Mer om DGB

”Det Glemte Barnet” er det i deg du måtte undertrykke tidlig i livet fordi de nære omgivelsene ikke helt klarte å omslutte det åpne, sårbare og sensitive barnet i deg. I din sårbarhet og avhengighet som barn måtte du tilpasse deg de voksnes verden for å utvikle deg, lære og overleve.

Lytt til “Mer om DGB”:

Tilpasning til omgivelsene er en del av å være menneske. Vår biologiske avhengighet krever det. Det er forutsetningen for å utvikle vår evne til å bli symbolske vesen, få et reflekterende forhold til oss selv og bli mer bevisste. Men vi betaler en pris for å få en økt bevissthet. Barnet må tilpasse seg de voksnes verden på bekostning av sin egen sannhet. Dette er menneskets lodd. Menneskelige fellesskap som praktiserer meditasjon har i tusener av år fortalt oss at våre utviklings-muligheter ikke stopper ved at vi får en personlighet. Vi har et større potensial. Å virkeliggjøre dette er en av våre største utfordringer.

Tilpasningens konsekvenser
Ved at barnet tilpasser seg, undertrykker det basale behov. Dette får konsekvenser for utviklingen: kroppen trekker seg sammen, den stivner, pusten blir unaturlig, barnet mister noe av spontaniteten og livskraften. Det spesielle for dagens barn i den vestlige verden er at det må tilpasse seg en virkelighet som er blitt mer og mer mentalt kontrollert, der vi stoler mindre på følelser.

Dette barnet er fremdeles levende i deg, og for å få kontakt med dine følelser og bli mer hel, trenger du å bli kjent med de undertrykte sidene, som vi har kalt det glemte barnet. Denne forståelsen er helt i tråd med dagens utviklingspsykologi. Den kjente psykologen Allan Schore sier at vi lever i et samfunn som dyrker venstre hjernehalvdel, mens barnet i oss er i den høyre hjernehalvdelen. Dette barnet lever ikke i et lukket rom i oss. Det dukker hele tiden fram i ulike forkledninger. Det er deg og meg, og ofte de sidene i oss selv vi liker aller minst.

 

METODE

Her er en utdyping av den metodiske tilnærmingen i DGB. Begrepet metode er opprinnelig gresk, det betyr å finne en vei til målet. I vårt arbeide har vi en overordnet metode, vi kaller den indre arbeid.

Indre arbeid

Bevisst oppmerksomhet (awareness) er kjernen i indre arbeid. Det er det lille vinduet vi har til en høyere bevissthet. Det er viktig å forstå forskjellen på dualistisk og bevisst oppmerksomhet. Normalt fungerer vi gjennom dualistisk oppmerksomhet. Bevisstheten er da delt i et subjekt, jeg, som er oppmerksom på et objekt, meg. Denne oppmerksomhetsformen gir oss, som de eneste i dyreriket, en individuell identitet. I bevisst oppmerksomhet derimot, smelter subjekt og objekt sammen. Dualistisk oppmerksomhet er fokusert på en ting, konsentrert, mens bevisst oppmerksomhet tar inn hele bevissthetsfeltet. Den er åpen, ufokusert og avslappet. Det er denne bevissthetsformen vi bruker i meditasjon.

Når du f.eks. i en øvelse får kontakt med at du er sint eller frustrert, så lar du din bevisste oppmerksomhet hvile i opplevelsen av å være sint. Når bevisst oppmerksomhet hviler i noe og gir opplevelsen rom i full aksept, kaller vi det mindfulness. Det betyr å trenge inn i opplevelsen sinne og utforske den, uten å handle. Det kan hende du oppdager at sinnet dekker over noe som er bakom, en lengsel, et savn. Eller du blir klar over at egentlig er du redd, du skyver sinnet foran deg. Denne tilnærmingen til indre opplevelse står i klar kontrast til ønsket om forandring.

Forandring

Psykoterapibegrepet forbindes hos de fleste automatisk med ønsket om forandring. Noe ved meg er ikke slik jeg ønsker det skal være. Jeg går rundt og er trist, nedstemt, eller sint. I stedet vil jeg være glad og opplagt. Det krever en forandring. Eller jeg mislykkes i relasjoner. Noe må være galt med meg. Jeg fikser ikke nærhet. Jeg må forandre meg.

