Om relasjoner

En kort tid tilbake var jeg i studio og laget en podcast om relasjoner med psykolog Eline Lie Hæreid. Første gang jeg var gjest hos henne for et par år siden var temaet skam. Denne gangen er det intersubjektivitet, vår evne til å ha kontakt med innsiden i den andre, være i et intersubjektivt delt felt og samtidig være psykologisk avgrenset.

Spørsmålet vi stiller er: Hvordan kan vi få en relasjon til å utvikle seg, ekspandere? Komme videre fra den første tiden med forelskelse og fascinasjon, og ikke stagnere? Før eller siden vil det i alle nære relasjoner dukke opp konflikter, savn, sinne, skam, forakt, sjalusi eller opplevelsen av udekkede behov, ikke bli møtt. Spørsmålet blir hvordan vi nærmer oss denne utfordringen. Er vi i stand til å se den andre, eller tilsløres blikket av egne ubearbeidede tema knyttet til tidlig oppvekst? Da legges skylden på konflikten ofte på den andre. Det er også lett å falle i en offerrolle.

Vi trekker trådene tilbake til de første leveårene. De er bestemmende for hvilke relasjons-mønster, væremåter vi møter den/de andre med. For å overleve som barn er vi tvunget å tilpasse oss familiekulturen vi er omgitt av. Deler av det som er genuint og naturlig i oss må vi parkere, skyve bort. Det er ikke rom for det, det vil trigge ubearbeidede sår i våre foreldre. Da kan vi risikere å bli avvist, tråkket på eller straffet. Tilpasningen til oppvekstfamilien former den strukturen vi kaller personligheten, med den lærer vi å fungere sosialt innenfor de begrensningene den gir. Men vi betaler en pris, å kunne være autentiske.

Utfordringen vi møter i en par-relasjon er at sårene fra barndommen aktiveres. Vi kan da møte psykisk smerte, savn, lengsel, sinne, skyld eller skam. Det er også mulig å ikke kjenne, en svekket kontakt med kroppen. Da overtar kognitivt vedtatte sannheter samspillet på bekostning av emosjonelle. Det hindrer et emosjonelt møte med den andre, og partneren sitter da ofte igjen med savn og lengsel den andre har problemer med å forstå.

For å komme videre i en relasjon må vi være i stand til å ta inn den andres innside, kjenne og akseptere den, samtidig som vi har kontakt med oss selv og er avgrenset. Det er en prosess som krever gjensidighet, begge vil den samme reisen. Dørene mellom de to må være på vei mot emosjonell åpenhet og gjensidig respekt for hverandre. Da kan en konflikt bli et gjensidig møte, ikke en slagmark hvor en er skyldig og den andre uskyldig, eller hvor en vil et møte og den andre er stengt. Begge må være villige til å ta ansvar for sitt eget bidrag i en konflikt.

Lytt her