging av årsaksforhold tar ofte lenger tid enn det leger i en travel hverdag disponerer over. Ofte ligger forstyrrelsen av HPA-aksen ubevisst begravet i tidlig barndom.

Mindfulness meditasjon, yoga, pust, EMDR, visualisering, endret kosthold, fysisk trening, hvile og ro, ulike former for kroppsterapi, kan alle bidra til å rebalansere HPA-aksen. Et ensidig fokus på medikamenter både ved kroppslig sykdom og psykiske problemer frarøver ofte individet muligheten til å ta ansvar for egen helse. Vi trenger både medikamenter og kirurgi, men i sentrum må stå et helhetssyn. Da skapes muligheten til å kunne ta større personlig ansvar for egen helse når sykdom rammer. Legevitenskapen trenger i dag å omslutte hvert individ bio-psyko-sosialt og åndelig, en utvidet helhet.