Påskehilsen

I morges våknet jeg 4.30 til en utekonsert. I skogen var fuglenes morgensymfoni alt startet. Fullmåne i sør og lyset fra en ny dag kom i øst. Med en nybrygget kopp kaffe satte jeg meg utenfor og bare var der. Jeg har så ofte tenkt på hvordan det er mulig at små vesen kan synge disse vidunderlige tonene? Men det er jo ikke de som synger slo deg meg, det er universet som synger om kjærligheten og alt det vakre gjennom dem, de er, som Osho ofte sier, hollow bamboos, hule bambus som universet synger gjennom. Kan vi også være det ? Og i tillegg være bevisste og tilstede? Kan det være at universet nå lar covid-19 viruset påminne oss om vår sårbarhet og forgjengelighet? Trenger vi å bli bevisst at vi er dødelige?

Sist uke så vi serien om Freud på Netflix. Den er mesterlig laget. Den unge Freud spiller og regisserer sin egen teori gjennom scener satt i et dekadent Wien. Vi får se geniets eksistensielle dilemma. Den kreative kraften som rasende jager han framover. Den er alltid på vei, det finnes ikke et tilbake og samtidig hjelpeløsheten som herjer på innsiden. For ved å være hevet over alle vil et hvert geni før eller senere på veien møte ensomheten, hjelpeløsheten og tomheten ved å være menneske. Det er en eksistensiell sannhet i å være et levende menneske.

Freud kan velge å fortsette og tro på sin egen kreative kraft eller overgi seg og erkjenne at til syvende og sist er han del av det som er større enn han selv. Freud valgte å fortsette. Han ble redd for sin egen karriere. Borgerskapet i Wien vendte seg mot han da med sin forståelse gjennom hypnose så forfallet og de seksuelle traumene de kvinnelige pasientene var blitt utsatt for. Han ga opp sannheten for å redde sitt prosjekt og mente disse traumatiserte kvinnene kun laget fantasier i eget sinn. Slik ble psykoanalysen til.

Han forsatte å utforske menneskesinnet med geniets kraft, men ved aldri å overgi seg ble det en tro. Den ble hans egen religion. Hvilket paradoks. Han som ville rydde åndelighet og alt som luktet sjel bort skapte selv en religion. Den ble hans eget bolverk mot ensomhet, han konstruerte familien han autoritært vernet om. Men vi er alle forgjengelige. Dødsdriften er der i dypet. Vi beskytter oss mot den ved å samle oss i grupper, lage samfunn, nasjoner, et rasjonelt bolverk mot mørket. Ingen orket å følge Freud da han vendte seg mot dødsdriften. Han døde ensom. Mennesket kan aldri bli større enn livet. Mange genier får den skjebnen.

Hans narsissisme begrep står igjen etter han og lyser. Begrepets røtter er i evolusjonsprosessen. Det er om organismen som verner om sitt protoplasma og kjemper for å overleve alle trusler som omgir det. Det er nødt til å være opptatt av seg selv, sitt eget liv, for å klare seg. Kampen for å overleve er i våre biologiske røtter. Men det følger oss videre som symbolske vesen. Det er ikke jeg som dør, men de andre. «Klokkene ringer for deg», skrev Hemingway, ikke for meg. Når narsissismen uttrykker seg symbolsk kan den lett kamufleres. Det både mulig å bli berømt og psykiatrisk pasient. Det er narsissisten og oss andre. Når «Per» vil ha det største kakestykket er det fordi hans biologi styrer, han må være større enn «Kari». Barn våger å uttrykke det. Som voksne lærer vi å skjule denne siden i oss, late som om den ikke er der. Kanskje mye av altruisme også egentlig er et uttrykk for vår narsissisme? Jeg er størst fordi jeg ofrer meg og alt jeg har? I helterollen kan også narsissisten skjules.

