Kunstig intelligens. AI (artificial intelligence) og vår framtid

Inga Strümke har med sin bok «Maskiner som tenker» bidradd til å spre nøktern kunnskap om AI, artificial intelligence, et aktuelt, viktig og kontroversielt tema. Som all teknologisk nyvinning er også AI verdinøytral. Det er vår bruk som bestemmer om den vil ha en positiv eller negativ innvirkning på våre liv, med andre ord, det er vårt kollektive og hver enkelts ansvar. AI representerer en ekspansjon av mennesket, både materielt og mentalt. Den åpner nye muligheter i forholdet til oss selv, andre og omgivelsene.

Ser vi på informasjonsrevolusjonen, f.eks. mobiltelefonen, har den mange positive sider. Men de negative sidene er mange. Den har skapt en dopaminavhengig epidemi ved å stjele vår oppmerksomhet, fange hjernen. Spesielt er barn og unge i faresonen. Den forstyrrer sosial fungering ved å gripe inn i hjernens naturlige funksjon. Under et besøk i Japan i 2013 ble jeg forskrekket over å se de fleste mennesker på offentlige transportmidler druknet i de små dingsene. Heldigvis, tenkte jeg, slik er det ikke i Norge. Etter kort tid satt vi i samme båt. Jeg skal ikke her gå videre å drøfte konsekvensene av mobiltelefon revolusjonen. Men jeg bruker den som et tidsnært eksempel på en oppfinnelse som griper inn i relasjonen mellom mennesker, den påvirker og kan forandre hjernen.

Dobbeltheten mellom å bruke teknologi kreativt og destruktivt, bli slave av den, har fulgt oss siden tidenes morgen. Ja, vi har anvendt teknologiske nyvinninger til økt materiell velstand, bedre helse og hygiene for deler av jordens befolkning. Men vi har også misbrukt teknologi i et omgang som i dag truer alt liv på kloden. Spørsmålet jeg stiller er om vi mennesker psykologisk har det bevissthetsnivå som kreves til å håndtere AI positivt?

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på tre fenomener: bevissthet, maskiner og tanker. Hensikten er å søke svar på spørsmålet: Kan en maskin ha bevissthet og tenke? Det siste er en påstand som ofte dukker opp i framtidsvyene om AI. Begrep som superintelligens blir bl.a. anvendt. Artikkelen vil beskrive den globale konteksten AI er omgitt av. Er vi psykologisk i stand til å håndtere denne tekniske ekspansjonen? Eller vil den gjøre oss til slaver og forringe det psykiske og sosiale klima? Til slutt vil jeg beskrive menneskebarnets utvikling gjennom et prisme som kaster lys over den destruktive siden i vår adferd. Hva er det i oss som bare fortsetter vår barbariske framferd med kriger der hundretusener av unge menn mister livet og kvinner og barn utsettes for enorme lidelser?

I siste kapittel av boken diskuterer Strümke bevissthet. Vann er et eksempel. Vi kjenner subjektivt opplevelsen av vått. Med vann har vi også en objektiv, vitenskapelig forståelse, som H2O. Hun mener hovedproblemet i vårt forhold til sofistikerte maskiner er at vi mangler en objektiv definisjon av bevissthet. Hadde vi det ville det i følge henne være mulig å finne ut om maskiner har bevissthet og følelser. Er det sant? Kan vi objektivisere bevissthet? Hvordan er det mulig å objektivisere det nærmeste vi er oss uten å objektivisere oss selv? Hun presenterer ulike teorier om hvordan bevissthet oppstår i hjernen. Strümke utelukker ikke at bevissthet kan finnes utenfor hjernen. Spørsmålet er: Hva er bevissthet?

