Om å ta bolig i seg selv.

Jeg fikk teksten nedenfor fra en god venn i Australia. Den traff, rørte ved strenger i meg, mye av det som står der ga gjenklang. Det slo meg at det er en tekst som passer akkurat nå. Det er lett å glemme kontrasten i den hektiske juletiden, all ensomhet og smerte vi er omgitt av.

(Først er den orginale på engelsk, under den er teksten oversatt til norsk)

Each one of us is alone in the world. It takes great courage to meet the full force of your aloneness. Most of the activity in society is subconsciously designed to quell the voice crying in the wilderness within you. The mystic Thomas a Kempis said that when you go out into the world, you return having lost some of yourself. Until you learn to inhabit your aloneness, the lonely distraction and noise of society will seduce you into false belonging, with which you will only become empty and weary. When you face your aloneness, something begins to happen. Gradually, the sense of bleakness changes into a sense of true belonging. This is a slow and open-ended transition but it is utterly vital in order to come into rhythm with your own individuality. In a sense this is the endless task of finding your true home within your life. It is not narcissistic, for as soon as you rest in the house of your own heart, doors and windows begin to open outwards to the world. No longer on the run from your aloneness, your connections with others become real and creative. You no longer need to covertly scrape affirmation from others or from projects outside yourself. This is slow work; it takes years to bring your mind home.

JOHN O’DONOHUE

Excerpt from the book, Eternal Echoes

Ordering Info: https://johnodonohue.com/store

Hver og en av oss er alene i verden. Det krever stort mot å møte den fulle tyngden i å være alene. Det meste av aktiviteten i samfunnet er ubevisst utformet til å dempe stemmen som roper i villmarken inne i deg. Mystikeren Thomas a Kempis sa at når du går ut i verden, kommer du tilbake og har mistet noe av deg selv. Inntil du lærer å leve i din egen alenehet, vil samfunnets distraksjoner, preget av ensomhet og støy, forføre deg til å velge en falsk tilhørighet, som du bare blir tom og sliten av. Når du møter din alenehet begynner noe å skje. Gradvis forvandles følelsen av tristhet til en følelse av ekte tilhørighet. Dette er en langsom og åpen overgang, men den er helt avgjørende for å finne rytmen i din egen individualitet. Den er ikke narsissistisk, for så snart du hviler i ditt eget hjerterom, begynner dører og vinduer å åpne seg ut mot verden. På en måte er dette en evigvarende utfordring til å finne ditt sanne hjem i livet. Du er ikke lenger på flukt fra aleneheten, da blir relasjonene til andre ekte og kreative. Du trenger ikke lenger å be om bekreftelse fra andre eller fra prosjekter utenfor deg selv. Dette er et langsomt arbeid; det tar mange år å ta bolig i ditt autentiske selv.


JOHN O’DONOHUE

Utdrag fra boken Eternal Echoes Bestillingsinfo: https://johnodonohue.com/store

Svakheten ved teksten, slik jeg ser det, er at den ikke tydelig nok skiller mellom alenehet og ensomhet. Det er to fenomener som står langt, langt fra hverandre, men paradoksalt nok også nær. Forskjellen er betinget av hvilken retning du ser mot, den ene er vendt mot mørke den andre mot lys. Å se det krever et syn på bevissthet som en egen dimensjon i tilværelsen, ikke som naturvitenskapen hevder, oppstått, emerged, fra kompleks materie.

Alle mennesker har et ensomt rom i seg, ofte fra en opplevelse av tomhet. Vi kan ikke få kontakt med alenehet uten å bearbeide ensomheten. I mitt mangeårige arbeide med rusavhengige kom det fram at den dypeste smerten blant dem var ensomhet. Klart den sterkeste drivkraften i rusingen. Det kan forklares med at 80% av dem bærer på en tidlig traumetilstand. Da blir ensomhet et dypt relasjonelt sår som stenger rommet til andre. Uten en traumehistorie kan ensomhet lettere parkeres og holdes unna med relasjoner, status og materielle goder. Men i større eller mindre grad lever vi da i de ytre lagene av personligheten. Ensomhet er rommet hvor vi tidlig i livet har lært å tro at det er noe fundamentalt feil med oss, skammen. Ensomhet som ligger og gnager møter vi først gjennom indre uro, ennå dypere får vi kontakt med tomhet. Uro er et indre ubehag, mange lærer å komme bort fra det med aktivitet, være i konstant gjøre-modus. Bak tomheten møter vi ensomhet som en smertefull psykisk tilstand vi kjemper mot, og har lært å skjule. Der er skam, skyld, håpløshet, depresjon, sinne og meningsløshet gjemt bort.

Visdomstradisjonene har i tusener av år vist oss at ensomheten har to ansikter, et mørkt og et lyst. Det siste er alenehet. Vi får ikke kontakt med lyset før vi har akseptert mørket, og med det smerten i oss. Da kommer vi nærmere lyset, som han i teksten kaller alenehet. Mørkerommet er den høyre hjernen vendt mot verden, som har et stengt rom i det implisitte minnet i høyre hjerne, i kropp og følelser. Det har som funksjon å sikre barnets overlevelse. Noen klarer aldri å åpne døren, de lider hele livet. En høy prosent av psykisk sykdom har røtter i det rommet, som kommer fram på overflaten som diverse symptomer vi setter diagnoser på. Som voksne er det mulig å åpne døren, men det krever mot og mange er avhengige av støtte som manglet da døren ble stengt.

