Om å skape mening

Lenge lå spørsmålet og surret i oss, hvordan ønske det nye året velkommen? 19. januar blir USA´s neste president satt inn. Kanskje Musk får en leilighet i The White House? IS er på banen igjen. Krigen i Ukraina raser fortsatt. Midt-Østen brenner og Gaza er blitt bombet til en ruinhaug. Alt det er meningsløst.

Det er også eksistensialismens konklusjon, livet er meningsløst. Den har lange historiske røtter, helt tilbake til Galileo. Han fortalte oss at jorden ikke er universets senter. Kirken erklærte krig. For den var mennesket skapt i Guds bilde. Fulgte menneskene de 10 bud kunne vi sitte ved hans side. Er dette Jesu lære eller er det vår egen versjon av den? Så kom Kepler, solen er bare en liten ingenting i myriader av soler. Darwin sitt budskap er at vi kommer fra apene. For Marx er bevissthet kun et biprodukt av materie. Det gjelder fortsatt i følge mainstream science, vi er komplisert materie, punktum. Freud rev bort all snev av fornuft. Vi er roboter styrt av instinkter vi helt mangler kontroll over. All religion er kun en trøst, et slags sukkertøy. Buddha, Jesus, Krishna, Bodhidharma, Kabir og andre er kun myter. Skinner ribbet oss for frihet, den finnes ikke. Vi er meningsløse maskiner, et støvfnugg i et uendelig univers.

Hvordan forholder vi oss til denne totale meningsløsheten? Naturvitenskapen drømmer fortsatt om å finne svaret på alle livets gåter. Vi skal være Guds gave i universet, strebe etter å nå stjernene og kaste lys over alle livets gåter. Det er et paradoks her. Mange av de store fysikerne i forrige århundre ble religiøse i møtet med materiens grenser, Einstein, Shrödinger, de Broglie, Planx og Bohm. Å være religiøs er ikke å tilhøre en etablert religion, men få kontakt med at vi er del av noe større enn oss selv, en ydmykhet i forhold til eksistensen, mysteriet. Einstein sa en gang at en autentisk vitenskapsmann må være religiøs! Hva mente han? At mennesket må strebe etter, søke noe større enn seg selv.

Da gjelder ikke lenger de gamle religionene. De bygger på tro, følger vi mennesker et gitt regelverk blir vi tilslutt belønnet. Hva har det ført til? Jeg leser Erika Fatland sin bok om Portugal. 20 millioner slaver ble i Guds navn sendt til Nord- og Sør Amerika fra 1500 tallet. Tyske prester velsignet Hitler`s hær. Russiske prester velsigner Ukraina krigen. Kirkens tjenere har inntil nylig forgrepet seg på barn, den ene historien etter den andre rulles opp. Vi kan ikke lenger bruke den gamle oppskriften til å finne mening. Vi er ikke utvalgt av en guddom der oppe, og de som har et annet syn på guddommelige, de tar feil. Noen ganger omvender vi dem, andre ganger dreper vi dem.

Hva om vi blir alminnelige og innser at vi er del av en ufattelig helhet, åpner øynene, og ser at vi har stilt oss utenfor helheten og fortsatt prøver å være noe vi absolutt ikke er? Der ute overveldes vi akkurat nå av elendighet, nød, grenseløs destruktivitet, ondskap, maktsyke, grådighet, smerte, frykt, krigshissing, kaos og fragmentering.

Hvor finner vi så mening? Mening er noe vi skaper inne i oss selv. For å skape mening må vi komme tilbake til oss selv, være der, hvile der lenge nok til at det oppstår mening. Hva betyr det? Vi kan ikke produsere den, den er større enn oss. Kanskje få kontakt med, kjenne, ane, at det finnes noe større og mer enn meg. Den opplevelsen kan være gjemt i vår egen hverdag, den går med stille skritt. Et par barneøyne? En tidlig morgen når alt er stillhet? En høstdag på fjellet? Når vi holder i en hånd? Kanskje det betyr at vi igjen aner at vi er del av en større helhet, at vi trenger hverandre. Ser vi på religionenes fødsel var nettopp det budskapet. Men vi gjorde dem om til maktstrukturer og tro, sviktet opprinnelsen. Vi kan ikke produsere mening, den kommer til oss, når vi lar kilden i oss skape mening. Første skritt kan være at vi får kontakt med følelser vi ikke ante var der, kjenner mer, at vi kan kan ha tillit der vi ikke trodde det var mulig, at vi lar hjertet åpne seg mer, føle godhet for oss selv og andre, at vi blir mer, ekspanderer. Mening som nærer sjelen kan uttrykkes i poesi.

