Møtet mellom religion og vitenskap

For en tid tilbake la jeg på ut på FB et utdrag fra Krishnamurti`s bok «The First and Last Freedom Chapter 21 ‘Power and Realization’. Der diskuterer Krishnamurti om det er mulig å komme ut av dualistisk bevissthet, subjekt og objekt, et jeg som opplever et meg eller omgivelsene. Det er synonymt med den psykologiske strukturen vi kaller selvet, vår personlighet.

Det meste av tiden er de fleste av oss på et bevissthetsnivå der vi er styrt av en indre autopilot. Livet, hverdagen, det kjente og vanemessige, bare sklir forbi. Trigges vi emosjonelt av en hendelse på utsiden våkner vi opp, oppmerksomheten skjerpes, vi er tilstede. Samtidig blir ubevisste minnebilder fra fortiden trigget. Triggeren, hendelsen der ute, setter i gang en ubevisst indre prosess. Emosjonelt fargelegges det vi opplever her og nå med en hendelse fra fortiden. Det flyktige øyeblikket, situasjonen som trigget blir tilslørt. Hva? Er ikke det jeg emosjonelt opplever sant? Lever jeg ikke i øyeblikket? Jeg er her? Ja, fysisk er vi tilstede, men psykologisk, emosjonelt, sitter vi fast i vår egen historie. Den fanger oss fordi det er en viss likhet mellom situasjonen der vi trigges og en indre ubearbeidet historie, det som trigges.

Det er ikke minnespor fra vår historie i den venstre hjernen som trigges, men minnesystemet i den høyre hjernen, den implisitt emosjonelle. Det gjør kommunikasjon og samspill, spesielt i nære relasjoner, vanskelig og utfordrende. Det skal så lite til før vi befinner oss i ulike virkeligheter. Vi blir såret, sinte, frustrerte, oppgitte, den andre liker oss ikke, svikter oss, vi opplever å ikke bli sett og forstått, vi blir triste, skamfulle, frykter å bli avvist eller synes den andre er håpløs. Det fører til aktivering av frykt, konflikt og over tid til brudd i en relasjon.

Min gode venn Suzannah Cummings henviser i sin FB kommentar til den klassiske boken «Cutting through Spiritual Materialism» av den tibetanske lama Chôgyam Trungpa. Dualistisk bevissthet er et tema i boken. Den kom ut tidlig på 1970 tallet og ga for første gang Vesten et innblikk i tibetanske buddhisme, ført i pennen av en som også var kjent med vestlig kultur. Trungpa gir en innføring i en mindfulness tradisjon som kan ta oss ut av dualistisk bevissthet. Slik skiller den seg fra den etablerte vestlige versjonen av mindfulness som holder seg innenfor naturvitenskapelige rammer. Da er alt i universet materielt fundert. Mindfulness kan da bedre helse, styrke psyket, gi økt trivsel og bedre sosial fungering. Den mister kjernen i meditasjon, at det er mulig å komme ut av dualistisk bevissthet, være tilstede i øyeblikket utilslørt. Men i følge naturvitenskapens rammer er det ikke aksept for at vi kan få kontakt med høyere bevissthetsnivå. Dens dogmatiske standpunkt, alt hviler på materie, er et hinder.

Både hos Krishnamurti og Trungpa blir opplevelsen av identitet, som selvet gir, til gjennom utviklingen av dualistisk, reflekterende bevissthet. Ferdig utviklet rundt 4-5 år har vi fått en symbolsk selv-identitet, bygd opp av erfaringer vi har gjort i de første leveårene.

Både Sartre, Heidegger og Merleau-Ponty var opptatt av bevissthetens røtter. Bevissthet som fenomen er en gitt dimensjon hos dem, vi er født inn i bevissthetsfelt. Merleau-Ponty fokuserte på kropp og bevissthet: «My body has its world, or understands its world, without having to make use of my ’symbolic’ or ’objectifying’ function». Kroppen er bevissthet. Utviklingen av reflekterende bevissthet innenfor forståelsesrammen hos eksistensialistene starter i et underliggende felt av pre-reflective consciousness. I det øyeblikket et jeg for første gang kan forholde seg til et meg er det bevisst sin egen eksistens, at vi er til og er levende. Her skiller mennesket seg fra alle andre dyr. Men den eksistensielle dimensjonen oppleves gjennom et symbolsk slør, og hindrer direkte kontakt med eksistensen. Symboler holdt sammen av psykologisk tid har som funksjon å gi en opplevelse av tilværelsen som en sammenhengende, vedvarende dimensjon. Den har retning inn i framtiden og beskytter oss mot kontakt med forgjengelighet, døden. I blant ser vi gjennom sløret, øyeblikk som står fram. Eksempler er en fødsel hvor en kvinne bryter gjennom sløret, rommet hos en døende, i møtet med en vi elsker og smelter sammen med, eller en høstdag på fjellet hvor alt stod i brann. Kort etter lukker det åpne rommet seg igjen, sløret er tilbake. Bak det er en virkelighet, en helhet i konstant endring, hvor forgjengelighet, døden er en naturlig del. Vårt skjøre selv er beskyttet mot kontakt med den dimensjonen.

