Om stillhet og liv

Forleden dag hørte jeg et foredrag om et vers i Mandukaya Upanishad som traff meg i magen:

It is not outer awareness,

It is not inner awareness,

Nor is it suspension of awareness.

It is not knowing.

It is not unknowing.

Nor is it knowingness itself.

It can neither be seen or understood.

It cannot be given boundaries.

It is ineffable and beyond thought.

It is indefinable.

It is known only through becoming it.

It is the end of all activity,

it is the supreme good,

one without a second.

It is the real Self.

It, beyond all, should be known.

Upanishadene er mer enn 5000 år gamle, det første opprøret mot hinduismen og presteskapet. Det oppstod aldri en religion rundt dem som sang disse versene. Mer enn 2000 år senere kom Buddha og gjorde det samme opprøret. Det vokste opp en religiøs kraft rundt ham, som senere ble en etablert religion som spredde seg over hele Asia.

Hva traff meg i foredraget? Det er to dimensjoner i tilværelsen, liv og stillhet, eller liv og død. Til nå har alle forsøk på å finne en vei til sannheten vært og satse på enten den ene eller den andre. Upanishadene sier at ingen av dem alene fører fram. Etablerte religioner har til nå dyrket stillhet. Liv, kjødets lyster, glede og sang er syndefulle og farlige. Begjær forstyrrer vårt forhold til det guddommelige. Vi kommer ikke til himmelen gjennom lyst. Kroppen leder oss på ville veier. Velg ånden. Finn sannheten i stillheten. Klostrene har lokket med budskapet i årtusener. Kirkene og prestene har gjort det samme. Le ikke for høyt i Guds hus, bli ikke tiltrukket av en vakker kvinne under seremonien. Be om syndenes forlatelse etterpå. Gud har sett deg.

Alle etablerte religioner forteller oss at vi må forsake livet for å finne sannheten. Da åpner paradisets dører seg. Kristendommen gjør det, muhammedanismen, buddhismen og hinduismen også. Du må stilne kjødets lyster og finne Gud i et stille rom i deg. Det utvendige livet tar oss bort fra det åndelige, det er en distraksjon, støy. Shankara i India tok det til et ytterpunkt, den utvendige verden er kun en illusjon. Du må gå inn, kun det innvendige rommet kan opplyse deg. Upanishadene sier det kun er en vinge i helheten. Begrenser vi vår søking til det finner vi død stillhet, uten glede og latter, den er livløs. Sannheten gror i det levende, ikke i en flukt fra verden og menneskene. Ja, det er mange farer skjult, det er lett å snuble, falle, men det er slik vi vokser, finner veien. Skal vi finne «the Real Self» må det levende, boblende og pulserende i tilværelsen inkluderes.

Velger vi kun livet er et ideal på veien Kazantzakis «Zorba the Greek». Det er fylt med kvinner og menn, dans, vin og sang. Livet blir en febril reise, alltid på vei, ingen hvile, nye mål og muligheter lokker konstant. Prestasjon, å lykkes er en guddommelig arena, men du når aldri målet, but keep going, uante horisonter vil åpne seg. Mulighetene er legio, du kan bli en vinner. Det er målet. Hvordan du når det er ikke så viktig. Grådigheten lever i skyggene av rikdommens høye tinder. Ja, og det kan blåse kaldt og bli ensomt på toppene, men det er verd strevet. Du har nådd målet, og kan stråle på toppen av ditt «Mt. Everest». For livet er dominert av denne maskuline fysiske kraften og mentale viljen. Den er ikke begrenset til mannen, kvinner kan også klatre til topps og være med. Hele samfunnsmaskineriet har et rungende ja til det. Det gir vekst og velstand. Vi forguder vinnerne og materien. Vitenskap og penger er våre redskap, med dem skal vi frariste naturen alle hemmeligheter og legge den under oss, til slutt skal vi seire.

Selv om et lite usynlig virus forstyrrer vår ferd og virvler opp dyp frykt skal vi også vinne over det. La oss hamre det inn, vi er uovervinnelige. Vår kropp er fylt med lyst. Vi vil ha orgasmer av alle varianter. Forskning viser lovende muligheter. Livet kan forlenges til minst 150 år, våre kropper kan gjennom riktig mat og trening bygges opp til å nå de mål vi har satt oss. Helse er kun et spørsmål om å satse riktig, du er din egen lykkes smed, slå det fast. Stå på, gi aldri opp. Vi skal nå målet.

Velger vi kun livet brenner vi oss levende opp. Ingen orker å forholde seg til slagmarken rundt oss i dag. Hvem orker å høre at vi har bygget opp et samfunn som ikke gir det nyfødte barnet hva det trenger. Det er ikke mørkemennene som kaster ut den skremmende påstanden. Det er de fremste utviklingspsykologene i verden.

Kjører dagens globale materialisme i utforbakke mot et stup? Vi har de siste 200 årene kastet av oss den mørke kristendommens åk. Endelig kan vi puste uten å føle oss som syndere. Har vi bare presset oss inn på et nytt feilspor? Har vi gjort vitenskap og kunnskap til en ny guddom, en tro bygd på nok et sandslott? Kan materien bli guddommelig? Upanishadene gir oss en klar melding. Tilværelsen består av både liv og stillhet. Om ikke livet befruktes med stillhet finner vi aldri veien. Verken stillhet alene eller liv alene er svaret. Bare individet kan finne fram når livet møter stillheten i oss.

Det er tilstedeværelsen av liv og stillhet vi forsøker å skape i “Det Glemte Barnet”. For vi har alle begge dimensjoner i oss. Vi trenger hverandre for å forløse det ubrukte. Det krever et trygt rom hvor du kan bli møtt med respekt på det du lært å holde tilbake og tror det er feil å uttrykke. Det er også et rom til å utforske stillheten i deg og prosessen som skaper et møte mellom den, veien mot et helt menneske, visjonen Upanishadene peker mot.

It is known only through becoming it.

It is the end of all activity,

it is the supreme good,

one without a second.

It is the real Self.

It, beyond all, should be known.