Om kjærlighet

Kjærlighet kan være komplisert å skrive om. For hva betyr det ? Hva er det? Ordet er for mange ladet; for noen for stort, for andre fjernt, for mange svulstig farget av banalisering fra Hollywood og Bollywood. Det er blitt forvrengt til et sukret og urealistisk fenomen. Sex og forelskelse blir ofte forvekslet med kjærlighet. Vi har ikke lenger tid til å være opptatt av et fenomen som er skjørt og sårbart.

Vi mennesker har vært opptatt av kjærligheten siden tidenes morgen. Den er blitt besunget og tilbedt av poeter. Ser vi nærmere på deres liv virker det ofte som eget savn, lengselen etter kjærlighet, er det de beskriver. Et eksempel fra norsk poesi er Olaf Bull`s dikt «Metope»:

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!

osv.

Vakkert, inderlig og i kontakt med en dimensjon han selv aldri var i stand til å bringe inn i sitt eget liv.

En annen norsk poet som skrev om kjærlighet, som erfaring i eget liv, var Olav H. Hauge. Fra sin frukthage i Hardanger ble han inspirert til å skrive dikt som «Det er den draumen»:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

En drøm om hjertet og kjærlighet. En poetisk visjon om livets muligheter, en inderlig hyldest til kjærlighetens mystikk. De fleste har hatt glimt av kjærligheten. Korte øyeblikksbilder i hverdagen. Latteren fra et barn, en kvinneskikkelse, en høstdag med fjellet i flammer, nattergalen som lovpriser livet eller et menneske i sorg. Hjertet vidåpent et øyeblikk. For kjærlighet er om hjertet.

Kanskje den klareste og tydeligste form for kjærlighet er den en mor har til sitt nyfødte barn. Den har biologisk støtte gjennom «kjærlighetshormonet» oxytocin. Men kan den reduseres til det? Tendensen i dagens forskning er å knytte kjærlighet til hjernen og hormoner. Kan det vakreste i livet reduseres til virkningen av et lite protein som produseres i hypofysen? Det sier mye om vår tids forhold til alt vi ikke skjønner og forstår i tilværelsen. Legg det under elektronmikroskopet og få frem facts. Arthur Koestler kalte det «flatland science».

Her er Stephen Crane oversatt av Olav H. Hauge. For oss kommer det nærmere hva kjærlighet er enn vitenskapen:

Ein mann og ei kvinne sit nær einannan

Ein mann og ei kvinne sit nær einannan, og lengtar ikkje

i denne stundi etter å vera eldre, eller yngre, heller ikkje

å vera frå eit anna land, tid eller stad.

Dei er tilfreds med å vera der dei er, tala saman, eller tegja.

Andedragi deira held liv i ein me ikkje kjenner.

Mannen ser korleis fingrane hans rører seg; han ser hendene hennar grip rundt ein bok ho flir han.

Dei lyder ein tridje lekam dei har saman.

Dei har gjort en lovnad å elska denne lekamen.

Ein mann og ei kvinne sit nær einannan;

med dei pustar, nærar dei ein me ikkje kjenner,

Alder kan koma, skilsmål kan koma, døden vil koma.

ein me veit um, som me aldri har sett

Fra Wikipedia:

(Lekami frå norrønt (líkami) er eit omgrep på ein menneske– eller dyrekropp, og syner til både levande og døde.

Lekamen kan òg verte bruka synonymt med kropp og kjøt.)

Hos Stephen Crane er kjærligheten mer enn et hormonelt rush, den peker mot større horisonter.

Det er umulig å komme utenom Kahlil Gibran for den som søker en beskrivelse av kjærlighet som både inkluderer en visjon og tar inn hverdagen, at kjærlighet både har røtter og vinger. «The Prophet» er oversatt til norsk, her følger første vers både på orginalspråket og på norsk:

When love beckons to you, follow him,
Though his ways are hard and steep.
And when his wings enfold you yield to

him,
Though the sword hidden among his

pinions may wound you.
And when he speaks to you believe in

him,
Though his voice may shatter your dreams

as the north wind lays waste the garden.

