Mindfulness- og yoga er de siste ti-årene blitt tilgjengelige i store deler av den vestlige verden. Med det er også «å være i øyeblikket» nærmest blitt et nytt mantra. Hva betyr det? Den vanligste oppfatningen er at vi forholder oss til det som er her og nå. Det kan være en samtale der vi lytter til hva den andre sier, tar det inn, i motsetning til å tenke på hva vi skal svare når den andre endelig er ferdig å snakke. Eller at vi forholder oss til barnet i vognen når vi triller i stedet for å ha oppmerksomheten i mobilen. Praktiserer vi mindfulness lar vi oppmerksomheten hvile i pusten som går inn og ut, eller i yoga er vi oppmerksomme på pusten og kjenner strekken i ryggen. Vi kaller det bevisst oppmerksomhet. Et annet begrep som ofte anvendes på norsk er nærvær. Mange er det meste av tiden i ubevisst oppmerksomhet. Da fungerer vi som autopiloter.
Med liv følger oppmerksomhet. Eller vi kan like godt bytte ut oppmerksomhet med liv. Oppmerksomhet kan oversettes med awareness på engelsk. Når oppmerksomheten er bevisst kan vi tenke, undre, føle og kjenne. Vi kan vende den fra utsiden til innsiden. Spør du en tradisjonell hjerneforsker vil vedkommende si at oppmerksomhet er et produkt av nerveceller. Buddha, Almaas og mange, mange andre fra visdomstradisjonene vil si at oppmerksomhet er lysstrålen vi har beholdt fra en dypere helhet alt liv deler. All søking er lengselen i oss etter å komme i kontakt med den helheten igjen.
Den anerkjente og innflytelsesrike amerikanske psykiateren Otto Kernberg sier i sin bok «Object Relations Theory and Clinical Psychanalysis, side 34) at vi mennesker aldri vil komme i direkte kontakt med våre viktige andre. Våre indre bilder av dem skapt i tidlige år vil senere kunne modifiseres. Beskyttelsen, avvergene vi lærte som barn, kan gradvis skalles av. Vi kan få mer nærhet til våre nærmeste, men aldri uten et filter mellom dem og oss. Vi vil møtes bak en indre vegg. Hvor tykk den er blitt avhenger av tidlige erfaringer med våre viktigste omsorgspersoner. Langvarig utrygghet tidlig i livet gir en tykk vegg. Kanskje det er grunnen til at så mange opplever det helende å kunne være ute i naturen? Da opplever vi å være i direkte kontakt med en levende virkelighet som omgir oss, fri fra de andre, som vekker forstyrrende minner og følelser.
Et annet aspekt ved sinnet som hindrer direkte kontakt med øyeblikket er super-egoet. Den tradisjonelle psykologien er ikke lenger så opptatt av det. Kanskje henger det sammen med at psykoanalysen aldri hadde suksess da det nærmet seg super-egoet? Ord alene er ikke nok, kroppen må inkluderes i prosessen. I A. H. Almaas «Diamond Approach» har super-egoet fått en ny renessanse. Byron Brown beskriver denne sofistikerte strukturen i «Soul Without Shame», og viser også til en vei ut av den. Super-ego styrer våre liv fra et ubevisst rom i psyket. Det er lett å forbli uvitende om at vi har en instans i oss som evaluerer våre opplevelser.
Konstant plapring fra denne ubevisste delen evaluerer alt vi opplever. De markeres mest med to merkelapper: «liker eller liker ikke». Roer vi ned og vender oppmerksomheten til det som foregår i sinnet kan vi få kontakt med plapringen. Den kan sammenliknes med en GPS. Den representerer den samlede oppfatning om hvordan vi skal være og ikke være, hvordan vi skal oppføre oss i hverdagen med andre mennesker. Den er dommer, rådgiver, autoritet, motivator og moralvokter. Den representerer det vi tidlig i livet lærte for å kjenne oss trygge, så tilværelsen ble forutsigbar. Vi trengte den da vi vokste opp, og var helt avhengige av den.