Tre nobelprisvinnere i fysikk står for et et pan-psykisk syn. Da er all materie gjennomsyret av bevissthet. De tilhører en liten gruppe fysikere som har trengt dypest inn i materiens mysterier. Det virker som noe fundamentalt kan skje med mennesker i møtet med materiens grenseland. Ernst Schrödinger mente at materie og bevissthet oppstår fra samme kilde. Det samme gjorde Louis de Broglie. Max Planch hevdet at bevissthet er en fundamental egenskap i universet. Einstein har en gang sagt at en autentisk forsker også er religiøs. Han mente ikke troen på en allmektig Gud, men at naturen er en guddommelig kreativ manifestasjon. Han var opptatt av Spinoza`s panspykisme, at hele universet er gjennomsyret av det guddommelige. Samme livssyn finner vi hos den norske filosofen Arne Næss.

Kvantefysikeren David Bohm er i følge Roger Penrose den som har fordypet seg mest i ontologiske spørsmål knyttet til kvanteteorien. I tillegg til å være en av frontfigurene i forskningen og forsøket på å forstå kvantevirkeligheten hadde han i mange år en nær relasjon til den indiske visdomsfilosofen J. Krishnamurti. Dalai Lama har kalt Bohm “my science guro”. Bohm var også opptatt av bevissthet.

Bevissthet i følge Bohm er vår kontakt med en underliggende helhet, unfolded fra det han kaller the implicate order. Vi er omgitt av et felt av bevissthet. Strømmen av perseptuelle inntrykk bindes sammen av bevissthet til en vedvarende enhet som henger sammen. Det er ikke et statisk felt, men en prosess i konstant endring.

Oppfatningen av bevissthet jeg refererte til hos de fire framstående fysikerne har likheter med forståelsen vi finner i buddhismen. Her skilles mellom generell bevissthet, gross consciousness, subtil bevissthet, subtle consciousness og ekstrem subtil bevissthet, very subtle consciousness. Ekstrem subtil bevissthet kalles også sinnets grunnleggende luminositet, the fundamental luminosity of the mind, og har en iboende bevissthet, awareness. Den er bevisst seg selv, ikke som i en subjekt/objekt relasjon, men som en lysende flamme. En metafor som brukes til forklaring er at bevissthetsformen er et lys som skinner på ting rundt seg, men behøver ikke skinne på seg selv, det er bevissthet, awareness. Den er betingelsesløs, un-condtional, bevissthet, awareness, uten et objekt. Bevissthet er alltid knyttet til opplevelse, direkte eller dualistisk, et jeg som opplever meg og et objekt. Ekstrem subtil bevissthet er det dypeste laget av bevissthet, premordial. Det eksisterer som et felt av bevissthet uten å være knyttet til materie. De tre bevisstetsformene tilhører ulike dimensjoner av den konstante strømmen, the flow, av bevissthet, the stream of consciousness. Generell bevissthet oppstår, emerge, i samspillet med hjernen. Subtil bevissthet er knyttet til sansing, føle, erfare, tenke. Den siste er to-delt. En er reflekterende bevissthet, et selv, jeg, som opplever et objekt, meg. Det er tankens, refleksjonens verden, dualistisk bevissthet. I daglig tale kaller vi den bevissthet og vi opplever den i hodet, som om den er i hjernen. Den andre føler og sanser direkte, og er ikke-dualistisk, pre-refleksiv bevissthet, pre-reflective consciousness, gitt i bevissthetsfeltet og krever ingen refleksjon, den er ikke-dualistisk.

Pre-refleksiv bevissthet skjer simultant med bevisstheten om objektet. Sinnet, the mind, får i pre-refleksiv bevissthet kunnskap i form av direkte erfaring, en selvopplevelse, self-awareness, uten et reflekterende jeg. Det er bevisst sin egen opplevelse. Den står ikke i kontrast til reflekterende bevissthet, et jeg som opplever et meg. Den er et ontologisk fundament med «eierskap» til all erfaring. Den har røtter i å være forankret, embodied, både i kroppen og omgivelsene.

Dagens filosofer nærmer seg pre-refleksiv bevissthet gjennom ord og tanker. Med tanker kan man nærme seg et fenomen, men aldri komme i direkte kontakt med det. Alle tanker er abstraksjoner av virkeligheten. Jeg velger å lytte til buddhistmunken Dharmakirti, som levde i det 6.århundre. Han var lærer på det kjente Nalanda universitetet. Dagens filosofi er en helt annen enn filosofi var på den tiden. Nalanda var en institusjon for søkende sjeler. Meditasjon var metoden for å lære. Dharmakirti`s beskrivelse av pre-refleksiv bevissthet kommer fra subjektiv erfaring, meditativ praksis.

