Selvutvikling og samfunn.

Begrepet selvutvikling har i visse kretser fått en odiøs klang, både hos fagfolk og andre. Den negative holdningen er ofte knyttet til mengden av selvhjelpslitteratur og apper som lover quick fix. Uvitenskapelig og kunnskapsløs er en annen kritikk. Faren med kritiske holdninger er å skjære alt og alle over en kam. Det kan også være et uttrykk for en frykt for endring, behovet for å opprettholde et forutsigbart liv hos den som er kritisk. Men også en trangsynt tro på egne oppfatninger. Jeg har møtt mange mennesker som har tatt de første skrittene i sin endringsprosess med å lese bøker. De startet der, og det ga mot til å gå videre. Men jeg har også møtt mange som henger fast i å lese og lese. Faren er at det blir en sovepute for å gå inn i smerten, som er uunngåelig i selvutvikling.

Jeg vil i dette nyhetsbrevet rette søkelyset mot den klare økningen av psykiske lidelser i dag. Hvordan skal vi forstå den?

Et økende antall mennesker får i dag psykiske problemer, både unge og gamle. Depresjon, angst, selvmord, relasjonsproblemer, voksende rusmisbruk, spisevansker, avhengighet til porno, spill, internett og gambling er alle indikatorer på et høyt psykisk smertenivå i befolkningen. På individnivå er prestasjonspress og grådighet viktige pådrivere til å forstå økningen. Pandemien har også vært en trigger, nå krigen i Ukraina. Jeg vil peke på sammenhengen mellom den økende forekomsten av psykisk lidelse og sosiale gruppestrukturer.

De siste 40 årene har vi sett et stadig økende krav om prestasjon i samfunnet, både i arbeidslivet, høyere utdanning og skoler. Epidemiologiske undersøkelser viser at opplevelsen av svekket mulighet til å påvirke egen hverdag skaper mistrivsel, som på lang sikt kan føre til somatisk eller psykisk sykdom. Spesielt de som har tilpasset seg et familiemiljø med å være flinke, prestere, få til, yte mer og tilfredsstille de nærmeste omsorgspersonene er utsatt. Det er væremåter som ofte dekker over en mangelfull opplevelse av å få tilfredsstilt basale menneskelige behov. Når tilstanden er varig over tid kan den gi utslag i lav selvtillit og selvfølelse. Den har røtter i barnets forsøk på å bli sett og få hva det trenger. Å få oppmerksomhet for et barn er bedre enn ingenting, et fattig substitutt. I lengden koster det å fungere slik. Hvordan skal jeg være for at de skal like meg? Hva kreves av meg for at de skal bli tilfreds? Oppmerksomheten må hele tiden vendes ut, være på vakt. Det svekker kontakten med kroppen og opplevelsen av å ha røtter i tilværelsen. Mønsteret etableres i tidlige barneår. Det blir en utfordring som voksen å etablere nære relasjoner. Tilpasningen skjuler et underliggende psykisk sår, smerten i alle utilfredsstilte behov. Det ligger og gnager i det skjulte.

Som voksne ser de verden gjennom barneøyne, omgivelsene trigger historien som ligger gjemt i dypet, et filter som hindrer kontakt med øyeblikket. I dag vet vi at tidlige samspillmønster med viktige omsorgspersoner preger oss resten av livet. Som voksne blir vi påvirket av våre oppveksterfaringer. Tendensen er sterk til å omgi seg med mennesker, etablere bånd til dem som minner om egen oppvekstfamilie. På den måten opprettholdes tilpasningmønsteret, det blir en sosial arv. Men det koster å holde det i gang. Jeg beskriver ikke her et oppvekstmiljø med alvorlig omsorgssvikt, men et almenmenneskelig fenomen. Til nå har jeg pekt på mennesker hvor den emosjonelle støtten har vært svak i oppveksten. Bare ca. 50-60 % av befolkingen har det vi kaller et trygt tilknytningbånd. I ikke-kliniske undersøkelser har 15% av befolkningen en type-D tilknytning, synonymt med en traumetilstand. Hva forteller det oss? Det sørgelige faktum at vi mennesker ennå ikke har klart å skape et samfunn der barnets tidlige basale behov blir tatt vare på.

