Refleksjoner etter sommerens grupper

Det er både vemodig og en lettelse å stenge døren på retreat-senteret etter avslutningen på sommerens grupper. Vemodig fordi møtet med alle modige deltakere som har gjennomført prosessen er så personlig givende. Som terapeut er du med på reisen, du står ikke over eller utenfor, men er en del av feltet. Det er motivasjonen til å fortsette arbeidet, det gir en mulighet til å se dypere inn i meg. En lettelse fordi det er krevende uke etter uke å være på fra tidlig morgen til sen kveld. Det kommer frykt som må prosesseres, usikkerhet som må forholdes til, og bli aktivert og utfordret på egne blinde flekker. En pause fra en intens periode er velkommen. Overgangen til vanlig hverdag gir en mulighet til å verdsette og være mer tilstede i den, sette pris på det som før kunne virke trivielt, oppdage at det grå sløret som ubevisst blir lagt over de små ting i livet skjer i meg.

Mange undringer kommer i løpet av en sommer på retreat. Det blir tydelig at det meste av psykisk smerte i oss handler om uforløste ressurser, relasjonelt fastlåste bånd fra tidlig barndom. Det kan være smertefulle sår fra en dysfunksjonell familie, en traume-historie familien har båret på i generasjoner. Ja, vi har visst lenge at sosial arv er en realitet. Vi preges også av en kulturell arv. I dag forstyrres flere og flere av kravet og presset til prestasjon, påvirket av et kollektivt høyt ambisjonsnivå. Bli en ener! Budskapet bæres fram som en akseptert del av vår kultur. Samtidig dyrkes med beundring de som har klart det, de skinner i glansen av vellykkethet, enten i maktposisjoner eller materiell rikdom. Vi får hele tiden på en rekke plattformer vite hva de mener, hvor de er, hva de foretar seg, nye kjærester, nye brudd, alt om deres nære relasjoner er nyheter. Trenger vi det? Har det egentlig verdi?

Mange foreldre støtter barna fra tidlige barneår til å strebe etter å bli enere. Sportsverdenen orienterer seg mer og mer mot ener-kulturen. Det jaktes på spesielle talenter. Hvor er leken? Det absurde er at vi tar den frie og åpne leken fra barna våre når vi samtidig vet hvor viktig den er for deres utvikling og psykiske helse. Men ikke bare for barn. Vi har hatt lek i gruppene i sommer. Synd vi ikke kan ha videoopptak når voksne leker. Det kan skje små mirakler av forløsning. Å ta et større fysisk rom i lek i en gruppe kan i voksen alder være en nøkkel til å bli bevisst et fastlåst mønster fra barneår. Når vi våger å slippe kontrollen i et trygt miljø kan ubrukte ressurser forløses.

Utdanning i dag preges av en sterk tro på kunnskap som nøkkelen til suksess. Du kan bli akterutseilt i arbeidslivet om du ikke produserer en mastergrad. Kunnskap og forsking har fått religiøse overtoner. Straks det skjer noe uforutsigbart ropes det etter mer forskning. Selvsagt trenger vi forskning, vi har mye å takke den for. Men det er gått inflasjon i begrepet. Det kan settes spørsmålstegn ved mye av det som kalles forskning i dag. Er det virkelig forskning i ordets egentlige betydning? Blandes ikke ofte begrepet forskning med systematisk innsamling av informasjon? Slike prosjekter kan uttrykke forsøk på å tro vi kan kontrollere livet, predikere det uforutsigbare. Det får som følge at det kollektive rommet rundt oss er blitt et hav av informasjon det er lett å drukne i.

Vi betaler en pris slik jeg ser det. Når materiell velstand kombineres med å ri med på bølgen av kunnskap kan det gi en opplevelse av å være vellykket, en del av progressive krefter. De som ikke henger med i galoppen blir tapere i rittet etter suksess. Taperne har mange ansikter. Den individuelle taper mister selvfølelsen, kjenner seg mislykket. Når sinne er koplet til reaksjonene vekkes misnøye. Når den projiseres ut kan vi på gruppenivå få ulike former for populisme. Den mates av en stadig økende materiell kløft mellom mennesker. Det skaper kollektiv misnøye som spiser opp demokratiets grunnmur. Demokrati er ferskvare. Den bygger på solidaritet og likeverd. Sager vi over greinen vi sitter på?

Vi leter febrilsk etter å forstå økende voldskriminalitet i stadig yngre aldersgrupper. Samtidig tjener de store megaselskapene milliarder på å skape avhengighet til små dingser og spill som forstyrrer evnen til å lære og relatere, helt avgjørende ferdigheter om du skal fungere sosialt. Grader av tidlig omsorgssvikt hos mange kombinert med mangelfulle evner til å fungere sosialt og stadig større materielle kløfter er en tikkende bombe. Er vi kollektivt blinde for ansvaret for det som skjer rett foran øynene våre?

Samfunnet som omgir oss preges av hektisk sympatisk aktivering, uro og høyt aktivitetsnivå. Vi legitimerer det med en tro om å være i kontroll. Febrilsk beskytter vi oss gjennom å holde på illusjonen om materialismens muligheter og jakten på ytre identitet, et post-moderne stempel på vår tid. Både på innsiden og i den ytre verden unngår vi å forholde oss direkte til virkeligheten. Vi lar oss forføre av venstre hjerne.

