Rus og tidlige psykiske traumer

La meg starte innlegget om «stormen» som pågår rundt Marius Borg Høiby med følgende utsagn: Uansett livshistorien som førte til at han utviklet et rusmisbruk, så finnes det ingen unnskyldning for fysisk vold i en relasjon. Heldigvis har han i denne saken offentlig uttalt nettopp det.

Mediastormen som pågår står i fare for å drukne mulighetene til å få fram hvilket kollektivt problem saken representerer. La meg illustrere den påstanden med følgende historie. Framstående amerikanske psykiatere har siden 90-tallet forsøkt å få anerkjent som en faktisk tilstand at barn som utsettes for tidlig omsorgssvikt senere i livet får alvorlige psykiske problemer, i dag kalt post-traumatisk stresslidelse (PTSL) av kompleks type. Deres evne til å fungere i relasjon til andre og seg selv og få grunnleggende menneskelig behov tilfredsstilt blir forstyrret. Den amerikanske psykiatriforeningen som administrerer diagnose-manualen DSM har avvist sammenhengen mellom psykisk lidelse som voksen og traumer i barndommen som ikke vitenskapelig dokumentert. Det mangler tilstrekkelig evidens, som det heter i deres terminologi. Forsøket på å få denne sammenhengen legitimert ble avslått siste gang i 2013, da DSM-5 ble publisert. Dette til tross for solide studier som bekrefter sammenhengen. Den kjente psykiateren Bessel van der Kolk har skrevet at APA, den amerikanske psykiatriforeningen, mottok 100 millioner dollar av fra legemiddelindustrien like før publiseringen av DSM-5. Man kan undre seg.

Den pågående forskningen om barn og tidlige traumer viser at de mest alvorlige konsekvensene av omsorgssvikt for et barn ikke er vold og seksuelt misbruk, men fravær av omsorg. Brutalt sagt er det bedre at det er en tilstede som slår enn ingen der. Det siste er ikke bare myntet på fravær av fysisk tilstedeværelse, men også et psykisk tomrom. Felletti og Anda sin ACE (Adverse Childhood Experiences) studie fra 1998 viser en krystallklar sammenheng mellom oppvekst og senere psykiske lidelser og kroppslig sykdom.

Så lenge psykisk lidelse mangler en legitim diagnose oppfyller den ikke muligheten til rettigheter. Offentlig helsevesen fraskriver seg da ansvar. Bessel van der Kolk har i flere artikler vist at tidlige barndomstraumer i voksen alder kan dukke opp med et stort knippe av symptomer som tilfredstiller en rekke diagnoser som: Depresjon, ADHD, personlighetsforstyrrelser, impulskontroll, angstlidelser, søvnforstyrrelser m.m. Disse er ulike uttrykk for en overflate-manifestering av symptomer som kan bli forstått som traumets påvirkning på barnets utvikling og vekst. Et barn er egentlig robust, men hva det ikke tåler er å leve over tid i et miljø med høyt fryktnivå. Da forstyrres tilknytningsbåndet. Dagens diagnosesystem fokuserer på overflatesymptomer uten å forholde seg til røttene i psykisk lidelse. Forskning på en ikke-klinisk populasjon viser at 15% i en befolkningsgruppe har fått kuttet sitt tilknytningsbånd, den alvorligste traumetilstanden, en D-type traume.

Den canadiske legen Gabor Mate publiserte i 2022 «The Myth of Normal: Trauma, Illness, and Healing in a Toxic Culture» (oversatt til norsk på Flux forlag). Personlighetstrekkene som sosialt rangerer høyest i vår kultur gir han karakteristikken toksiske. Å etterleve et høyt prestasjons- og ambisjonsnivå gir i dag høyest sosial status og markedsverdi. Mate viser i sin bok hvilken nedbrytende effekt prestasjonsjag kan få for mange, både psykisk og kroppslig. Koplet sammen med den epidemisk forekommende dopaminavhengigheten til forskjellige dataskjermer gir det grobunn for både psykisk og kroppslig sykdom. Spesielt rammes sårbare er barn og unge mennesker,