Gruppen jeg beskriver klarer fortsatt å fungere, men psykisk belastet. Manglende selvtillit og selvfølelse kan virke forstyrrende både på forholdet til seg selv, familien, skolen og jobbsituasjonen, misnøye med egen livssituasjon. Oppstår det en uventet vanskelig situasjon i livet kan det skape en krise. Den kan også være konsekvensen av langvarig opplevelse av håpløshet. Utfordringen er å møte den uten å bli trukket ytterligere ned i mørk fortvilelse. Hvordan kommer jeg videre og får et bedre liv? En del har nære relasjoner de kan lene seg til, få støtte. Mange har ikke slike ressurser rundt seg. Da er det lett å søke løsninger som i det lange løp kan bli destruktive. Det er ikke alltid lett å få den hjelpen som kreves i helsevesenet. For mange sitter det også langt inne å be om slik hjelp. De opplever seg ikke syke, men de trenger psykologisk støtte, mennesker som bryr seg. Ensomhet preger ofte deres tilværelse. Mange blir frustrerte over møtet med den psykiske hjelpetjenesten der de skal utredes og få en diagnose for å tilfredsstille behovet for hjelp av psykolog/psykiater. Det er ofte 1-2 års ventetid hos private med avtaler. Går man ut på det private markedet er det kapasitet, men da kan en time hoste fra 1000 til 2000 kroner timen. Bare en liten del av befolkningen har råd til det.

Det jeg prøver å synliggjøre er at vi har skapt en samfunnsstruktur som er storprodusent av psykisk smerte. I et samfunn med mindre ytre press og prestasjonskrav ville mange klart seg uten å vippe over og komme i psykisk ubalanse. I mitt forrige nyhetsbrev beskrev jeg hvordan disse fenomenene kan knyttes til et samfunn formet av en ubalanse mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Vestlige samfunn i tiden fra den industrielle revolusjon er blitt mer og mer styrt av den venstre hjernen alene. Samspillet mellom de to hjernehalvdelene er hovedtema i «The Master and his Emissary», skrevet av den skotske psykiateren Iain McGilchrist. Han peker på at undergangen av alle store kulturer kan knyttes til langvarig ubalanse mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Den venstre har tatt kontroll uten å samarbeide med den høyre. Hans bok kaster også lys over dagens tema, prestasjon og grådighet, knyttet til den venstre hjernehalvdelen.

Lenge rådet oppfatningen at venstre hjernehalvdel er viktigst fordi språksenteret er der. I dag vet vi at den høyre er sjefen. Der etableres tilknytningbåndet i løpet av de to første årene, forbundet med kropp og omgivelser. Høyre hjernehalvdel er den emosjonelle hjernen i relasjon til viktige andre. Den er setet for empati, kreativitet og fantasi. Metaforer, fundamentet for utvikling av språk, er også i høyre hjerne. Først med starten av symbolsk språkutvikling blir den venstre delen aktiv.

Den venstre kan distansere seg fra en opplevelse, bryte helheten opp i deler, fokusere på delen, abstrahere, evaluere, tenke og lagre den i hukommelsen. Den ser detaljer, er selvopptatt og vil ha eierskap til omgivelsene. McGilchrist bruker det engelske begrepet grasp, gripe etter, ville ha, som en metafor for hvordan den venstre fungerer. Den vil legge under seg, erobre, kontrollere, er grådig.

De to hjernehalvdelene er dypt avhengige av hverandre. Den høyre er avhengig av den venstre når det skal fokuseres på deler av helheten. For å utvikle selvstruktur må den venstre ha distansen som kreves for å skille ut objektene i verden. Når oppgaven er utført skal den igjen sendes tilbake til den høyre for å integreres i helheten. Det er vi avhengige av for å overleve, fungere i en materiell fysisk verden. Den høyre hjernehalvdelen tar vare på helheten, gir oss røtter i tilværelsen, og en eksistensiell tilhørighet.

Med den industrielle revolusjon opphørte samspillet mellom dem, den venstre hjernehalvdelen har tatt over uten å la seg balansere av den høyre. Økt kunnskap har gjort det mulig for den venstre hjernen å gripe inn i naturen, kontrollere og legge den under seg. Kunnskapen den har ervervet seg ved å trenge inn i stadig mindre deler og neglisjere helheten har gjort det mulig på en radikal måte å forandre og kontrollere den ytre verden. Den venstre hjernen er blitt styrket og har helt mistet kontakten med den høyre. Vi tar ikke lenger i mot verden gjennom den høyre, reseptivt, men erobrer og kontrollerer med den venstre. Levende kontakt med tilværelsen gjennom kropp og følelser er blitt svekket. Vi er blitt fremmedgjort fra å være del av en større helhet og kontakten med eksistensielle røtter er blitt svekket.

