Tilknytning og avhengighet

Tilknytning

Vi mennesker er ved fødselen biologisk avhengige på liv og død. Vår sårbarhet krever at vi fra fødselen blir tatt vare på. Vi trenger like mye kjærlig omsorg som morsmelk. Fra livets start er vi relasjonelle vesen. I løpet av de første to årene utvikler vi et tilknytningsbånd til viktige andre. Kvaliteten i det er bestemmende for resten av livsløpet. Heldigvis er det mulig å reparere svikt i tidlig omsorg som forstyrrer utviklingen av tilknytning.

En stor utfordring i utviklingsprosessen er å skille oss ut fra avhengighet og stå på egne bein, bli autonome, bli individer i vår egen rett. Den prosessen starter med perioden som populært kalles trassalder. Fysisk beveger vi oss bort fra den primære omsorgspersonen, utvider rommet vårt. En ny energi vekkes. Vi får tilgang til og behov for å si nei. I imperativet nei ligger et ønske om frihet, skape eget livsrom, bestemme selv. Nei er om økt livsenergi og etablering av egne psykiske grenser. Utviklingen av autonomi er en finstemt prosess. Det er en stor utfordring for foreldre å gi større rom til et barn, og dosere prosessen. I samspillet mellom de nærmeste personene, der båndet ble etablert, skapes selvstendighet og et individuelt rom. Den avhengighet tilknytningsprosessen ender med blir ikke borte over natten. De fleste mennesker møter før eller senere gjenværende ubevisst avhengighet i nære relasjoner. Der ligger kimen til de fleste konflikter mellom mennesker. Ved å beskytte oss mot å bli sårbare holder vi konflikten på avstand. Uansett ligger den der og trenger på, en konstant ulmende trussel.

I Vestlig psykologi er utviklingen av det ego-psykologien kaller sekundær autonomi så langt vi mennesker kan bli fri fra avhengighet. Da er vi maksimalt sårbare, med et minimum av forsvarsmekanismer, forbundet med et positivt selvbilde og en holdning av åpenhet til andre. Men helt ferdige med avhengighet blir vi aldri. Et gjenværende indre morsbilde, med et avhengig barn knyttet til seg, lever i dypet. Sinnet i vestlig psykologi med liten s, the mind, er begrensningen med sine bevisste og ubevisste deler. I følge buddhismen og andre mysterietradisjoner er vi mennesker mer enn det sinnet. Vi har i tillegg et sinn med stor S, som er en beholder for det lille s.

A. H. Almaas, en moderne mystiker, ser personligheten som et naturlig ledd i menneskets utvikling. Det tjener fysisk overlevelse av en sårbar biologisk organisme, omgitt av det store S. Vi har potensial til å vokse ut av personligheten og få kontakt med et større rom i oss selv. Det er åndelig utvikling. Han forklarer de dypeste lagene i personligheten som et sammensmeltet bevissthetsfelt mellom mor og barn. Det består av to deler, en positiv og en negativ. Alt som gir en opplevelse av tilfredstillelse er den positive delen. Den negative består både av det frustrerende i samspillet, men også det barnet fanger opp som negativt, smertefullt, som moren bærer med seg i sitt ubevisste. Slik forklarer han sosial arv. Barnet er så sensitivt at det tar inn alt ubevisst i mor selv om hun ikke lever det ut i samspillet. Den negative delen hos barnet projiseres ut, skyves bort for slippe smerten. Det forklarer hvorfor vi så lett skylder på den andre i konflikter.

Når vi prøver å ekspandere ut av avhengighet, slippe taket i den indre moren, får vi separasjonsangst, vi møter tomheten. Det gir dødsangst. Vi beskytter oss mot atskillelse med negativ sammensmeltning. Selv om det er psykisk smerte i sammensmeltning er mor tilstede, det er en form for trygghet. I følge Almaas er negativ sammensmeltning det største hinderet vi mennesker møter i vårt forsøk på å bryte ut av avhengighet. Får vi relasjonell støtte i det terapeutiske arbeidet med avhengighet har vi i oss ressurser som kan gjør det mulig å møte separasjonsangsten. Da åpnes rommet til en utvidet virkelighet. Den muligheten stenger tradisjonell psykologi døren til.