Dharmakirti hevder at pre-refleksiv bevissthet om et objekt alltid er et subjekt som er bevisst objektet. Selv-bevissthet, self-awareness, er en iboende egenskap i strømmen av bevissthet. Det er ingen selv-struktur, subjektiv bevissthet er en iboende egenskap i bevissthet som konstant strømmer, alltid i endring. Et annet aspekt ved subjektiv bevissthet er det Dharmakirti kaller følelses-tone, “feeling-tone”. Enhver subjektiv erfaring er enten positiv, nøytral eller negativ, og uttrykker en diskriminerende holdning til erfaringen som er gjort, hva jeg vil ha eller nærme meg og det som ikke ønskes. Da fungerer perseptuell diskriminering som et overlevelsespotensial for bevisst liv.

I boken Self-No-Self har Evan Thompsom et kapittel der han utforsker om pre-refleksiv bevissthet har en minnefunksjon. Han refererer til Husserl, buddhisme og dagens filosofer. Thompson konkluderer at subjektiv erfaring blir del av bevissthetstrømmen og kan gjenvinnes her og nå uten en selvstruktur. Den er selvbevisst, self-aware, uten et selv. Bevissthet er da et felt med en iboende sensitivitet for persepsjon. Med den forståelsen av pre-refleksiv bevissthet er den reseptiv til omgivelsene, tar i mot inntrykk i strømmen av bevissthet.

Forståelsen av bevissthet har i kognitiv vitenskap lenge vært knyttet til hjernen. Bevissthet oppstår som et emergent fenomen. Teorien er da at på et visst nivå av materiell kompleksitet blir bevissthet til i nevronale nettverk i hjernen. Kaos- og kompleksitetsteori, teorier utenfor det newtonske univers hvor årsak/virkning virker, skaper emergens, emergence, en helt ny struktur.

Kritikk mot konnektivismen, at komplekse nevronale nettverk kan utløse bevissthet, kom fra en ny retning i kognitiv vitenskap, enaktivismen. Francis Varela regnes som en av de viktigste grunnleggerne. I enaktivismen er organismen i samspill med omgivelsene. Opplevelsen av mening hos mennesket er betinget av samspillet mellom kroppen, omgivelsene og hjernen. Hvordan kan en datamaskin, som AI er, skaffe seg informasjon fra omgivelsene og skape mening?

Så hva har dette å gjøre med Strümke`s bok om maskiner og tanker?

Overskriften til Strümke`s bok er “Maskiner som tenker”. Er det mulig? Det er to former for helhet i tilværelsen, maskiner og organismer, den siste er levende. Hva skiller en maskin fra en levende organisme? En maskin er en funksjonell helhet satt sammen av deler. Det er umulig å sette sammen en organisme, helheten er organisk, hver del er avhengig av alle andre. En organisme vokser innenfra, fra et mystisk levende senter. Den kan også formere seg. Går noe feil med en mekanisk ting må delen som ikke fungerer erstattes. En organisme er i stand til å hele seg selv om en del skades. Maskinene, computerne, som er i stand til å produsere AI er satt sammen av mennesker, de er en forlengelse av oss. At vi kan informere dem så de potensierer og speeder opp kunnskapen vi gir betyr verken at de kan tenke eller ha bevissthet. De er og blir en forlengelse av den informasjonen vi mater dem med.