Selvet bygger derfor i følge buddhismen på en illusjon. Reflekterende bevissthet setter oss utenfor naturen, tar oss bort fra det nakne øyeblikket. Vi blir eksistensielt fremmedgjort. Menneskets utfordring i følge Krishnamurti og Trungpa er å få kontakt med et høyere bevissthetsnivå, der vi igjen blir del av helheten. Vi er kastet ut av Edens hage. I symbolsk identifisering er faren å gå vill enten i makt eller avmakt. Kloden, hjemmet vårt, skriker i dag den sannheten mot oss i dyp smerte.

Går vi tilbake til tiden da Freud begynte å forme psykoanalysen var det framtredende psykologer og psykiatere som så på bevissthet som en gitt pre-reflektiv dimensjon. I USA publiserte William James «The varieties of religious experience». Den franske psykiateren Pierre Janet er blitt hentet fram av glemselen av traumeterapeutene, også han oppfattet bevissthet uavhengig av hjernen. Engelskmannen Fredric Myers publiserte i 1903 «Human personality and its survival of bodily death». Han ble sterkt kritisert for boken. Aldous Huxley ble begeistret for den og fikk den utgitt på nytt. Myers mener det finnes «et subliminal self» i et utvidet bevissthetsfelt.

Verdens visdomstradisjoner har i tusener av år sett på oss som del av et bevissthetshav. Da er kosmos mer enn materie. Tradisjonell naturvitenskap har en annen forståelse, her er materien fundamentet for alt. Det har også påvirket utviklingspsykologien. Først da forskningen av hjernen tok fart på 1970/80 tallet nærmet man seg igjen fenomenet bevissthet.

Men naturvitenskapen har aldri klart å fri seg fra biologiens bånd. Bevissthet er i følge den et epifenomen som utgår fra hjernen. Når den har fått visst nivå av materiell kompleksitet oppstår bevissthet i utviklingen av nevronale nettverk i hjernen. Den springer med andre ord ut av materielle forbindelser.

Hos Krishnamurti og Trungpa er drivkraften i all utvikling av liv et bevissthetsfelt. Begge er opptatt av hvordan vi sprenger grensen for dualistisk, reflekterende bevissthet og får kontakt med et utvidet felt. Krishnamurti reiste verden rundt i 70 år for å skape forståelse for hvor livsviktig det er for menneskeheten å heve bevissthetsnivået, komme bort fra krig, grådighet, hat, fordommer osv. Samme budskap kom fra Buddha, Lao Tse, Sokrates, Jesus, Meister Eckhardt, Gurdjieff, Osho og mange andre.

Metoden til Krishnamurti er bevisst oppmerksomhet i hverdagen, awareness, avsløremønster som som holder oss fanget i det han beskriver som et fengsel, vår dualistiske bevissthet, en selvstruktur som fanger oss i selvopptatthet og avhengighet. Da er awareness synonymt med meditasjon. Trungpa gir en metodisk innføring i mindfulness i boken slik den praktiseres i den tibetanske Nyingmapa tradisjonen. I tillegg forklarer han konsekvensen av å være fanget i dualistisk bevissthet på en klar og forståelig måte for mennesker oppvokst i Vesten.

Dagens psykologi og den medisinske verden oppfatter hjernen som drivkraften i barnets utvikling. Og selvfølgelig er den viktig. Spørsmålet er om den er mester eller tjener? I dag oppfattes vi som relasjonelle vesen. Feltet mellom oss står i sentrum for forståelsen av utvikling gjennom begrepet intersubjektivitet. Vi deler verden med hverandre. Mor-barn samspillet informerer hjernen om omsorgkvaliteten. Den responderer i tilknytningsfasen, de to første leveårene, ved å integrere høyre hjernehalvdel.

Den klassiske modellen på det intersubjektive feltet finner vi i objekt-relasjonsteori. Den kom som et alternativ til den biologiske instinktmodellen til Freud på 1930-tallet. Psykoanalysen beveget seg fra å være individorientert til relasjonen mellom mor og barn. Dagens utviklingspsykologi har forlatt skillet mellom kropp og sinn. Hjerneforskning har vist at høyre hjerne er nært knyttet til kroppen. Signaler fra den og omgivelsene er et kroppslig fundament for selvutviklingen. I dag anvendes begrepet embodied self.