Freud levde ut sin egen narsissisme, til slutt stod han der ensom og måtte møte døden. Kan det være skjebnen til vår egen sivilisasjon i dag? Vi kan i hvert fall velge å se det slik. Vi har levd ut vår narsissisme til et punkt hvor ikke bare vi, men alt rundt trues av døden? Kan vi bruke denne situasjonen til å våkne opp? Er den vår sjanse til overskridelse av vår narsissisme?

Psykoanalytikeren Mark Epstein refererer i sin bok «Going to pieces without falling apart» til «On Transcience», en artikkel Freud skrev i 1915. Den er om en tur Freud går i naturskjønne omgivelser, sammen med en ung poet. Freud undrer seg i artikkelen over våre reaksjoner til at alt som er vakkert forfaller. Han kontemplerer over at det enten fører til motløshet eller vi fornekter at det er slik. Vi blir enten deprimerte eller benekter forgjengelighet. Poeten ble trist og stengt. Freud selv falt verken ned i grøften på den ene eller andre siden. Epstein skriver at de samme to reaksjonene på skjønnhet er hjertet i Buddha`s lære. Verken å bli hengende fast i, klamre seg til, eller skyve bort.

Freud søkte å få tak i et tredje alternativ, men fant ikke rom for det. Han gikk tilbake til sin venn og gjorde et forsøk på å åpne opp hjertet hos begge, uten å lykkes. Begge forble stengt.

Min forståelse er at frykten for døden hos Freud og opptattheten av å holde all åndelighet borte la sterke føringer på hans syn på mennesket. Med liv som en ekspansiv kraft nærmet han seg en ukjent dimensjon. Men han våger ikke å tillate seg det. Frykten for forgjengelighet overveldet han, og «den psykoanalytiske familien».

Historien om et annet geni fra det 20 århundre, Albert Einstein, er en helt annen. Visste du at han på 30-tallet i Tyskland møtte den indiske poeten Rabindranath Tagore? Den siste fikk Nobelprisen i 1912 for diktsamlingen «Gitanjali», vidunderlige vers om mennesket og en guddommelig eksistens. I møtet med Tagore sa Einstein til slutt i undring: «Men jeg er mer religiøs enn deg». Fra han var et barn var han en opprører mot all autoritet. Han forstod tidlig at det var umulig å forstå universet med de begrensninger det menneskelige sinn setter opp.

«The basic laws of the universe are simple, but because our senses are limited, we can’t grasp them. There is a pattern in creation.

If we look at this tree outside whose roots search beneath the pavement for water, or a flower which sends its sweet smell to the pollinating bees, or even our own selves and the inner forces that drive us to act, we can see that we all dance to a mysterious tune, and the piper who plays this melody from an inscrutable distance—whatever name we give him—Creative Force, or God—escapes all book knowledge.

Science is never finished because the human mind only uses a small portion of its capacity, and man’s exploration of his world is also limited.»

Her har Einstein gitt opp sin narsissisme. Han ser begrensningen i fornuft og tanker. Tilværelsen er større og mer enn hans eget sinn kan fatte. Han omfavner og aksepterer det.

Det er religiøsitet, ikke religion. Kanskje er det muligheten i religiøsitet covid-19 er budbærer om? Påminnelsen om at vi alle er dødelige, ingen slipper unna. I mellomtiden skal vi alle ta ansvar for de som idag er i risikogrupper og samtidig utfordres vi til å se vår egen narsissisme. Vi skal holde fysisk avstand til hverandre for å beskytte oss selv og andre, og samtidig finne veier hvor hjertene våre kan være åpne og nær hverandre. Kanskje er religiøsitet veien ut av vår biologiske narsissisme, se og erkjenne våre begrensninger og lytte til universet som synger sine sanger gjennom små fuglekropper hver morgen og kveld.

De påminner oss om hvor vakkert kan livet kan være om vi tillater oss å smelte inn i det.

Vi står med beina på jorda, ser sola stå opp og har både røtter og vinger.

God hjemmepåske!