For even as love crowns you so shall he

crucify you. Even as he is for your growth

so is he for your pruning.
Even as he ascends to your height and

caresses your tenderest branches that quiver

in the sun,
So shall he descend to your roots and

shake them in their clinging to the earth.

osv.

Her er den norske versjonen

Om kjærlighet

Når kjærligheten gir deg et tegn, så følg han,
Selv om hans veier er harde og bratte.
Og når hans vinger folder seg rundt deg, så
overgi deg til ham,
Selv om sverdet han har skjult under vingene,
kan såre deg.
Og når han snakker til deg, så tro ham,
Selv om hans stemme kan knuse dine drømmer
slik nordavinden legger hagen øde.
For slik kjærligheten kroner deg, skal han også
korsfeste deg.
Slik han virker for din vekst, slik virker han
også for din beskjæring.
Slik han stiger opp til din høyde og kjærtegner de
spedeste grenene som skjelver i solen,
Slik skal han også stige ned til dine røtter og ryste
dem der de klamrer seg til jorden.

osv.

I følge Kahlil Gibran kommer kjærligheten til oss som en gave fra en ukjent dimensjon. Vi har allerede beskrevet kjærligheten til barnet. Mange får den i fanget som forelskelse, en tilstand som også er påvirket hormonelt. En form for deilig «rus» med varierende lengde. Den andre blir «guddommelig», «aldri før og aldri etter har en slik relasjon sett dagen», kan mange oppleve.

Da kommer den store utfordringen. Hvordan fange, bevare og utvikle kjærligheten når rusen opphører? Hvor blir det av den? Hvordan tar vi vare på den? Svaret er gjemt i vår egen livshistorie. Vi vet en del om hva som hindrer den i å bli en levende kraft, både ut fra egen erfaring og alle de vi har fulgt på deres indre reise.

Buddhismen slår fast følgende: Barn er ved fødselen kjærlighet. Samtidig er det også forankret i biologi for å overleve. Alle foreldre vil sitt eget barn det beste i livet, i utgangspunktet et ærlig og inderlig ønske. Så kommer arvesynden inn, den sosiale arven. Mangelfull tilfredsstillelse av naturlige behov hos et barn blir mørke hull i sjelen. De gir begrensninger senere i livet. Disse uttrykker seg spesielt i helt nære relasjoner og påvirker nærhet, intimitet, hengivenhet, sårbarhet og åpenhet.

Psykologi og psykiatri har sviktet det såkalte «normale mennesket» og vært overopptatt av det patologiske, «syke sinn». Sannheten er at disse hullene i oss er del av å være menneske. Vi får dem i varierende grad, men alle har dem. Men vi vil ikke ha dem. Vi lærer at det er feil å være sårbar. Det mangler støtte rundt oss å kontakte «fraværet» av kjærlighet i oss. Da må vi ut av komfortsonen, oppsøke det utrygge som ikke er forutsigbart. En annen grunn til at vi unngår mørket er at for å trygge oss lærer vi å ha oppmerksomheten vendt mot de andre, forvente at det vi trenger kommer utenfra, at forandring må skje hos «de andre».

I de første leveårene tar vi de viktige tidlige omsorgspersonene inn i den høyre hjernen. De blir byggesteiner i vårt psyke. De første 2-3 årene lagrer vi ubevisst samspillet med dem i et eget minne i høyre hjerne. Slik utvikles den høyre emosjonelle hjernen, den er språkløs, men den lærer gjennom samspillet med de nære andre. Mønstrene lagres. Strukturene blir senere kompasset for hvordan vi forholder oss til andre.

Den amerikanske familieterapeuten Richard Schwartz i «the Internal Family System» mener at bak skyggene fra de indre relasjonene ligger et urørt potensial i oss, det sanne selvet. Det samme synet finner vi også hos den amerikanske psykiateren James Masterson og spedbarnsforskeren Mary Main. Dette er indre ressurser som ligger ubrukte, de kan forløses og komme fram i lyset ved å fjerne skyggene. I samme gaten beveger A. H. Almaas seg i the Diamond Approach, en forening av moderne psykologi med mysterietradisjonene. Han inkluderer også sjelen i sin forståelse.