Voldskriminalitet og rusmisbruk blant stadig yngre er et tydelig signal på at de vokser opp i dysfunksjonelle miljøer som ikke tar tilstrekkelig vare på deres naturlig behov for tilknytning. Den kanadiske barnelegen Gordon Neufeld har et begrep som kan hjelpe til å forstå hva som skjer i dag, han kaller det «attachment void», fravær av tilknytning. Knytter vi begrepet til prestasjons- og ambisjonskulturen skyves et stort antall unge ut i et relasjonelt tomrom. Eirik Jerven Berger sin nylig publiserte artikkel fra Vest-kant Oslo i European Journal of Criminology beskriver fenomenet. I mangel av å få tilfredsstilt sine tilknytningsbehov hos de voksne søker barn og unge alternativ tilknytning til andre på egen alder. De mangler da det ankeret de trenger hos voksne rundt dem. I miljøene der barn og unge søker en alternativ tilknytning fører det ofte til et utenforskap og kriminalitet med alvorlige følger.

Vi tilbyr i dag mange barn og unge et oppvekstmiljø hvor det aller viktigste mangler. Mange mister muligheten til å lære å relatere til andre på en tilfredsstillende måte. Det er fristende å si det skarpt: Vår samfunnsstruktur evner ikke å ta vare på barnets naturlige behov. Det er et svik, spesielt når samfunnet fokuserer på barn og unge som problemet. De er offer for vår blindhet. Jeg mener selvfølgelig at vi skal forebygge, men det alene løser ikke problemet, fordi vi aksepterer at dysfunksjonelle forhold i samfunnet skaper problemene som frarøver mange barn og unge et fullverdig liv.

Vi trenger etter mitt skjønn i dag å se at alt fra klimakrisen til kriger, grådighetskulturen vi er omgitt av, den voksende voldsbølgen, organisert kriminalitet og framveksten av populisme er «kreftliknende» fenomener i en «syk» samfunnsstruktur. Den skotske psykiateren Aian McGilchrist har i sin bok «The Master and his Emissary» fra 2011 skildret hvordan den venstre hjernehalvdelen mer og mer har satt sitt preg på oss. Vi har mistet grepet på helheten, som betyr at vi setter oss utenfor naturen. Å være del av helheten er en forutsetning, både individuelt, som gruppe og samfunn for å kunne ta kloke beslutninger. I dag tar nedbrytende krefter mer og mer over.

I Marius Borg Høiby har vi et ungt menneske som er blitt et offer for krefter han ikke har hatt psykiske ressurser til å rå over og han er endt opp som rusmisbruker. Den skjebnen deler han med tusener av andre. Det er stor sannsynlighet for at stoffmisbruket kun er et symptom på en underliggende traumetilstand. Problemet er at først fungerer rus som en lindring av psykisk smerte, men etter en tid er virkningene negative og nedbrytende. Stayer-studien fra Helse Stavanger viser at 70% av ruspasienter har barndomstraumer, mens 94% har traumer fra livet etter barndommen. En rekke internasjonale undersøkelser bekrefter også sammenhengen mellom rus og barndomstraumer. I lys av den kunnskapen åpner det for en rekke faktorer som muliggjør at Marius Borg Høiby tilhører samme gruppe.

Han var 3 år da han kom til kongefamilien. Hva skjedde før det? Han bærer på en sosial arv fra to sider, både fra sin mor og far. Han har en mor som måtte tilpasse seg et miljø som krevde en formidabel tilpasning, gå inn i en rolle som totalt brøt med tidligere livsstil. Hva gjorde det med henne og han? Hvordan ble han påvirket av å tilhøre en kongelig familie og samtidig være ikke-kongelig, både som barn og ungdom? Hvordan klarer du som ung å håndtere omgivelsenes forestillinger og forventninger som blir rettet mot deg? Hva gjør det med deg om og om igjen å bli et objekt for andres oppmerksomhet? Hvordan mestre slike situasjoner når innsiden, din oppfatning av deg og utsidens forestillinger og behov til de grader spriker? Det er lett å gå seg vill, skape forestillinger om seg selv som savner røtter i virkeligheten og miste kontakten med en indre forankring.