I følge McGilchrist uttrykker dominansen i den venstre hjernen seg i økt byråkratisering og et stadig større behov for kontroll og effektivisering på samfunnsnivå. Kollektiv grådighet er drivkraften. Han mener byråkratiet suger til seg en mennesketype som sliter med empati og nærhet til andre. Det legitimerer behovet for kontroll av mennesker og omverdenen med å introdusere nye systemer for økt informasjon. Det er begrunnet i behovet for kunnskap og økt effektivitet.

I mange år har ansatte i skoler, barnehager, høyskoler, universiteter og den samlede helsesektoren klaget over tid som går tapt i å fylle ut stadig flere skjema. Det stjeler dyrebar tid fra elever, studenter, helsepersonell og pasienter. Men det skjer ingen endring, politikerne lar byråkratene produsere nye skjema og undersøkelser med krav om informasjon, som ofte virker helt meningsløse på dem skal fylle dem ut. Byråkratiet eser hele tiden ut. Slik fungerer venstre hjernehalvdel. Det stjeler mer og mer tid fra direkte menneskelig kontakt, det relasjonelle feltet mellom mennesker. Vi har mer enn nok kunnskap til å vite at et trygt og nært bånd mellom oss er viktigst for trivsel og heling, ikke skjema.

Byråkratiske strukturer skaper mistrivsel og frustrasjon på arbeidsplasser som utsettes for økte krav og press om prestasjon. For dem som er sårbare, med svekket tilknytning kan det resultere i sykemeldinger, utbrenthet, depresjon, angst osv. Den engelske epidemiologen Michael Marmot viser i sin bok «The Status Syndrome» til studier som peker mot at jo lenger nede man er i et hierarki med krav, mangelfull kontroll over egen hverdag og mulighet til påvirkning av egen arbeidsdag, desto større sykelighet. I hierarkiske strukturer blir det ofte tatt beslutninger over hodet på folk som berører deres hverdag.

Marmot har i Whitehallstudiene vist at klassiske sosioøkonomiske parameter som inntekt, klasse, utdanning, bosted bare utgjør 1/3 av forklaringen på økt sykelighet og forkortet levetiden i et hierarki. De resterende 2/3 av forklaringen er opplevelsen av manglende kontroll og påvirkning av egen livssituasjon.

Den kanadiske legen Gabor Matè mener at økt krav og press forstyrrer vår evne til å stille oss inn på andres frekvens, være i kontakt. I sin bok «Scattered Minds» argumenterer han for at ADHD ikke er en hjernesykdom, men et resultat av forstyrret tidlig tilpasning, et barn som måtte beskytte seg mot psykisk smerte. 35% av barn i dag har problemer med å utføre oppgaver som krever å feste oppmerksomhet over tid. De fleste barn klarte disse for bare 15 år siden. Mange barn har vansker med å lese budskapet som sendes ut fra et menneskeansikt. Problemet var tidligere begrenset til autistiske barn. Barn i dag er mindre empatiske enn for 40-50 år siden. Det gir grobunn for psykisk smerte som bl.a. uttrykker seg i at rusmisbruk florerer. Informasjonsteknologien med sine krav har forandret vår tidsopplevelse og påfører daglig et bombardement av stimuli. Masseavhengighet til knøttsmå datamaskiner gjør oss mindre og mindre egnet til å forholde oss direkte til hverandre.

Hvilke andre konsekvenser får byråkratiseringen? Den er pådriver for kanskje den farligste av alle avhengigheter, makt. Min påstand er at økningen av avhengighet til makt oppstår i et samfunn der den venstre hjernen får operere fritt. Grådighet, selvsentrerte væremåter, et innsnevret bevissthetsfelt, manglende empati og behov for kontroll av andre og omgivelsene skaper maktstrukturer. Boligmarkedet er et konkret eksempel på grådighetskulturen. Vi tillater en boligpolitikk i dag som gjør det vanskelig for unge mennesker å etablere seg. Kollektiv grådighet får forstyrre grunnleggende menneskelige behov for trivsel. Det skaper psykisk stress, gjeldsslaver og økonomisk ulikhet.