Gjennom aksept av mørket og bevisst oppmerksomhet kan vi få retning mot innsiden, mot lyset, vi kan få et første lysglimt av et indre rom som nærer oss. Det er starten på en åndelig reise. Hopper vi over mørket skaper vi det som kalles a spiritual bypass, en tendens til å bruke åndelige ideer og praksis til å omgå eller unngå å møte smerten i oss. Den er del av å være menneske. Det er mulig å bringe lys inn i mørket, men det krever aksept, en omfavnelse av hele oss, inkludert mørket. Det er så mye på utsiden som kan lokke oss til å velge en spirituell blindgate.

Den venstre hjernen har stor makt gjennom tankevirksomhet. Kvantefysikeren David Bohm hevder at tanker ligger over oss som et kollektivt system. Vi tror våre tanker er våre egne, men vi er mer påvirket av et kollektivt system av tanker enn vi aner. Det er lett å falle inn i en autopilot som vil forstå det som skjer i oss. Men tanker kan ikke løse problemene tanker skaper. Da fanges vi i en ny floke, som hindrer oss å være tilstede i det som kommer, ta i mot, kjenne på, være i, her og nå.

Er det noe som støtter Bohm at finnes et system av tanker? Han reiste i mange år verden rundt og laget dialog-grupper. Disse møttes over en 2-års periode. Når deltakeren holdt ut skjedde noe underlig. De opplevde en helt ny nærhet til hverandre. All tankemessig uenighet, fraksjonering mellom deltakerne ble borte, de hadde skapt et unikt menneskelig fellesskap med åpne hjerter.

Et annet eksempel er den finske psykiateren Jaakko Seikkula sitt «Open Dialog Approach». Siden 80-tallet har de i Nord-Finland behandlet akutte psykoser med denne metoden. Psykoser blir da forstått som et dysfunksjonelt kommunikasjonssystem. Symptomene til den psykotiske uttrykker noe for hele familien. De kaller metoden en transformativ dialog. På et ubevisst plan blir familiens tankemønster endret gjennom å respektere alle medlemmene i familien. Den minner om dialoggruppene til Bohm. Forskjellen er at hans grupper er uten leder, i «Open Dialog Approach» er terapeutene sammen med familien.

Ved første tegn på at det bryter ut en psykotisk episode hos et medlem drar de hjem til familien. I en oppfølging over en 2-års periode av første episode akutt schizofreni var gjennomsnittlig innleggelsestid 19 dager. Bare 35% trengte medikamenter, 80% hadde ingen eller milde psykotiske symptomer etter behandling og bare 23% fikk siden uføretrygd. Oppsiktvekkende resultat!Selvfølgelig har det vært lagt merke til i psykiatriverdenen. Hva hindrer at metoden anvendes flere steder? Sannsynligvis at det må være et behandlingsteam som anerkjenner at praktiseringen av den krever en psykisk sårbarhet, sensitivitet og nakenhet som er fremmed i helsevesenet.

Hva hindrer genuin alenehet i relasjoner? Ofte er forklaringen at vi blir stående i det som kalles rapprochmentkrisen. Den er best beskrevet av A. H. Almaas og har røtter i tidlig utvikling, da vi ble bevisst at vi både er bundet til mor i dyp avhengighet og samtidig ønsker å stå på egne bein. Konflikten starter rundt 13-14 måneder og har 3 ulike faser. Når vi rundt 3-4 år har utviklet det vi kaller personligheten er rapprochement krisen løst ved å finne et kompromiss mellom avhengighet og frihet, autonomi. Hver og en av oss har begge sider av konflikten i oss, men vi har bevisst kontakt med en av de to, den andre er ikke-bevisst. Når vi velger partner har vi en tendens til å velge en som bærer på den siden av konflikten vi selv ikke ønsker kontakt med. En som kjenner seg sterk og selvstendig vil sannsynligvis velge en partner som er identifisert med den avhengige siden. Den selvstendige kan da leve ut den avhengige siden i den andre, ved å være kritisk eller belærende.

I parforhold kan en krise utløses om den selvstendig uttrykker behov for et større rom, utenfor relasjonen. Behovet for nærhet og sårbarhet har skapt en ubevisst frykt for å bli oppslukt av den andre, miste selvstendigheten. Ved å skyve bort, eller bevege seg bort fra den andre løses en indre konflikt. På et bevisst plan kan den legitimeres av at det er noe feil med partneren. Det utløser også smertefulle følelser i den som blir forlatt. Etter en tid kan de finne tilbake igjen. Ofte ser vi da at relasjonen er snudd på hodet, den selvstendige er blitt avhengig og den tidligere avhengige mer selvstendig. Et par kan finne en måte å håndtere konflikten på ved å lande på en form for modus vivendi. En slik relasjon har en tendens til å miste vitaliteten, bli noe grå og livløs. Sannsynligvis er denne konflikten den viktigste årsaken til skilsmisser. Den er et godt eksempel på at en par-relasjon kan skape forutsetningen for å støtte hverandre i og skape en prosess som beveger seg mot genuin alenehet. Det krever aksept av at begge sider i konflikten bor i oss selv. Det krever mot å finne rommet i oss som er villig til å søke genuin alenehet, og hvor å være alene ikke er å rømme fra frykten for sårbarhet, intimitet og nærhet.

Vi er i mørketiden, en invitasjon til å roe ned og vende blikket inn. Kollektivt skjer i stor grad det motsatte, hektisk febrilsk aktivering, flere hakk opp allerede i slutten av oktober. Det er viktig å kunne gledes, ha gode møter med venner og familie. Like viktig er det å se mørketiden som en invitasjon til å få kontakt med innsiden, ikke miste oss i et heseblesende jag.

Genuin alenehet er å åpne hjertet til seg selv og andre, våge sårbarhet, utfordre spirituelle sidespor. Kanskje det er en utfordring vi skal gi julen, åpne hjertet og bli mer sårbare til de viktige andre rundt oss som betyr noe for oss? Da starter vi reisen mot alenehet, og en dypere nærhet til andre.