Tilknytningsbåndet i krise og historiske røtter

I boken «Hold on to your kids» beskriver psykologen Gordon Neufeld og legen Gabor Mate betydningen av tilknytningsbåndet. Hovedtemaet i boken er den premature oppløsningen av det til foreldre, som skjer i stor skala i dag. Den naturlige tilknytningen byttes ut med bånd til andre barn, de såkalte peer-grupper. Eller til spill, iPad eller mobiler. Det er en dårlig erstatning og forklarer hvorfor så mange barn og unge i dag sliter med psykiske problemer. De to retter kritikk mot forbruker- konkurranse og prestasjonssamfunnet i vestlige land, men uten å sette fenomenet inn i et historisk perspektiv.

Hvordan skal vi forstå samfunnsendringene som har ført oss dit? Sosiologen David Riesman på Harvard universitetet behandlet temaet i sin klassiske bok «The Lonely Crowd» gjennom å skildre utviklingen mot forbrukersamfunnet. Han fletter sammen individuell psykologi, familiens betydning og den nye samfunnsstrukturen etter andre verdenskrig. Temaet er foreldreautoritetenes sviktende innflytelse på barn og ungdom. Samtidig som grunnpilaren i relasjonen til foreldre gradvis smuldret bort fikk massemedia og venneflokken økt betydning. Viktigst for Riesman i overgangen fra før-krigskulturen til etter-krigstidens USA er velstandsøkningen. Det som gjaldt tidligere var materiell overlevelse, som bonde på landsbygden, eller industriarbeider i en by. Kjennetegnet på det nye samfunnet ble materiell overflod og fritid. Samtidig vokste det fram økt sentralisering av makt og byråkratisering. Oppløsningen av de nære familie- og slektsbånd skapte et mer mobilt samfunn. Andre, utenfor den nære familie og slekten, ble nå viktigere. Riesman anvender begrepet andre-orientert på det som drev folk til å danne nye typer sosiale nettverk.

I «The Origins of Totalitarianism» hevder Hanna Arendt at massesamfunnet fører til ensomhet og isolasjon. Et annet viktig bidrag til å forstå etterkrigstidens samfunn var Erich Fromms bok «The Sane Society». Hovedtesen til Fromm er at massesamfunnet gjør mennesket til en vare, det blir tingliggjort. Han er inspirert av Marx. Arbeidsoppgavene for det store flertallet er monotone, kjedelige og meningsløse. Hos Fromm opplever folk i massesamfunnet seg som atskilte, de angår ikke hverandre, det er på vei til å bli et kaldt samfunn, hvor folk lever i atskilte bokser. Fremmedgjøring er et begrep han bruker til å beskrive menneskenes forhold til seg selv og andre.

Alt går fortere

Økt tempo er et moment som ofte blir oversett i forståelsen av den post-moderne tid. Det er blitt en underforstått sannhet at akselerert tempo er riktig og viktig. De nye sosiale nettverkene pluss teknologisk utvikling har radikalt forandret infrastrukturen i samfunnet. Vi er så identifisert med økt tempo og sansestimulering at vi mangler avstanden som kreves til å oppfatte hvordan vi påvirkes psykisk og kroppslig.

Det er vanskelig å forstå betydningen av stress som fenomen om ikke økningen i tempo og sanseinntrykk inkluderes. Vi har bygd urbane miljøer med høyt stressnivå. Økt effektivitet er blitt pådyttet oss nærmest som en selvfølge. Utdanningssamfunnet og kunnskapskulturen har skapt et hierarki som belønner intellekt, struktur, kontroll og tempo.