Som beskrevet ovenfor er bevissthet et fenomen med en kompleksitet som overgår sinnet, the mind, del av en større helhet. I enaktivismen er ikke vår omverden en gitt størrelse, vi skaper den selv. Hva som er bakom den aner vi ikke. Dagens kosmologer sier at vår opplevelse av materie som substansiell er en illusjon. Det elektromagnetiske feltet holder atomene sammen og gjør det umulig å gå gjennom veggen. 90% av atomet er tomt. For å overleve lærer vi å oppfatte verden som materiell substans. Vårt sinn er med andre ord en overlevelsemekanisme i et energifelt. Min konklusjon om bevissthet er at vi må bøye hodet i ærbødighet, naturen og bevissthet er mer og større enn oss. At vi skal skape og overvinne den er en form for hybris, et overmot som kanskje kan forklare hvorfor vi som art ikke klarer å leve i pakt med den, innordne oss en større helhet.

Vår holdning til bevissthet, å være bevisste vesen, kan være med å støtte oss fra om og om igjen gå vill i teknologiske nyvinninger. Vi har skapt atombomben som materielt er i stand ødelegge alt liv. Vi har med AI også tatt et grep på en energi, som kanskje har et destruktivt potensial som kan sammenliknes med atomkraften? Vi kan bruke denne energien eller misbruke den. Diskusjonen om AI må også handle om hvordan vi som individer og samfunn kan skape grobunn for å bruke kunnskapen om den til å skape en bedre verden. Er vi klare for AI med det bevissthetsnivå som dominerer verden i dag? Kan vi stole på at de store mega-selskapene som Google, Microsoft, Facebook og andre tar et samfunnsansvar framfor profitt og markedsmakt? Har vi bevisstheten, klarsynet, som ser at misbruk av makt er en destruktiv kraft på alle nivåer i samfunnet? AI for meg er et signal om at vi er nødt til å forholde oss til at vi mennesker om og om igjen styres innenfra av destruktive krefter som på det ytre plan fører til konflikter og krig. Menneskeheten er kanskje kommet til et avgjørende veikryss? Om vi fortsetter i samme retning er faren stor at vi sager av grenen vi sitter på. Det nytter ikke lenger å tenke sort og hvitt, de gode og de onde, vi her og de der borte. Vi mennesker har bygd opp vår tilværelse utenfor den helheten naturen representerer. Jeg mener at hybris, overmot, er vår beskyttelse mot å være forgjengelige og sårbare. Der naturvitenskapen med sin kunnskap raserte alle forestillinger om en Gud som vet og styrer alt gikk den inn og satte seg på det frie setet og gjorde mennesket guddommelig.

Vårt forsøk på å ta kontroll ved å erobre naturen har skapt en større og større ubalanse mellom vår innside og utside. Svaret har vært å gjøre mer, økt tempo. Det er blitt en oppjaget, hektisk strebing og benekting av forgjengelighet. Et svar på indre fattigdom har vært å samle kunnskap gjennom naturvitenskapelige erobringer, som radikalt har endret våre materielle livsvilkår. Men vi benekter kollektivt at naturen setter sine begrensninger, at det finnes en helhet der også vi må innordne oss. Men vi bare haster videre. Framtiden skal gi oss et bedre liv. Men er det sant? Kan det være at vi jager etter en illusjon vi aldri når? Visdomtradisjonene har i tusener av år fortalt oss at det vi søker er inni oss, her og nå. Har vi skapt et monster ute av kontroll som kjører sitt eget løp og ingen er i stand til å stoppe? Faren er at AI blir del av den galskapen?

Kan AI tenke? Det avhenger helt av hvordan vi definerer det å tenke. Her er en definisjon tatt fra et google-søk:

Thinking, also known as ‘cognition’, refers to the ability to process information, hold attention, store and retrieve memories and select appropriate responses and actions. The ability to understand other people, and express oneself to others can also be categorised under thinking.