Det vil alltid oppstå hierarkier i et samfunn, det er naturlig. For at hierarkier skal være «sunne» må limet mellom mennesker være trygt, bygge på tillit og muligheten til å påvirke egen livssituasjon. Det kan uttrykkes på en annen måte, en balanse mellom maskuline og feminine kvaliteter. Det gir stabile samfunn der mennesker trives. Når hierarkiene mangler bånd mellom mennesker som gir tillit, der muligheten til å kunne påvirke egen hverdag i stor grad mangler åpnes slusene for avhengighet til makt. Maktstrukturer ser vi på alle nivåer, fra nære relasjoner til det politiske miljø.

Biologen Robert Sapolsky på Stanford universitetet i California har i sine feltstudier på aper vist han-aper og hun-aper reagerer ulikt på fare og stress. Han-apene lager makt-hierarkier. Hun-apene skaper grupper med trygge bånd, et behov for å trygge seg og avkommet. Adferden er lært, ikke biologisk.

Ubalansen i sosiale hierarkier mellom dominans og trygghet ble ytterligere svekket gjennom innføringen av Public Management i en rekke vestlige land på slutten av 70-tallet og globaliseringen av økonomien. PM ble til i Thatcher perioden i Storbritannia som en kritikk mot velferdsstaten. Globaliseringen av varer og handel skulle gi økt velstand. Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz har i boken «Globalization and its Discontents» vist at den har utarmet utviklingslandene den skulle hjelpe. Videre har den ført til økt økonomisk ulikhet i den rike del av verden. Epidemiologiske studier viser at det fører til økt sykelighet i en befolkning. Han knytter den også til den politiske uro vi ser rundt i verden. Globaliseringen har gjort de 2-3% av de aller mest formuende i verden rikere. På individ- og samfunnsnivå forstyrrer det folkehelsen gjennom økt økonomisk ulikhet, svekkede bånd mellom mennesker, byråkratisering og en utrygg økonomisk situasjon for mange. Antallet barn i Norge som i dag vokser opp i relativ fattigdom er skremmende. De rammes av miljøets mangel på sosial kapital, epidemiologiens begrep for å kunne være deltakere på den sosiale arena. Det er en smertefull erfaring som kan få alvorlige konsekvenser i voksen alder.

De negative utviklingstrendene på samfunnsnivå er ingen nyhet. Til nå har ikke politikerne klart å forholde seg til dem på en konstruktiv måte. De fleste er selv dypt vevet inn i strukturene formet av venstre hjernehalvdel. Grådighetens lange fangarmer griper mer og mer om seg, økonomisk ulikhet i befolkningen bare øker og byråkratiseringen fortsetter. Ord dekker ofte over en form for hjelpeløshet når det kreves handling. Offentlige utredninger er et kjent svar når problemer skal løses.

Dessverre virker det som politikerne ikke makter å ta grep. Om og om igjen begår de samme feilen, tror at ved å spytte inn millioner her og der skal det skape endringer. Penger er ikke uten betydning, men de stopper ikke den venstre del av hjernen i å forstyrre det viktigste av alt, limet mellom mennesker. I mens fortsetter prestasjon og grådighet å utarme oss. Kanskje er politikerne blindet av den venstre hjernehalvdelen i å se klart? Det ikke mangel på kunnskap som forteller oss at vi har feil kurs, den blir ikke lyttet til. Den anerkjente utviklingpsykologen Allan Schore har i snart 20 år ropt ut at verden må vende seg mot egenskapene i høyre del av hjernen, flere og flere barn lider under tyranniet venstre hjerne utgjør.