I følge utviklingspsykologien organiseres selvstrukturen av mentale inntrykk hjernen mottar fra mor-barn relasjonen og følelsene som er mellom dem. Den forståelsen har vært førende siden objekt-relasjonsteori, men modifisert. Daniel Stern har sin variant av det. Den mest sofistikerte modellen er utviklet Fonagy gjennom begrepet mentalisering.

Han definerer mentalisering som evnen til å oppfatte mentale tilstander i andre og oss selv, få kontakt med behov, intensjon, tro, ønsker og det emosjonelle klima gjennom «representations», lagrede mentale øyeblikksbilder. Mentalisering er styrt av hjernestrukturer. Utviklingen av mentaliseringsevnen i hjernen forklarer prosessen som til slutt gjør det mulig å ha dualistisk reflekterende bevissthet. Hans forståelse av mentalisering er et top-down fenomen, den skjer fra strukturer hjernen, i motsetning til bottom-up når utviklingsprosessen skjer gjennom signaler fra kropp eller omgivelser. Intersubjektivitet, å bli bevisst den andres verden, er hos Fonagy en følge av at mentaliseringevnen utvikles. Først når barnet kan holde på mentale bilder uavhengig av påvirkning fra omgivelsene har det en fullt utviklet mentaliseringsevne, synonymt med reflekterende dualistisk bevissthet, et fullt fungerende symbolsk vesen.

Tradisjonell utviklingspsykologi manglet lenge en forklaring på hvordan den tidlige relasjonen mellom mor-barn kan være drivkraften i utviklingsprosessen. Allan Schore, også kalt den amerikanske Bowlby, hevder barnets utvikling i livmoren følger darwinistiske prinsipper. Etter fødselen beskriver han prosessen som en selvorganiserende struktur som utvikler seg ikke-lineært. Kaos-, informasjons- og system-teoretiske prinsipper kan i følge Schore forklare utviklingsprosessen. Han hevder bl.a. at opplevelse representerer den minst mulige mengde masse. Hans forståelse holder seg da innenfor naturvitenskapelige rammer som tilfredsstiller kravene til objektivitet. Den absolutte sannhet kan da beskrives naturvitenskapelig og bygger på en materialistisk grunnforståelse. Han utelukker med det bevissthet som en værens-dimensjon.

Da speilnevronene ble oppdaget av italienske forskere på 80-tallet kastet utviklingspsykologien seg over dem. Speilnevroner finnes hos mennesker, pattedyr og fugler. Før en bevegelse utføres aktiveres de og det samme skjer når et individ utfører samme bevegelse. De «speiler» det som skjer. Siden er det blitt funnet speilnevroner flere steder i hjernen. De ble som et «simbalabim» for forskere og klinikere, og ble sett på som svar på det meste.

Forskningen på speilnevroner tok etter en tid en uventet retning. Det italienske forskermiljøet orienterte seg mot fenomenologien. Fenomenologien er en egen vitenskapsgren som setter subjektiv opplevelse i sentrum for forståelse. Den påvirket både Sartre, Heidegger og Merleau- Ponty. I den er det ikke mulig å forske på bevissthet uten at individets subjektive opplevelse får et rom. Det står i kontrast til tradisjonell naturvitenskap, der subjektivitet må raderes ut, den er upålitelig, forstyrrende.

Vittorio Gallese, en ledende italiensk speilnevronforsker hevder det mangler bevis for at mentalisering skjer i spesifikke områder i hjernen. En kvinne som fikk ødelagt deler av hjernen knyttet til mentalisering var likevel fullt i stand til å lese andres atferd. Han setter spørsmålstegn ved at hjerneceller er i stand til å mentalisere. Vi vet i følge han ingenting om deres funksjon i mentalisering. De blir aktivert, men hva det betyr aner vi ikke. Han hevder videre at det savnes vitenskapelig holdepunkt for hypotesen at tanker i frontallappen i sin tur leder til handling gjennom motornevroner. Mentalisering i følge Gallese skjer i et individ og kan ikke reduseres til et cellulært nivå. Speilnevronenes funksjon i en fenomenologisk ramme gir en annen forståelse av intersubjektivitet enn hos Fonagy. Gallese kaller mentalisering en «bottom up» prosess.

Intersubjektivitet hos Gallese er gitt fra livets start, primordial, i motsetning til en mental prosess som utvikles over tid. Han definerer bevissthet som mennesker og dyrs opplevelse av ny sanseinformasjon. Vi er i kontakt med oss selv fordi vi intersubjektivt er i kontakt med den andre, sansemessig bevisst. Sagt på en annen måte får vi oss selv gjennom den andre. Da får embodied, å være kroppslig fundert, en annen betydning enn hos Fonagy og andre utviklingsforskere. Kroppen er subjektivitet, den og de nærmeste omgivelsene er en helhet i direkte kontakt.