Men dekker denne definisjonen hva det er å tenke? Jeg starter et annet sted. Vi kan tenke fordi vi er symbol-skapende dyr. Det vi erfarer, kjenner, mener og forstår kan vi erstatte med den direkte opplevelsen. For å få det til kreves en bevissthet om begge, meg selv, jeg, og objektet. Når et barn er 4-5 år kan det tumle rundt mentale forestillinger i sinnet og se på dem fra ulike sider uten å bli dradd ut til omgivelsene. Vi er da symbolsk abstrakte. Før det er barnet konkret symbolsk. Det må se eplet for å erstatte det med et symbol; ordet eple. Som abstrakt symbolsk har vi frigjort oss fra omgivelsenes grep. Den egenskapen har gitt oss en ressurs, en frihet ift omgivelsene som er forbeholdt oss mennesker. Da kan vi tumle rundt i hodet vårt det vi ønsker. De behov vi har kan vi tenke oss til hvordan vi får tilfredsstilt. Men hva om våre behov er slik at de kan skade oss selv eller andre? Tanker oppstår ikke i et vakuum, de er knyttet behov og følelser. David Bohm mener at vi har opphøyd tanker til mer og større enn materien. Den forestillingen har gitt tanker status til å være objektive. Med tanker kan vi undersøke og utforske omgivelsene uten å påvirke dem. Det har gitt et mekanisk verdensbilde. Det stemmer til en viss grad, men tanker er i følge Bohm gitt en verdi og fått en betydning som ikke tar inn kompleksiteten i den underliggende helheten. Han mener det enkelte individs evne til å ha selvstendige tanker og vurderinger er overdrevet. Kulturell påvirkning har større effekt enn vi tror.

Hvordan har vi mennesker utviklet evnen til abstrakt symbolbruk? Kombinasjonen av å reise seg opp på to bein og ekspandere forsiden av kroppen til en myriade av sanseinntrykk er del av forklaringen. Det førte til utviklingen av sosiale relasjoner. Videre at vi er født med et umodent sentralnervesystem og trenger tett omsorg over lang tid. Alt dette har bidradd til økt bevissthet. Men vi betaler også en pris for å fungere abstrakt symbolsk. Vi mister den umiddelbare kontakten med omgivelsene, de erstattes med indre bilder.

Hos menneskebarnet avspeiler symbolutviklingen seg i de forskjellige virkelighetsoppfatningene barnet gjennomlever før det når evnen til å fungere abstrakt symbolsk. Peter Fonagy har beskrevet de ulike utviklingstrinnene: Fra teleologisk, til ekvivalens, «som om virkelig modus» i lek til full mentalisering, dvs. abstrakt symbolsk. Symboler gjør det mulig for barnet å fri seg fra de avhengige båndene i tilknytningfeltet. Men helt fri blir vi ikke, en del av oss henger fortsatt fast i indre ubearbeidet avhengighet. Der ligger gjemt både våre ubrukte ressurser, men også smerten i de delene av oss som aldri ble møtt og sett. Det indre rommet kan forstyrre sosial fungering og få et destruktivt og voldelig utrykk.

Norman Brown har i «Life against Death», en kritikk av Freud`s instinktteori, beskrevet at barnet i i livets første faser får en eksistensiell utfordring med økt bevissthet. Det får kontakt med forgjengelighet. Sanseinntrykkene blir i pre-refleksiv bevissthet trigget av kontakten med forgjengelighet. Som en beskyttelse fordreier barnet oppfatningen av virkeligheten. Først bruker det kroppen som beskyttelse. I den ødipale fasen, rundt 4-5 år, fungerer ikke lenger kroppen som beskyttelse mot et eksistensielt mørke. Nå blir symboler beskyttelsen mot å kjenne gufset fra å være forgjengelig.

Gjennom bruk av symboler får ikke vi mennesker større perseptuell klarhet i forhold til miljøet vi lever i, oss selv og andre, enn dyrene. Det er muligheten til forståelse som skiller oss. Symbolene skaper faste strukturer i den konstante strømmen av sanseinntrykk. I prosessen fra det mytologiske mennesket til dagens mer og mer abstrakt fungerende har vi ekspandert strukturene vi forstår naturen gjennom så gjennomgripende, at vi har mistet den umiddelbare sansekontakten med den. Vi har brukt symbollaget til å skape en illusorisk trygghet, låst tiden fast og ervervet oss kunnskap. Atskillelsen fra naturen har fremmedgjort oss fra å være del av en større helhet. Ja, vi får en direkte kontakt med oss selv, et jeg som er bevisst meg. Men prisen er høy. Vi mistolker et abstrakt bilde med pulserende liv. Det får oss til å tro vi er eksistensens sentrum. Vi er det første dyr som er bevisst vår egen eksistens. Samtidig er den en livsløgn.