Bak ønsket om forandring ligger en subtil fordømmelse av en side i meg. Noe er galt med meg, jeg vil ha det bort. Andre sider i meg vil jeg ha og liker. Denne holdningen skaper indre splittelse.

Det er samme strategien barnet lærte da det tilpasset seg de voksnes verden. Da fanget det opp signalene om hvordan det skulle være fra omgivelsene. De voksne omsorgspersonene formidlet det ordløst. Barnet i oss ble det vi oppfattet som positivt i de voksnes øyne og skjøv bort det som ble mislikt. Selvbildet vårt er bygget opp rundt det som ble likt, og som vi fikk positiv tilbakemelding på, det andre har vi fortrengt og skamgjort.

Som voksne fortsetter vi dette selvbildespillet, basert på det vi lærte som barn, eller slik vi oppfatter at omgivelsene nå vil ha oss. Når livet ikke fungerer for oss, når det ikke er mulig å forandre omgivelsene, kommer mange av oss til slutt til et punkt hvor vi føler oss tvunget til å forandre oss selv. Denne tilnærmingen kan på det beste fikse litt her og der, ommøblere, med det vil ikke skape noen radikal endring.

Akseptering

Indre arbeide er å bringe alle sidene i oss fram i lyset, både de mørke og de lyse. Da er ikke metoden forandring, men en anerkjennelse av det som er til stede hvert øyeblikk. For å få det til, må vi møte alt som dukker opp i oss med mindfulness, se det med aksept. Dette er også meg. På denne måten utvider vi vårt bevissthetsfelt. Vi blir mer.

I den prosessen behøver vi ikke gjøre spesifikke forandringer, gjennom akseptering forandrer livet oss. Det er på dette punktet mysterietradisjonene og tradisjonell psykoterapi skiller lag. De ser virkeligheten fra ulike ståsteder.

I en gestalt-øvelse hvor du spiller ut både barnet i deg og en av dine foreldre, vil begge disse indre gestaltene gjennom øvelsen bli mer tydelige. Samspillmønstrene vil bli klarere. I gestaltterapi handler det om å forandre dette samspillet.

Å anerkjenne

I indre arbeid bruker du din bevisste oppmerksomhet i øvelsen. Da forholder du deg til samspillet mellom de to på en ny måte, det skjer ikke lenger automatisk. Du er bevisst oppmerksom det som skjer, i øyeblikket. Det er denne bevisstgjøringen som er nøkkelen, den utvider bevissthetsfeltet. Du ser mer. Du vil da kanskje oppdage at du har vært identifisert med den ene siden. Den andre har under overflaten påvirket dine relasjoner. Nå er den kommet fram i lyset. En mulighet er at du oppdager et barn som tror det er svakt og hjelpeløst. Selv er du identifisert med hvor viktig det er å være sterk og uavhengig. Det er mulig gjennom en slik øvelse å oppdage at den svake barnedelen er blitt projisert ut i nære relasjoner. I indre arbeid skal du ikke forandre noe, men anerkjenne begge sider. Da får du kontakt med at du er mer enn begge.

Neste gang du kommer i en situasjon som trigger denne gestalten, har du skapt et utvidet bevissthetsfelt. Du har fått et større rom og trenger ikke lenger automatisk klikke inn i gamle, stivnede samspillmønstre.

Blir du bevisst at barnet i deg har latt livskraften sin undertrykkes av mor eller far eller en annen voksen omsorgsperson så behøver du ikke lenger la dette mønstret spille seg ut i dine relasjoner i dag. Du kan begynne å anerkjenne også den sensitive og vare siden i deg. Du er blitt mer hel og fleksibel. Det betyr ikke at det gamle mønsteret er helt borte, men noe nytt og friskt er også kommet fram, noe som er mer sant. Både det gamle og det nye vil være der en stund, men langsomt vil det gamle tre i bakgrunnen og miste kraften sin.