Det relasjonelle feltet kalles, co-awareness. Kontakten er pre-refleksivt gitt gjennom å kjenne den andre, et kroppslig sanselig fenomen. Den første tilstedeværelse i verden er ikke individuell, men delt relasjonell. Barnets utstrekning mot den andre skjer gjennom å imitere kroppsspråket. De to blir synkronisert gjennom kroppslig kopling med hverandre. Ut av co-awareness, et delt pre-refleksivt bevissthetsfelt,utvikles på et senere tidspunkt et visuelt romslig perspektiv som gir en subjektiv opplevelse, en pre-refleksiv subjektiv selv-bevissthet.

Pre-refleksiv bevissthet oppfattes som en grunnleggende bevissthetstilstand og ligger implisitt i bakgrunnen for all opplevelse fra livets start. Den står ikke i kontrast til reflekterende bevissthet, et jeg som opplever et meg. Den er ikke bevissthet om noe, et objekt, men en måte å være i verden, et ontologisk fundament. Reflekterende bevissthet utvikles i det pre-refleksive bevissthetsfeltet. Vi har våre eksistensielle røtter der, forankret, del av en større helhet.

I dag blir naturvitenskapens ontologiske ståsted utfordret, dvs. den forståelsen av virkeligheten all kunnskap bygger på. Det skjer på mange fronter. A. H. Almaas «Diamond Approach» er en moderne visdomstradisjon som bygger bro mellom moderne psykologi og visdomstradisjonene. Flere av dagens traumeterapeuter inkluderer også et utvidet bevissthetsfelt. Den er også blitt utfordret av kvantefysikken.

Det skjer i dag et møte mellom visdomstradisjonene og naturvitenskap som peker mot en annen ontologi enn den naturvitenskapen hviler på. Det setter grenser for naturvitenskapen. Den kjente fysikeren David Bohm, som jobbet nært med Albert Einstein på Princeton universitetet, er blitt gjenoppdaget. Han publiserte i 1952 en studie med tittelen «Hidden Variables». Der postulerte han et det finnes et dypere energifelt som er i konstant dialog med kvanteverdenen. I sin studie fra 1952 antyder Bohm en bro som skaper helheten som mangler i forståelsen av virkeligheten. Men han ble neglisjert, tiet i hjel. Oppenheimer, som hadde vært hans mentor i Ph.D. studiet på Berkeley ba andre fysikere neglisjere Bohm. Etter en tid la Bohm selv artikkelen bort, glemte den. 30 år senere, da han bodde og forsket i England, skrev han boken «Wholeness and the Implicate Order». Her tar han igjen opp temaet fra «Hidden Variables»

For et år siden ble filmen «The Infinite Potensial» lansert, en biografisk film om livet til Bohm. Han tillot seg å sette spørsmålstegn ved tradisjonell fysikk. Bohm fikk et nært forhold til Krishnamurti. Deres dialoger er fascinerende. Et gjennomgangstema er hvordan vi kommer ut av å være fanger i dualistisk bevissthet, meg og min. Du finner flere av dialogene mellom dem på Youtube. Han etablerte også et nært forhold til Dalai Lama, som kaller Bohm «my science guru». Dalai Lama hevder at buddhisme er 50% visdom og 50% vitenskap. Den bygger ikke på dogmer eller tro, men er direkte erfaringsbasert kunnskap. Det gir subjektivitet en helt annen verdi enn den vi finner i naturvitenskapen, en subjektivitet der objekt og subjekt er sammensmeltet.

I «The Infinite Potensial» ser vi et mulig møte mellom visdomstradisjonene og vitenskap. Naturvitenskapen må da innordne seg en større helhet. Den skal tjene helheten. Vi må da erkjenne at vi er en del av naturen. Den skal ikke erobres eller overvinnes, vi skal innordne oss i den med respekt og takknemlighet. I det møtet ligger muligheten for en sann religion, ikke dogmer eller tro, men en dyp indre opplevelse av å være del av den. Først og fremst trenger vi å lytte innover til oss selv, erfare og erkjenne gjennom subjektivitet at det finnes en dimensjon i tilværelsen vi alle er del av og alt springer ut av.

Det er en grense for hva vi mennesker kan forstå med vår venstre hjerne, der åpner mysteriet seg. Konsekvensen av å la den venstre hjernen styre er i dag blitt brutalt åpenbar. Hvert menneske må finne sin vei inn i mysteriet, det finnes ingen opptråkket sti. Buddhas siste ord var at alle må finne sitt eget indre lys. Det guddommelige er inne i oss. Ingen kan lede oss dit, vi må selv finne veien til helheten vi alle deler. Den postulerer David Bohm i «Wholeness and the Implicate Order». Da kan religion og vitenskap møtes.