Symboler gir økt frihet og fleksibilitet i forhold til andre og omgivelsene. Men de kan også bli et hinder, et indre fengsel. Uansett utfallet av barnets utvikling, om selvstrukturen er funksjonell eller lider av mangler vil den bære på ubearbeidede deler. Både Winnicott og Masterson har derfor kalt selvstrukturen «det falske selvet», «the false self». I tilpasningen til oppvekstmiljøet må vi skyve bort deler av oss selv. Det er prisen vi betaler for å få et reflekterende bevissthetsnivå. Vi blir sittende fast i uavklart avhengighet. Bak den ligger gjemt beskyttelsen av forgjengelighet. I utviklingen av selvstrukturen til symbolsk fungering svekkes kontakten med det pre-refleksive bevissthetsnivået, kroppskontakten, dypere lag i oss. Symboler er forestillinger som mangler eksistensielle røtter. Denne forståelsen gjennomsyrer buddhismen og andre visdomstradisjoner. Buddhismen hevder at vi i utviklingen av dualistisk bevissthet mister eksistensiell forankring og drives mot de ytre lagene i psyket.

Daniel Kahnemann beskriver i sin bok «Thinking- fast and slow» to former for tenkning, rask og langsom. Han hevder at vår umiddelbare intuitive oppfatning av en situasjon er mer å stole på en enn gjennomtenking, rasjonelt, logisk, grundig og langsom. Det samme er tema hos den skotske psykiateren Iain McGilchrist i «The Master and his Emissary» 2011. Den røde tråden i hans bok er beskrivelsen av forskjellen i funksjon mellom de to hjernene. Merk at jeg kaller det to hjerner. Lenge rådet oppfatningen at venstre hjerne er viktigst fordi språksenteret er lokalisert der. I dag vet vi at de første 2-3 leveårene skjer utviklingen hos barnet i høyre hjerne. Først med språket blir den venstre delen aktiv. Høyre hjerne er sentral i formingen av selvstrukturen. Barnet kan rundt 18 måneder si meg og ved 4-års alder si jeg. Da har vi fått bevissthet om vår egen eksistens, som beskrevet tidligere. Høyre hjerne er andre-orientert, relasjonell, har empati for andre, er nært forbundet med kroppen og omgivelsene, forankret i følelser og ser tilværelsen med et blikk av helhet og tilstedeværelse. Den gir et direkte møte med verden, uten filter, den fanger øyeblikket og kanaliserer strømmen av bevissthet, er hele tiden i endring. En fundamental forskjell mellom de to hemisfærene er at den høyre tar inn alt som er nytt, mens den venstre forholder seg til det som er kjent.

De to har ulike minnesystemer. På venstre side er det eksplisitt minne, fakta og hendelser som språklig lagres og bevisst kan hentes fram. Eksplisitt minne svekkes over tid. Implisitt minne på høyre side er ikke-bevisst, ikke-språklig, og har et emosjonelt og sansemessig, kroppslig innhold. Det vedvarer gjennom hele livet og kan dukke opp i situasjoner som har likhet med da minnet ble formet, de er triggere. Den venstre hjernen har i vår kultur helt overtatt styringen. Egentlig er den emissæren, hjelperen, og har parkert mesteren, den høyre siden. Det på bekostning av direkte kontakt, helhet, følelser, relasjon, sansning, empati, intuisjon og kroppskontakt, egenskaper i høyre hjerne.