Informasjonssamfunnet har speedet opp vår hverdag til et punkt hvor spørsmålet dukker opp om det skaper nye sykdomstilstander? Gabor Matè, medforfatteren til «Hold on to your kids» mener at økt stress forstyrrer vår evne til å stille oss inn på andres frekvens, være i kontakt og empatiske. Det gir psykisk smerte som bl.a. uttrykker seg i at rusmisbruk florerer. Informasjonsteknologiens dingser kaller konstant på vår oppmerksomhet. Det har sansemessig påført oss et daglig bombardement av stimuli.

Samfunnsendringene de siste 70 årene

Det tegner seg to klare linjer hvis vi ser på samfunnsutviklingen etter den siste verdenskrig. Den ene er klassesamfunnet, hvor tilstivnede, tradisjonelle roller erstattes av mobilitet på tvers av disse. Det fjernet restene av føydalsamfunnet. Tilgangen til høyere utdannelse for en voksende middelklasse og deler av arbeiderklassen skapte muligheten til å få posisjoner i samfunnet som tidligere var forbeholdt overklassen og aristokratiet. Høyere utdannelse førte til en sosial revolusjon, sammenliknet bare med en generasjon tidligere. Det ga velstandsøkning og kjøpekraft for nye og større grupper av befolkningen.

Men ikke alle klarte kravene det moderne samfunnet stilte for å klatre på utdanningsstigen. Den store massen ble funksjonærer eller industriarbeidere, ofte med monotone arbeidsoppgaver. Gevinsten var materielle goder. Shopping ble en ny besettelse og et statussymbol. Lykken var å finne i nye ting og klær. For mange ble det et overordnet credo at alt kan kjøpes for penger. Har du penger kan du finne lykken. Folk begynte å reise mer. De kjøpte seg biler. Den økte mobiliteten både i hverdag og fritid ble mer tydelig. Høyere tempo og muligheten til å skaffe de stadig nye tilbudene av ting som skal gjøre alt lettere, bedre og mer effektivt, er essensen i forbrukersamfunnet. Personligheten preges av denne livsstilen. Status og verd flyttes inn i materielle ting. Huset, bilen, jobben og alt jeg skaffer meg av ting gir meg verdi. Selvbildet flyttes med det lenger og lenger mot periferien. Hvem er jeg om den ytre staffasjen blir borte? Med opplevelsen av verdi flyttet til utsiden er faren stor for at innsiden oppleves tom. Da koples materialismen i forbrukersamfunnet til en flukt bort fra kontakt med et indre rom.

Dagens situasjon

Endringene i tilknytning Neufeldt og Mate beskriver får konsekvenser for barn og unge. Foreldrenes manglende innflytelse og tendensen i barne- og ungdomskulturen å knytte seg til jevnaldrende i stadig yngre alder har ført til en bekymringsfull økning av psykiske problemer blant barn og ungdom. På mikronivå ser vi en skremmende økning av psykiske problemer blant barn og unge. 35% av barn i dag har problemer med å utføre oppgaver som krever å feste oppmerksomheten over tid. De fleste barn klarte disse for bare 15 år siden. ADHD florerer. Det er ikke en hjernesykdom, men et tegn på at vi som samfunn ikke klarer å ta vare på mange barn. Jon Kabat-Zinn har sagt det slik: «Det er ikke barn som har ADHD, det er samfunnet» Et stort antall barn har problemer med å lese budskapet som sendes ut fra et menneskeansikt. Slike problemet var tidligere begrenset til autistiske barn. I følge forskning som det refereres til i boken er barn i dag mindre empatiske enn for 40-50 år siden.