Problemet oppstår senere i livet når den fortsatt behandler oss som et barn som ikke makter å ta ansvar for eget liv. Så lenge den forteller oss hva vi skal like eller ikke like kan vi manøvrere, holde retningen. Straks vi går mer utenfor vante stier slår den mer kraftig til. Vi kan bli syke av den. Våkne om morgenen etter et festlig lag med hodepine og slått ut, tro vi er syke, uten å ane at super-ego slo oss ut på natten. Vi oppførte oss langt utenfor akseptable grenser. Da kan skam dukke opp og fortelle hva som er galt med oss. Super-ego representerer først og fremst våre indre foreldrestemmer. De kan vekke både skam, avsky, forakt, irritasjon og sinne. Det kan være ubehagelig å oppdage i hvor stor grad livet styres av en dømmende autopilot.
Kompasset i oss søker ut nære personer som passer inn i vårt indre landskap. Her finner vi forklaringen til viktige livsvalg når vi har forlatt oppvekstfamilien. Mange vil før eller senere oppdage likheten mellom valg av nære andre og de som en gang var våre omsorgspersoner.
Liker og liker ikke i den indre plapringen representerer hva vi kan kalle et psykologisk-biologisk varslings- og overlevelsesystem. Vi finner det helt ned på bakterienivå. Det bakterien liker og trenger nærmer den seg, hva den ikke liker går den bort fra. Det samme lærer menneskebarnet. Slik fungerer vi ofte selv. Det er en selvopptatt måte å forholde seg til andre, lik den vi lærte å sortere etter i tidlig barndom. Det sier lite om den andre, mest om hvordan vi skal fortsette å kjenne oss trygge. I Det Glemte Barnet begynner vi arbeidet med super-ego helt fra starten. Tar vi funksjonen den har inn over oss, blir vi klar over at den i stor grad hindrer vår tilstedeværelse, å være i øyeblikket. Vår evaluering av øyeblikket farger det, legger en hinne over det. Å få et bevisst rom mellom oss og autopiloten er et viktig skritt når vi skal vikle oss ut av det som hindrer direkte kontakt med øyeblikket. Da er vi avhengig av å kjenne kroppen.
Byron Brown ser helt annerledes på sinnet enn det Otto Kernberg gjør. I følge Brown er vi mer enn sinnet som ble formet de første leveårene. Bakom det har vi en essens som er knyttet til en dypere helhet, Væren. Det er den reisen han inviterer til i «Soul Without Shame». Det er ingen tro, men en mulighet til å få en direkte kontakt med eksistensen, Almaas kaller det sann natur, true Nature. Vi er alle del av en dypere helhetlig dimensjon vi har mistet kontakten med.
Vår erfaring er at de fleste mennesker har hatt kontakt med den dimensjonen. Det er ofte flyktige øyeblikk som står ut, som om tiden stod stille. Ofte seiler de forbi uten at vi merker dem. Mange har opplevd det i naturen. Plutselig er det en magisk åpning. Mange kvinner har opplevd det når de føder. Er vi i rommet til et menneske som nettopp er død kan vi få kontakt med en ukjent dimensjon som fyller rommet, som dypt berører oss.
I vår sekulariserte verden har fornuft og rasjonalitet stengt døren til en større dimensjon. Jeg vil ikke kalle det religion, det er ikke om tro. Religiøsitet er fornemmelsen av at det finnes i tilværelsen det som er mer og større enn oss. Å si ja til sårbarhet åpner for muligheten til å ta imot den. Det er ikke noe vi kan få til eller gjøre. Den kommer som en overraskende gjest når døren er åpen. Derfor kalles den i sufitradisjonen for gjesten, the Guest. Da er vi i det nakne øyeblikket, her og nå, i direkte kontakt med eksistensen. Et annet ord for det er tilstedeværelse, presence. Kontakt med tilstedeværelse er første skritt i åndelig, eller spirituell oppvåkning. Gjennom å ha vendt bevisst oppmerksomhet inn, våge å bli sårbar, få utvidet kontakt med følelser og kropp, kan tilstedeværelse tre fram. Den kan bli den første direkte kontakt med Væren. Da bare er vi, det er ikke et jeg som er, vi bare er.
Rigmor Prytz Saksen
Fin artikkel. Mye kjent stoff og mest av alt: god påminnelse. Det er så lett å glemme.
Olav
Vi er
Berit Fjogstad
Jeg er – alene i naturen ❣️