I den overordnede metoden vi kaller indre arbeid, skjer alt i øyeblikket, du er hele tiden her og nå, bevisst oppmerksom. Gjennom bevisst oppmerksomhet får du tilgang til en større dimensjon i tilværelsen, noe i deg som er mer enn personligheten. Du er verken barnet eller den indre foreldregestalten, du er mer enn det. Det indre arbeidet vil hjelpe deg til å av-identifisere personligheten, få kontakt med det som er mer enn den, det er Væren. Døren til denne dimensjonen er bevisst oppmerksomhet, awareness. Den gir deg en direkte kontakt med en dypere dimensjon, derfor er denne metoden overordnet alle terapeutiske metoder.

 

MEDITASJON

Vi definerer meditasjon som en metode der du kan bli kjent med og utforske ditt indre subjektive rom. Det skjer gjennom en umiddelbar opplevelse av deg. Umiddelbar peker mot noe som skjer i øyeblikket, akkurat her, nå. Oppmerksomheten skal være åpen og avslappet. Den er vendt inn mot deg; kroppen, følelser, stemninger eller tanker. I meditasjon har du en ikke-dømmende, ikke-evaluerende holdning til alt du møter.

Meditasjonsprosessen

I meditasjon blir oppmerksomheten vendt fra utsiden, fra omgivelsene og andre, og inn mot deg. Ved å gjøre dette oppmerksomhets-skiftet åpnes muligheten til kontakt med en dypere virkelighet.

Den kjente tibetanske lamaen Chögyam Trungpa ble en gang spurt hva meditasjon er. Han svarte slik på det: Det er å sende varme inn mot deg selv, å bli glad i deg selv.

Å bli glad i seg selv er en av menneskets store utfordringer. Det gjør meditasjon til noe jordnært og enkelt. Ubevisst har vi så lett for å klandre, være kritiske og tråkke på oss selv. Meditasjon er en påminnelse om at vi har et forhold til oss selv, vår nærmeste og viktigste relasjon.

Spranget fra å fungere rasjonelt og kognitivt til det å få kontakt med en utvidet eksistensiell dimensjon kan ikke tas direkte, den må gå via hjertet. Vi trenger først å få kontakt med våre følelser og åpne hjertet. Vi må våge å bli sårbare.

Når du starter å meditere vil teknikken først være i fokus. Oppmerksomheten, vårt viktigste verktøy i meditasjon, må styrkes og stabiliseres. Dette tar tid. Oppmerksomheten vil den første tiden lett vandre. En ikke-dømmende og ikke-evaluerende holdning til denne tendensen er viktig. Du behandler deg med respekt. Langsomt vil oppmerksomheten styrkes og stabiliseres. Dette er forutsetningen for å kunne se klarere, bli mer bevisst hva som foregår på innsiden. Den vanligste teknikken å starte med har tradisjonelt vært å ha oppmerksomheten i pusten som går inn og ut. Dette er den klassiske buddhistiske mindfulness meditasjonen.

Det er ingenting du skal oppnå når du mediterer. Du mediterer ikke for å få bedre helse, bli mer effektiv og styrke karrieren, bli lykkelig eller finne den store roen. Meditasjon er om å være, akkurat her og nå. Det er om å ha en dyp tillit til eksistensen, langsomt få kontakt med det i deg som er mer enn personligheten. Det handler ikke om tro, men å erfare her og nå, det din bevissthet møter i ditt eget indre.

Meditasjon i Det Glemte Barnet

På våre kurs lærer du helt fra starten ulike meditasjonsteknikker som skal hjelpe deg til å bli mer kjent med deg selv. Vi introduserer den klassiske buddhistiske mindfulness meditasjonen som fokuserer på pusten som går inn og ut. Du lærer teknikker hvor du sitter alene eller sammen med andre i stille meditasjon. Meditasjon er ikke bare noe du gjør 30 minutter daglig og resten av dagen glemmer det. Du gjør formell meditasjon for å lære hvordan du kan bringe meditasjon inn i hverdagen, være mer til stede i ditt eget liv.