Vi vil først la T. S. beskrive dagens situasjon med et dikt som er mer enn 100 år gammelt. Det er fremdeles aktuelt. Så et dikt til, av J. Krishnamurti, «The Search». Han beskriver gjennom egen erfaring det vi har forsøkt å formidle.

I siste delen av «the Rock» deler T. S. Eliot ord med oss som presist beskriver dagens situasjon. Hva skjer i et gjennom-sekularisert teknologisk samfunn?

When the Stranger says: “What is the meaning of this city?

Do you huddle close together because you love each other?”

What will you answer? “We all dwell together

To make money from each other”? or “This is a community”?

And the Stranger will depart and return to the desert.

О my soul, be prepared for the coming of the Stranger,

Be prepared for him who knows how to ask questions.

О weariness of men who turn from God

To the grandeur of your mind and the glory of your action,

To arts and inventions and daring enterprises.

To schemes of human greatness thoroughly discredited.

Binding the earth and the water to your service,

Exploiting the seas and developing the mountains,

Dividing the stars into common and preferred.

Engaged in devising the perfect refrigerator,

Engaged in working out a rational morality,

Engaged in printing as many books as possible,

Plotting of happiness and flinging empty bottles,

Turning from your vacancy to fevered enthusiasm

For nation or race or what you call humanity;

Though you forget the way to the Temple,

There is one who remembers the way to your door:

Life you may evade, but Death you shall not.

You shall not deny the Stranger.

But it seems that something has happened that has never happened before:

though we know not just when, or why, or

how, or where.

Men have left God not for other gods, they say, but for no god;

and this has never happened before

That men both deny gods and worship gods, professing first

Reason,

And then Money, and Power, and what they call Life, or Race,

or Dialectic.

The Church disowned, the tower overthrown, the bells up-

turned, what have we to do

But stand with empty hands and palms turned upwards

In an age which advances progressively backwards?

Men det finnes en vei, det har alltid vært en vei, det finnes mening i tilværelsen hvor grå himmelen enn synes å være. I sin nyttårstale sa kong Harald det med å sitere Leonard Cohen, «there is a crack in everything, that`s how the ligth gets in». Vi ønsker også å si det gjennom et dikt av J. Krishnamurti.

«The Search»

As one beholds through a small window

A single green leaf, a small patch of the vast blue sky,

So I began to perceive Thee,

In the beginning of all things.

As the leaf faded and withered, the patch covered as with dark cloud,

So didst Thous fade and vanish,

But to be reborn again,

As the single green leaf, as the small patch of the blue sky.

For many lives have I seen

The bleak winter and the green spring.

Prisoned in my little room,

I could not behold the entire tree nor the whole sky.

I swore there was no tree, nor the vast sky —

That was the Truth.

Through time and destruction

My window grew large.

I beheld

Now,

A branch with many leaves,

And a greater patch of the blue with many clouds.

I forgot the single green leaf, the small patch of the vast blue.

I swore there was no tree, nor the immense sky —

That was the Truth.

Weary of this prison,

This small cell,

I raged at my window.

With bleeding fingers

I tore away brick after brick,

I beheld, Now,

The entire tree, its great trunk,

Its many branches, its thousand leaves,

And an immense part of the sky.

I swore there was no other tree, no other part to the sky —

That was the Truth.

This prison no longer holds me.

I flew away through the window.

O friend,

I behold every tree and the vast expanse of the limitless sky.

Though I live in every single leaf and in every small patch of the vast blue sky,

Though I live in every prison, looking out through every small casement —

Liberated am I.

Lo! Not a thing shall bind me —

This is the Truth.

Et dypt meningsfylt nytt år til deg fra

Sunder og S. Jyoti