Ekspansjon karakteriserer alt levende. Men den må skje i harmoni med helheten. Gjennom den venstre hjernen forveksler vi i dag ekspansjon med erobring, kontroll og makt i den ytre verden, inkludert mennesker. Grådighet blir da et substitutt for indre ekspansjon. Den blir som en kreftsvulst uten å være i harmoni med helheten. Vi gir den skinn av rasjonalitet og fornuft og spinner illusjoner om kontroll og styring. De kreftene styrer etter min oppfatning i stor grad verden i dag, og bidrar til å skape en kultur som ubevisst undertrykker dødens eksistens, er dødsbenektende.

Vi mennesker har i alle tider fryktet vår forgjengelighet. Beskyttelsen vi kollektivt anvender er mer og mer å dyrke overflaten, fasaden. Det er historien om vår tid. Vi gjør kroppene våre til et prosjekt fritatt for aldring og forveksler kropp med helse. Du kan ha en frisk kropp, fri for sykdom, men dårlig helsetilstand, besatt av kroppen og med et indre åndelig armod. Jeg har møtt døende mennesker som strålte av sunnhet og liv. Helse er mer enn en frisk kropp.

Det dukker heldigvis også opp det som er håpefullt. Den tyske filosoften Thomas Metzinger publiserte i 2024 på MIT Press boken «The Elephant and the Blind». Mer enn 1500 mennesker som mediterer har fylt ut et spørreskjema for å kartlegge hva de møter i meditasjon. Det er empirisk forskning i subjektivitet. Konklusjonen er klar, vi mennesker har en utvidet bevissthet. Naturvitenskapen har siden 1700 tallet holdt oss fanget i refleksiv bevissthet. Frontlinjen blant vitenskapsfolk holder på å bryte ut av de trange rammene. Det finnes fenomener tradisjonell vitenskap ikke kan favne, som bevissthet.

Følgene av å holde oss fanget i tidlig lærte tilpasningsmønster, som dypest sett skal beskytte oss mot dødsangst er det vi møter i gruppene våre. De som har fått diagnostiske merkelapper bryter ut av dem når de får dypere kroppskontakt. Men ikke bare de, det gjelder oss alle. Vi trenger å vende blikke inn for å forløse ubrukte ressurser. I en gruppe med mennesker som alle vil vekst får hver enkel støtte ved å være del av en større helhet. Det er viktig å oppdage hvor like vi er på dypet. Der ligger gjemt våre ubrukte ressurser. Vi trenger å sprenge rammene rundt vår forståelse av bevissthet. Super-ego, som har som funksjon å holde personligheten ubevisst sammen kan ikke brytes ut av uten tilgang til en utvidet bevissthet. Den holder oss ubevisst fanget. Ved å bevisstgjøre den får vi muligheten til å bryte lenkene.

Byron Brown har skrevet en bok som åpner for den muligheten: «Soul without Shame». Den gir konkret håp og muligheter. Sjel blir av de fleste sett på som en anakronisme. Så feil kan man ta når automatiserte forestillinger får styre. I stedet velges abstrakte teorier. Ja, de er til en viss grad til nytte. Men uten en utvidet bevissthet forblir vi fanget i klørne til super-ego. Det er i et utvidet bevissthetsrom vi får muligheten til å se, bli bevisst, få et valg, kunne endre en automatisk innvikling i super-ego til å se at vi lar oss fange. Det siste er historien om et barn som var totalt avhengig, på liv og død. Hos de fleste lever det barnet fortsatt på dypet, og vi lar oss ubevisst styre av det. Vi har brukt boken til Byron Brown i gruppearbeidet i mer en 20 år og erfarer hvilke muligheter den skaper. Nei, det er ikke et simsalabim, men en dør som åpnes, langsomt, langsomt er det mulig å vikle seg ut av tusen fangarmer.

Vår opptatthet av overflaten har fått oss til å tro at psykiske symptomer forteller oss hvem vi er. Akkurat der og da kan de til en viss grad stemme. Men vi mennesker er ikke ting, vi er levende. I en annen kontekst kan symptomene som kom fram være borte. Hvor kom de fra? Vi glemmer lett at symptomer hos et menneske kan være et uttrykk som kommer fra de andre, skapt i et relasjonelt felt. Vi kaster bort dyrebare ressurser på å sette sammen deler av mennesker og tror det skaper en helhet. Uker av dyrebar tid kan bli brukt til såkalt kartlegging som ender med en diagnostisk merkelapp. Hva som dypest sett er viktig er å bli møtt, akseptert, og psykisk omfavnet av den andres høyre hjerne, ikke den venstres konklusjon: Du er blitt vurdert og dette er feil med deg, men, vi skal hjelpe deg. Ja, en del vil bare bli hjulpet. Det må respekteres. Men informeres det om alternativer til «den brede vei»? Det finnes muligheter, ressurser inne i deg du kan få kontakt med. Den informasjonen burde komme etter bare kort tid. Helheten finnes kun på dypet i oss. Vi betaler en pris for å fragmentere helheten og tror at en utvendig vurdering og spørreskjema kan kan gi svaret på hvem vi er. De berører kun overflaten. Å bli sett utenfra er viktig, men da må hjertet være med. Det blikket skal kun fungere som en invitasjon til å se innover, utforske hvem jeg er.