Vi trenger en psykiatri/psykologi som tjener et helhetlig perspektiv på mennesket og samfunnet. ACE (Adverse Childhood Experiences) studien til Felitti og Anda som ble publisert i 1998 peker i den retningen. Den viser klart sammenhengen mellom de første årene og den senere utviklingen av både psykisk og somatisk sykdom. En studie fra The National Survey of Children’s Health i USA viste at ca. 68% av barn mellom 0–17 år hadde en ACE på 1 eller flere. Med en score på 4 eller mer er det 32 ganger økt risiko for utvikling av psykisk lidelse. ACE scoren er like mye knyttet til en rekke alvorlige somatiske sykdommer. Å falle ut av skolesystemet er også knyttet ACE scoren. Det er en betydelig økning med en score på 3 eller mer. Barn med høy ACE score får forstyrret utviklingen av den høyre hjernen. Vi har med andre ord kunnskap til å vite hvilke endringer som kreves for å skape et samfunn som tjener barnets behov. Grådighet og prestasjon forstyrrer oppvekstmiljøet og vitner om selvsentrerte voksne, mange maktavhengige. Vi trenger en bevisst styring av samfunnet etter egenskapene i den høyre del av hjernen. Dreiningen i den retningen må skje like mye på individ- som samfunnsnivå.

Mange som søker psykiatrien blir frustrerte over sykeliggjøringen, lange utredninger for å sette diagnoser. For en del kan sykdomsbegrepet virke frigjørende. De har kanskje hatt den oppfatning at det er feil med dem. Endelig får de det bekreftet. Andre reagerer på det, jeg er ikke syk, men vil ha hjelp til å se og forstå. Psykiatrien har ikke fullt og helt tatt inn over seg betydningen av kropp i helingen av psykiske lidelser. I dag snakker vi om embodied mind, at sinnet er spredd ut i kroppen. Den høyre hjernehalvdelen er nært forbundet med kropp og omgivelsene. Mange som sliter med psykiske lidelser og trenger terapeutisk støtte har også kontakt med et behov for forandring av livet de lever. De orker ikke lenger presset og kravene. De er blitt bevisst at de ennå ikke har fått brukt sine iboende ressurser. Mønster i relasjoner er blitt tydelige, som de har repetert fra tidlig i livet. De kjenner seg ofte hjelpeløse. Hvordan kommer jeg videre? Dagens helsevesen har problemer med å fange opp fenomenet, og sitter fortsatt fast i en biologisk sykdomsmodell. Den er ikke feil, men fungerer kun for en del mennesker.

Psykiatrien sliter med å se at mange som søker hjelp har ubrukte ressurser. Men i tillegg trenger de å bli møtt terapeutisk så raskt som mulig. Maurice Friedman har kalt det «Healing Through Meeting», inspirert av Martin Buber. Tilnærmingen er i dag bekreftet gjennom ny kunnskap om hjernen. Allan Score publiserte for en tid tilbake «Right Brain Psychotherapy». I den høyre delen av hjernen ligger potensialet til heling av relasjonsforstyrrelser. Det samme hevder den norske psykologen Anne-Lise Løvlie Schibbye med sin dialektiske anerkjennelsesteori. Dialektisk forståelse er ikke et abstrakt begrep. Det betyr konkret at to personer i en relasjon henger sammen, de er forbundet. Det er ubevisst sammenbinding som er problemet. Jeg kan ubevisst plassere deler av meg i deg og håndtere dem som om de ikke tilhører meg. Da er vi ikke psykologisk atskilte. Det gir en relasjonsforstyrrelse, mistrivsel, ensomhet, psykisk smerte og sykdom.

Med en dialektisk forståelse i en terapeutisk prosess må terapeuten selv må være villig til forandring, åpen, sårbar og psykisk avgrenset så langt som mulig i sin prosess. Åpen vil si at terapeuten ubevisst kan trigges emosjonelt av den andre og få kontakt med ubearbeidede sider i seg selv. Det skaper en helt annen ydmykhet og respekt for den andre enn en dualistisk forståelse. I møtet mellom to høyre hjernehalvdeler, det intersubjektive feltet, skjer heling. Endringen i feltet skaper forandringer i hjernestrukturen.

Kategoriseringen i diagnoser feiler å se mennesket som en prosess, i konstant endring. Det betyr ikke at vi skal kaste overbord diagnoser, de kan være viktige kommunikasjonverktøy. Den største faren er at de tingliggjør mennesker, fremmedgjør og virker undertrykkende. Psykiatrien trenger å gi rom for menneskers mulighet for psykisk ekspansjon og endring i en utviklingsprosess. Det er viktig både på individnivå og i et større perspektiv, individets påvirkning på samfunnet gjennom økt bevissthet, i kontakt med høyre hjernehalvdel. Det er selvutvikling.