Det er skrevet han har gjennomgått behandling. Men å bli stoff-fri er bare første steget på en lang vei. Er det en underliggende traumetilstand blir stofffrihet en sårbar tilstand hvor det er lett å falle tilbake i rus om ikke traumet samtidig blir adressert. Der svikter dagens helsevesen de aller fleste som søker hjelp for sitt rusproblem. Den rusavhengige må i tillegg til å bli rusfri få terapeutisk støtte til å gå inn i relasjonsforstyrrelsene som er kjernen i all traumeproblematikk. Det betyr at man ser ikke virkeligheten, de andre rundt seg som de er, de farges av historien som har skapt traumet. Da kan plutselig den som er nær bli offer for følelser som tilhører den tidlige historien. I det landskapet kan voldelig adferd rettes mot en partner.

Som et apropos til partnervold som Marius Borg Høiby er anklaget for skriver pressen noen steder at vi vet for lite om fenomenet. Det stemmer ikke. En rekke ulike tilnærminger til familien som system ble praktisert på 60- og 70- tallet som var opptatt av vold i relasjoner. Flere fokuserte på flergenerasjonsperspektivet, den sosiale arven. Et viktig navn er den amerikanske psykiateren Murray Bowen, som så på familien som en emosjonell helhet. Da blir rus et symptom i en større helhet. Helheten er ofte en dysfunksjonell familiestruktur. Kunnskapen det perspektivet gir er en støtte både for den rusavhengige og familien. Den offentlige psykiatrien har i dag falt tilbake til symptomopptatthet. Den skyldes i stor grad den kognitive revolusjonen på 80-tallet og makten den farmasøytiske industrien utøver. Et typisk mantra i vår tid når det dukker opp sosiale problemer er at vi må forske mer, vi trenger mer kunnskap. Det kan fungere som en form for avverge for å ta i bruk kunnskap vi allerede har. Når det gjelder rus og psykiske traumer mangler vi ikke kunnskap, men en villighet til å implementere kunnskapen som allerede finnes.

Kongefamilien er med Marius Borg Høiby blitt som alle de tusener av familier som sliter med de problemene som et rusmisbruk gir. Men som for alle andre familier er rusfmisbrukeren kun et symptom på det sosiale systemet de kommer fra. Kongefamilien representerer en sosial anakronisme vi alle har ansvar for fortsatt eksisterer, og i et samfunn som masseproduserer rusmisbrukere. I dag jakter vi vilt på kongefamilien, en form for heksejakt. Jeg leste nylig i en norsk avis at kronprinsen måtte tåle å bli adressert som Støre blir, uten å bli kalt kronprinsen. Det er som om denne saken legitimerer offentlig mobbing. Måten den får oppmerksomhet sier like mye om oss som kongefamilien. Hysteriet, det medie-sirkus vi er med på å skape rundt disse dagers kongelige vielse, sier også noe om oss. Et usunt oppmerksomhetshysteri er blitt del av vår tid. Det er t.o.m blitt en viktig inntektskilde for mange. Vi normaliserer det ekstremt absurde i vår tid. Det burde få alarmklokkene til å ringe.

Alle i kongefamilien har gjort så godt de kunne, alle. Men ingen av oss er immune mot det sosialt dysfunksjonelle miljøet vi er omgitt av. I stedet for å presse dem opp i et hjørne, jakte på dem med en blodtørstig presse, latterliggjøre og jage som fritt vilt, la oss heller bruke situasjonen til å våkne, se oss omkring. Ofrene for en dysfunksjonell kultur ligger spredd omkring oss i et alt for høyt antall, og det blir bare flere og flere. Det burde være vårt fokus. Politi og påtalemyndigheter prøver så godt de kan å håndtere saken etter likhet for loven, selvfølgelig skal de det. La oss heller ha godhet og forståelse for en familie i krise, de er faktisk akkurat som oss, men er presset inn i en helt unaturlig sosial form med absurde forventninger som gjør håndteringen av krisen ekstra vanskelig. La oss heller støtte dem, de gjør som alle foreldre og besteforeldre sitt alle beste. Mer er ikke mulig. Vi andre har vårt å ta ansvar for.