Under DGB del 3 blir du også introdusert til aktive meditasjonsteknikker som i større grad integrerer kropp, bevegelse og meditasjon. Disse teknikkene er skapt for vestlige mennesker, som ofte sliter med å sitte stille og praktisere de klassiske meditasjonsteknikkene. Vår erfaring er at kursdeltakerne får større utbytte av dem når de har gjort del 1 og del 2. Derfor venter vi til del 3 med å introdusere disse teknikkene. Etter både del 1 og del 2 får du en CD med meditasjonsteknikker du kan praktisere hjemme.

 

Vår kropp er en levende organisme. Den er i nuet. Det er i vår bevisste kontakt med dette levende øyeblikket og kroppen at vi mennesker optimalt kan utvikle oss. Gjennom den levende kroppen får vi det første glimt av en eksistensiell dimensjon, væren.

Mysterietradisjonene har i tusener av år visst at kropp og psyke henger sammen. Det er to ulike uttrykk for en felles energi. Wilhelm Reich var en av de første i den vestlige verden som forstod dette. Han hørte til den nærmeste kretsen rundt Freud, men ble senere ekskludert p.g.a. sin nytenkning. Gjennom en kroppsorientert utforming av den psykoanalytiske metoden viste han hvordan psykiske forsvarsmekanismer, konflikter og karaktertrekk kan komme til syne som spenningsmønstre i kroppen. Reich kalte dette muskelpanseret. Senere har man lært at forstyrret utvikling også kan uttrykke seg i kroppen som energiløs, hypoton muskulatur. Begge tilstandene har sammenheng med det autonome nervesystemet (ANS) og barnets tidlige utvikling.

KROPP OG SINN, EN HELHET

Tilknytning

Kommunikasjonen mellom oss mennesker er først og fremst et samspill hvor vi fanger opp hverandres kroppspråk, fine nyanser i ansiktsmuskulaturen og stemmen. Det er disse finstilte skiftningene, som tolkes av høyre hjernehalvdel og styrer nære relasjoner. 

Utviklingspsykologien har gjennom John Bowlby`s tilknytningsteori gjennomgått en revolusjon de siste 50 årene. Bowlby så først på tilknytningen mellom mor og barn som en «trygg havn» for barnet. Ainsworth videreutviklet arbeidet med å påvise ulike tilknytningsmønster, de såkalte utrygge. Forståelsen av tilknytning har siden 90-tallet blitt dreid i retning av regulering av følelser. Dette har sammen med ny hjerneforskning gitt oss et helt nytt bilde av samspillet mellom mor og barn de første to årene.

Erfaringene barnet gjør i samspillet med den første omsorgspersonen stimulerer utviklingen av barnets hjerne. Denne skjer i ansiktkontakten mellom dem og er hos begge knyttet til høyre hjernehalvdel. Det er morens sensitivitet i forhold til barnet som er avgjørende for kvaliteten i utviklingen av hjernen. Tilknytningsprosessen skjer i løpet av de første to årene, de er da blitt bundet sammen av usynlige bånd barnet trenger for å utvikle seg videre. Blir barnets behov i den perioden ivaretatt. Det lærer å regulere sine følelser i samspillet med moren. Det får da en gryende positiv selvfølelse som er grunnleggende  for å utvikle autonomi, selvstendighet. Utviklingen av emosjoner og evnen til å regulere disse er fundamentet i utviklingsprosessen. Slik skape relasjoner til andre som er nærende. Kommunikasjonen mellom oss mennesker er først og fremst et samspill hvor vi fanger opp hverandres kroppspråk, fine nyanser i ansiktsmuskulaturen og stemmen. Det er disse finstilte skiftningene, som tolkes av høyre hjernehalvdel og styrer nære relasjoner.

Nye forståelser av hjernen

De siste 15 års hjerneforskning har bekreftet at dualismen mellom kropp og sinn er en illusjon. Så sent som i 1998 ble forståelsen av hjernens funksjon snudd helt og ned. Hjernen kan fornye seg selv. Begrepet nevroplastisistet ble da introdusert. Først ble det klart at hjernen forandrer seg gjennom påvirkning utenfra.