Vi finner i dag strømninger i synet på mennesket som mener det ligger ubrukt og urørt potensial bak det vi kaller personligheten. Det eksisterer i oss mennesker et større rom. Vi når det ikke med ord. Det er ikke en tro eller dogmer som i tradisjonell religion. Men en form for religiøsitet. Kanskje er det om å våge og bli det barnet som en gang kom til verden?

Fra første del-kurs i prosessen Det Glemte Barnet betoner vi at den er om å vikle seg ut av de indre relasjonene til mor og far, kanskje også søsken og besteforeldre. Barnet i oss har et ordløst forhold til dem. Hvor ofte hører vi ikke fra folk denne setningen: «Jeg bestemte meg tidlig for aldri å bli som min mor eller far! Så ble jeg gift og fikk barn og oppdaget til min skrekk at jeg i mange situasjoner kan være helt lik den forelder jeg svor på aldri å bli lik». Det er den indre mor eller far. Det er disse indre relasjonene terapiprosessen er om, å fri seg fra indre bånd og få kontakt med det bakom av ubrukte ressurser. De indre figurene eller stemmene kan stjele livsenergien, tråkke på oss, skamgjøre eller gi og gi et urealistisk høyt selvbilde. Alt fjernt fra virkeligheten. Vi kan uten å vite det identifisere oss med vår indre mor eller far og gjøre det samme mot andre som de gjorde mot oss, men også tro det er grunnleggende feil med oss, skammen. Når vi kjenner oss som offer for nære personer, at de behandler oss respektløst eller sårer oss, kan den runddansen fortsette i det uendelige om vi ikke retter oppmerksomheten inn og blir bevisst at det er der vi sitter fast. Forholder vi oss ikke til vår egen innside forblir den ytre relasjonen status quo.

I dag vet vi at dette skjer ubevisst, på autopilot. Vi tror vi vet og er bevisste. Virkeligheten er en annen, emosjonelt er vi mest styrt av indre ubevisste mønster i forholdet til viktige andre. Vi er så vant til å tro at problemet vi sliter med er der ute, «om de bare endelig kan gi meg hva jeg trenger, se meg eller bry seg».

Det kan være utfordrende å ta inn over seg at vi er vår egen fiende. Når alle slørene fra indre relasjoner blir avdekket får livskilden ny kraft. Vi våger mer. Ser mer og får større mot. Det er ingen lett og grei vei, i stunder en smertefull motbakke. Men har vi riktig retning kan den smerten bli «sweet pain». Et fellesskap av mennesker som er på den samme reisen kan gi støtten som kreves til å fortsette. For de fleste er et inkluderende fellesskap en helt ny opplevelse. Vi er så vant til å bli møtt med krav, forventninger og prestasjon. At det er mulig å være sammen og bli tatt i mot uten å bli målt, veid og måtte være som andre forventer er helt nytt. I det skjer en avslapning og en forløsning av kreative krefter…og kjærligheten til seg selv!

Gruppeprosessen har som mål å lære og ta ansvar for eget liv. Det betyr ikke å bli uavhengig av andre. Men få den selvrespekten og kjærligheten til seg selv som kreves til å be om støtte fra andre når det trengs, og gi til andre når de trenger det. Det betyr også å kunne si unnskyld når vi tråkker feil, for det gjør vi alle.

I dag står det med lysende bokstaver i lærebøker at vi mennesker er sosiale vesen, vår dypeste sannhet. Vi utvikles i samspill med viktige andre. Det glemmes at vi også er eksistensielle vesen med et forhold til oss selv og eksistensen. Vi kommer derfra. I «Det Glemte Barnet» vektlegger vi at utvikling er en dialektisk pendling mellom vårt forhold til oss selv og andre. Det er varmen og kjærligheten til oss selv som gjør det mulig å omfavne den andre.

Vi lover ikke at du skal møte kjærligheten, men det ligger i oss alle å kunne bli kjærlige vesen som kan begynne å åpne hjertet og bry oss om andre og oss selv. Da er frøet sådd som kan få kjærlighet mellom mennesker til å vokse. Kjærlighet er en skjør plante som krever omsorg, tid og omtanke. Den er ferskvare, pulserende liv, her og nå, en evig invitasjon til det som er vart, vakkert og skjørt i livet. Derfor er det så viktig å stå med begge beina på bakken og være forankret der, ha både røtter og vinger.