Roger Sperry og Michael Gazzaniga forsket på behandling av alvorlig epilepsi på 60-tallet og gjorde oppdagelser som førte til at Sperry fikk Nobelprisen i 1981 for «split brain research», de kuttet forbindelsen mellom de to hjernene. De gjorde revolusjonerende funn som ennå ikke er absorbert i dagens psykiatri og psykologi. Det viste seg at den venstre hjernen er en falsk «historieforteller» som ignorerer virkeligheten. Den «finner opp» for å skape sammenheng. Vi kan med andre ord ikke stole på det vi tenker og sier. Hvorfor ikke? Fordi de tidlige inntrykkene hos barnet som har festet seg i den ubevisste implisitte hukommelsen og ligger der og kan trigge oss, påvirke oss. Da får vi kontakt med ikke-bevisste inntrykk fra barndommen vi fortsatt er preget av, ikke vår umiddelbare virkelighet. Uten å være bevisst det kan vi projisere fortiden inn i nuet. Det er med å forklare hvorfor det så ofte oppstår konflikter når emosjonelt ladede tema trigges.

Økt kunnskap har gjort det mulig for den venstre hjernen å gripe inn i naturen, kontrollere og legge den under seg. Kunnskapen den ervervet ved å trenge inn i stadig mindre deler og neglisjere helheten har gjort det mulig radikalt å forandre og kontrollere den ytre verden. Den er blitt styrket og har helt mistet kontakten med den høyre. Vi tar ikke lenger inn verden gjennom den høyre, reseptivt, men erobrer og kontrollerer med den venstre. Direkte levende kontakt med tilværelsen gjennom kropp og følelser er blitt svekket. Vi er blitt fremmedgjort fra å være del av en større helhet. Dominansen av den venstre hjernen har på makroplan ført til en global utbredelse av en teknologisk kultur som truer med å underlegge seg og forstyrre klodens naturlige miljø og økologisk balanse. På et individuelt nivå er prosessen styrt av en mennesketype som er logisk/rasjonell, detalj- og fakta orientert, er opptatt av tall og materiell vekst. Ut fra den beskrivelsen blir det forståelig hvorfor byråkratiet, med et stadig større behov for styring og kontroll, vokser fram i et samfunn dominert av venstre hjernen.

Den venstre hjernen lager en modell av verden som har likheter med en maskin. Vi har den med oss helt fra opplysningstiden, og den er fremdeles dominerende. Innenfor den forståelsesrammen kan forestillinger om maskiner som kan tenke oppstå. Mennesket som organisme, der høyre hjerne er mesteren, har en dybde og kompleksitet ingen maskin kommer i nærheten av.

McGilchrist karakteriserer dagens menneske som dissosiert og fragmentert. Tilværelsen er ikke lenger levende og vibrerende, men virtuell, kunstig og distansert. Vi er i dag mer i mobilen enn i samspill med andre. Seriene lever våre liv, vi blir tilskuere til at andre lever. Med dominansen av den venstre hjernen blir kropp og følelser mangelfullt utviklet og tatt vare på. Den psykiske grunnmuren blir svekket hos mange, det påvirker også relasjonelle bånd. En kultur som dyrker venstre hjerne blir ensidig styrt av fornuft. Det skapes forestillinger som svever fritt uten emosjonell forankring. Vår kollektive verden likner mer og mer en ADHD-scene der oppmerksomheten flagrer over kloden for å gi oss flest mulig nyheter på kortest mulig tid uten å grave for dypt.

Det psykologiske klima jeg her beskriver gjør meg skeptisk til AI. Den kommer inn i en kultur hvor den dominerende hjernen, den venstre, kan sammenliknes med en maskin. Den mangler et helhetssyn og empati. Kanskje kan AI vekke oss opp og åpne øynene for at vi er tvunget til å skape en kultur globalt som tar inn det nyfødte barnets behov? Å si at verden er blitt en global landsby der vi alle er avhengige av hverandre må bli gjort til en konkret virkelighet. Alt tyder på at vi har liten tid. Da kan kanskje AI bli det vendepunktet vi trenger for å våkne, og bli et viktig verktøy i prosessen? For AI er helt uskyldig, det er oss og vår framtid det gjelder. Der er vi som må ta ansvar og våkne om vi skal få en framtid. Forskjellen mellom den revolusjonen jeg her antyder og tidligere er at den må skje like mye på individnivå som på makroplan.