Persepsjon, sanseinntrykk eller opplevelse skaper forandring. En pianospiller har et mer utviklet motorisk senter i hjernen for bevegelse av fingrene. En slagpasient kan utvikle alternative hjernebaner når et område er ødelagt gjennom slag. Jeffrey Schwartz og Richard Davidson har gjennom sin hjerneforskning vist at hjernen også kan forandres innenfra. Schwartz tvangsnevrotikere  påvirket med meditasjon sine forstyrrede nervebaner. Richard Davidson påviste gjennom magnetrøntgen at hjernen til tibetanske munker er forskjellig fra den såkalte normale hjerne. Vi kan med andre ord subjektivt, innenfra, påvirke og forandre vår egen hjernestruktur.

Å forstå og å føle

Ny kunnskap om hjernen viser at kognitivismen, som har dominert forståelsen av hjernens funksjon siden slutten av 40-tallet, har undervurdert betydningen av følelser.

Den kognitive hypotesen er at hjernen bruker sanseinformasjon og omgjør den til symbolske forestillinger. Intelligent og funksjonell atferd forutsetter en mental forestilling, en symbolsk representasjon av verden. Denne metaforen, hjernen som en datamaskin, tok helt over kognitiv vitenskap og er siden blitt den toneangivende tilnærmingen til forståelsen av hjernens funksjon, og har fått betegnelsen kognitivisme.

I dag vet vi at følelser representerer usynlige bånd som knytter oss mennesker sammen. Hvordan vi forholder oss til dem avgjøres gjennom et finstemt samspill mellom ansikt, stemme og de to høyre hjernehalvdelene. Relasjonsfeltet mellom oss får kropp og sinn til å smelte sammen til en helhet.

Menneskebarnet er de to første årene prisgitt sine omgivelser når det skal skape fundamentet for utviklingen av personligheten. Resulterer den emosjonelle utviklingen i et forstyrret selvbilde vil det mangle de psykiske ressursene det trenger for å lære og stole på seg selv. Skam kan da med negativ kraft komme inn i barnets liv, gi opplevelsen av verdiløshet, at det er noe galt med det. Dette hindrer  livsutfoldelsen og fører senere til isolasjon og ensomhet.

Kulturell tingliggjøring av kroppen

I dag er vi vitne en kulturell tingliggjøring av kroppen.

Dette skaper for mange et forstyrret forhold til den, som bl.a. uttrykker seg i spiseforstyrrelser, plastisk kirurgiske operasjoner, helsehysteri og en skremmende fedme epidemi. Det er ikke begrenset til å være et individuelt problem, men har et kollektivt uttrykk av enorme proporsjoner. Det skriker mot oss overalt i all reklamen om kropp og kroppsidealene vi oversvømmes av.

Den massive ytre påvirkningen gjør at en stor gruppe gradvis mister kontakten med kroppen. Mange  blir til slutt identifisert med intellektet, de fungerer fra halsen og opp. Denne organismiske ubalansen er en av flere faktorer som skaper utbrenthet, sykdommer i bevegelsesapparatet og andre psykosomatiske lidelser.

Kroppen er i øyeblikket

Vår kropp er en levende organisme. Den er i nuet. Det er i vår bevisste kontakt med dette levende øyeblikket og kroppen at vi mennesker optimalt kan utvikle oss. Gjennom den levende kroppen får vi det første glimt av en eksistensiell dimensjon, væren.

Terapiprosessen Det Glemte Barnet starter med å komme fra hodet ned i kroppen og reetablere kontakt med den. Vi bruker ulike terapeutiske verktøy sammen med bevisst oppmerksomhet for å gjenopprette kontakt med kroppen. Det indre arbeidet foregår i nuet, her og nå. Da utvikles og stabiliseres også bevisst oppmerksomhet, den er vår bro til øyeblikket, til å være i kroppen.

En forutsetning for utvikling er at kroppen blir mer sensitiv og energetisk. Kontakt med følelser og sanseinntrykk gjør kroppen mer flytende, fleksibel og levende. Denne organismiske energien er drivkraften i utviklingsprosessen. Dypere kontakt med kroppen er en forutsetning for at ubrukte ressurser blir tilgjengelige og psykiske traumer og sår kan heles.

