Outside in – Inside out

Veien å vokse…

Barnets utviklingsprosess og den vi som voksne går gjennom beveger seg i motsatt retning. Et barn utvikler seg fra utsiden og inn. Det preges av nære personer i omgivelsene. Deres oppfatninger og holdninger tar barnet inn i seg, de blir byggesteiner for barnets oppfatning av seg selv. Summen av alle disse erfaringene samles til slutt i at det får en opplevelse av meg. Den kommer rundt 2-årsalderen og for første gang får barnet et samlet symbolsk senter, meg.

Meg-opplevelsen er sammensatt av alle blikk og non-verbale uttrykk samlet i løpet av et kort liv. Barnet er så langt i stor grad et sosialt produkt. Det er et skjørt konkret symbol. Konkret betyr at barnet ikke klarer å opprettholde det (meg) i kraft av seg selv. Det er avhengig av kontakt med viktige andre i omgivelsene for å kunne ha opplevelsen av meg. Vi beskriver det så inngående for å gi et inntrykk av hvor avhengige vi alle er av de andre innerst inne.

Miljøet som har omgitt oss vil avgjøre hvordan meg kjennes. Er det godt å være meg eller vondt, en opplevelse av det er noe galt? Det siste signaliserer at det er mye skam. Vi alle er til en viss grad resultatet av tilpasning til de rundt oss for å bli slik vi måtte bli for å bli likt og elsket. Noen er uheldige og havner i omgivelser hvor de langt på vei er dømt til å ha en opplevelse av meg som kan være smertefull. Andre får nok varme utenfra til å stole på at de står på egne bein. Mange får litt av begge deler. Vi er helt avhengige av og prisgitt våre omgivelser. Kall det skjebne.

I dette «livslotteriet» er det et lys i tunnelen. Bak opplevelsen av meg er det et vitalt senter som ingen omgivelser kan forstyrre. En slik forståelse av mennesket har likheter med buddhismens syn at mennesket i dypet er et kjærlig vesen. Altså er vi ikke bare et sosialt produkt. I dag er dette også en forståelse som har trengt inn i vestlig psykologi, uavhengig av erfaringer fra andre kulturer. Richard Schwartz gjennom Internal Family Systems er en stemme. A. H. Almaas en annen. Det finnes noe dypt i oss som vil sprenge formen vi sitter fast i, som vil utvide seg. I alt levende finnes det en kraft som vil det. Det er vår livskilde.

Når vi som voksne oppdager, gjør erfaringer og ser mønster som vekker et behov for å gjøre noe med oss selv og vår livssituasjon må vi begynne prosessen i helt andre enden, fra innsiden og ut, vikle oss ut, selvutvikling. Det er ingen lett utfordring. Vi er preget av å være tilpasset og gjennom det ha skapt en mer eller mindre tilstivnet form som gir oss en opplevelse av trygghet og en predikerbar tilværelse. Den holder vi ved like gjennom ubevisst å vokte på oss selv og omgivelsene. Opplevelsen av trygghet er så grunnleggende viktig for oss at selv om tilværelsen er smertefullt utilfredsstillende er vi redde for forandring og har ubevisst motstand mot å gå ut av formen.

Det som skaper den største hindringen i å bevege oss fra innsiden og ut er muligheten for å få kontakt med ensomhet, skam og opplevelsen av å ikke være bra nok. Den psykiske smerten har barnet i oss kjempet mot å komme i nærheten av siden tidlig barndom. Det er formens funksjon, å slippe unna den smerten. Det krever mot og en indre beslutning å gå i mot de kreftene som vil holde oss i formen.

Vi vil i en periode være avhengige av å kunne ha tilgang på et trygt miljø der vi langsomt erfarer at vi kan bevege oss utfra og i kontakt med vår egen innside. Det er en prosess som ofte går fra å ha lært at andre ikke er til å stole på. til å se at det har vi en gang har lært, det behøver ikke lenger være sant. Den undringen og de spørsmålstegn vi kan sette ved vedtatte sannheter blir en viktig del av drivkraften til å komme videre, oppdagelsen av at det finnes andre muligheter.

Vi snakker ikke om abstraksjoner eller tanker, men konkrete erfaringer vi gjør på reisen fra innsiden og ut. Langsomt begynner vi å se at vi selv holder oss fast i eget fengsel der vi både er fange og fangevokter. Når vi ser det blir det mulig å ta ansvar for eget liv på en helt annen måte. Selv om vi i blant streifer innom å være et offer for omstendighetene, kan vi lettere hente oss inn og igjen se at vi selv har ansvar. Forskjellen er nå at vi kan tillate oss å være avhengige og åpne opp til behovet for andre.

Avhengighet behøver ikke være noe i oss vi tar avstand fra, ser ned på, har forakt for eller hever oss over, men aksepterer som en viktig del som kan støtte oss. Når vi kommer til skammen, forakten, sinnet, tomheten og smerten trenger vi de andre. Det vi etterhvert lærer er at smerte er ikke bare smerte. Det er to former for smerte, den vi skyver bort og den vi omfavner og sier ja til. Den siste er den søte smerten, sweet pain. Den kan åpne våre indre dører. Langsomt blir vi klar over hvilken kraft det er i akseptering av det vi møter på innsiden. På denne måten forandrer det indre landskapet seg og vi kan lettere stole på prosessen som folder seg ut.

På en poetisk måte kan vi si at den dypeste meningen i livet er når vårt eget liv folder seg ut som en knopp som åpnes opp. Vårt ansvar er å sørge for de rette vekstbetingelsene for at knoppen, det som er på innsiden av den skal folde seg ut, vokse og blomstre.