Kroppen kan bli sett på som et tempel vi må ære og ta ansvar for. Det er viktig at vi lever i den og ikke på utsiden av det den. Ved å ta bolig i kroppen og gjøre den mer sensitiv, kan den bli døren til en større dimensjon i tilværelsen. Den er ikke hinsides, den er levende, her og nå, og gir røtter i tilværelsen.

Kropp og væren

I kroppen finnes dypere sanseorganer som gjør det mulig å åpne for det meditative rom.

Det er gjennom disse  du får kontakt med at du er mer enn kropp og sinn, en eksistensielle dimensjonen. Utvidelse av bevisst oppmerksomhet og en mer sensitiv kropp gjør det mulig å få kontakt med væren. Pusteteknikker, sammen med aktive og stille meditasjoner, er verktøy som du lærer å bruke  for å utvide ditt meditative rom.

 

VÆREN

Hvilke forandringer i livet ditt må du gjøre for å leve sant? Hvordan kan du leve ditt liv i pakt med det som er din sannhet? Bare du kan se og ta ansvar for hva er sant for deg. Indre arbeide er en prosess hvor du åpner døren til ditt indre rom og erkjenner at du er mer mer enn du til nå har vært deg bevisst. Ved å våge deg inn i dette rommet kan du få dypere røtter i eksistensen og åpne for at livet er større enn du før visst om. Kontakten med denne dimensjonen kaller vi væren, vi er da del av noe som er større enn oss selv.

Den åndelige dimensjonen i tilværelsen, væren, har langsomt forsvunnet i den vestlige verden. I dag kan vi snakke om en åndelig armod i vår kultur. Tradisjonell religion har gradvis mistet taket på de store massene og moderne naturvitenskap har redusert alt i tilværelsen til materielle fenomener. I tradisjonell naturvitenskap er det opplest og vedtatt at sjel ikke finnes. Som et forsøk på å skape mening i tilværelsen jager mange i dag etter lykke, karriere, materiell velstand og evig ungdom. En jakt etter stadig nye opplevelser kan bli en flukt for å unngå kjedsomheten eller følelsen av tomhet.

Væren er ikke noe vi tror på, vi er del av den. De fleste mennesker har hatt glimt av den. Ved livets begynnelse, ved fødsel, og ved livets slutt, får mange kontakt med denne dimensjonen i tilværelsen. Når vi ser inn i et spedbarns øyne ser vi dypet og vi aner at barnet er forankret i noe større enn oss. Dette er glimt av væren. Mennesket har visst det i tusener av år. Mange har fått kontakt med væren i naturen, på fjellet eller ved havet. Andre i møtet med en man elsker, i blikket, berøringen, et øyeblikk da tiden stod stille. Ved å inkludere væren i vår forståelse av mennesket kommer personligheten i et helt annet lys. Den blir et springbrett til noe større, en kokong som kan briste og gi rom for ekspansjon. Vi finner denne forståelsen i alle mysterietradisjonene, den tilhører menneskehetens kollektive arv.

Vår eksistensielle tomhet

Mange kommer i livsløpet til et punkt hvor de i voksen alder opplever en indre tomhet.

Det går langsomt opp for dem at det er noe de har mistet kontakten med, noe de lengter etter, noe de savner. Hva er meningen med livet? Hvorfor er jeg her? Verken materielle ting, suksess, karriere, berømmelse, venner eller familie har gitt dem hva de lengter etter. Mange begynner å lengte etter en dypere kontakt med seg selv. Ved å åpne døren mot innsiden kan alt det hektiske jaget etter lykken på utsiden bli erstattet av å bli bedre kjent med seg selv. Det betyr ikke å bli lykkelig, men en erkjennelse av at livet er både glede og smerte, lyst og mørkt, et mysterium vi har muligheten til å utforske. Vi er del av dette mysteriet og ved å rette blikket inn, kan vi starte en oppdagelsesreise som gir tilværelsen en dypere mening. Det er åndelighet, ikke en tro, men et direkte møte med eksistensen hvor du søker din sannhet.