Boken gir en grundig innføring i en rekke fenomener som rammer dagens unge. Den påpeker om og om igjen at vi når ikke fram med reformer, bevilgninger eller moral. Foreldre må knytte sterke bånd til barn og unge. Ingen lett oppgave når forbrukersamfunnet er innstilt på å tjene penger på de unge. I den voksne verden er barna og unge investeringsobjekter. Influensere mottar millionbeløp i annonser for å lokke unge til seg. «Hold on to your kids» er en viktig bok fordi den plasserer ansvaret for problemene hos dagens unge i den voksne verden.

Jeg mener at den svekkingen av båndet mellom barn og foreldre kan bli forstått som en pendelsvingning fra et autoritært til et psykisk grenseløst samfunn. Den tidligere autoritære familiestrukturen er ikke et positivt forbilde. Den var styrt av patriarkatet. Kvinnebevegelsen rokket ved det. Oppløsningen av tilknytningsbåndet som Neufeldt og Mate beskriver er i stor grad en konsekvens av at patriarkatet er i ferd med å miste kontrollen. Kvinner kan i dag ta rom i samfunnet. Jenter gjør det bedre på skolen enn gutter. Kanskje fordi kvinner i dag fungerer bedre som forbilder enn menn? De har lite å miste, mest å vinne etter langvarig undertrykkelse. Guttene er tapere. Lider de fordi det hos oss menn ulmer en frykt for å miste makt og posisjon? Eller også fordi menn har en mer komplisert utviklingsprosess enn kvinner? Vi må først løsrive oss seg fra mor og så vende oss mot og identifisere oss med far. Det er temaet til den jungianske analytikeren James Hollis i «Under Saturn`s Shadow». Han beskriver hvordan menn i dag sliter med sin maskulinitet.

Når kulturelle mønster som er stramme, trange og undertrykkende oppløses, som i patriarkatet, vil pendelsvingningen gå mot det psykisk grenseløse. Det oppstår et tomrom. Når rasjonelle grep prøver å ordne opp i emosjonell forvirring tåkelegges problemet. En dyster side er at guttene er blitt sviktet av den voksne verden. I stedet for å ta den svikten inn rettes oppmerksomheten mot guttene som et problem og det fritar ubevisst den voksne verden for ansvar. Er vi på vei inn i en blindgate? Trenger kvinner like mye som menn å se at prestasjons- konkurranse og klatresamfunnet med sine hierarkiske strukturer er like ødeleggende som patriarkatet?

Gabor Mate har i sin bok «Når kroppen sier nei» vist sammenhengen mellom utviklingen av kroppslig og psykisk sykdom og problemer med å si nei. Vi blir da værende i avhengighet ved å si nei til vårt eget potensial og ubevisst rette destruktive krefter mot oss selv. Han viser hvor utbredt skjult psykisk avhengighet er. Vi undertrykker da naturlige følelser og evnen til å stå opp for oss selv. Det er konsekvensen av at vi i tidlige barneår undertrykte et naturlig nei. Vi ble hengende fast i avhengighet og et negativt selvbilde. Sårbarhet, intimitet og nærhet blir truende og beskyttes. Mange fanges i ensomhet. Det kan over tid gi så høyt stressnivå at kroppen reagerer med enten psykisk lidelse eller kroppslig sykdom.

De fleste parforhold vil før eller siden slite med avhengighet. Det er en utfordring når den trigges å være bevisst forskjellen mellom trigger og det som blir trigget. Det siste er for de aller fleste avhengigheten til indre foreldrebilder. Blir det projisert ut blandes partner og indre verden sammen. Gjør begge det er det ikke bare 2 personer i konflikten, men 4. Konflikter i parforhold er ofte langs aksen avhengighet og uavhengighet. Den ene er klamrende og den andre vil ut. Det er ikke uvanlig etter en krise at rollene byttes. Mange blander sammen seksualitet og avhengighet. Når behovet for tilknytning er tildekket, eller kamuflert, av seksualitet kan den bli sårbar. Ethvert nei kan da tolkes som avvisning av tilknytning og trigge dype sår. Verbal og fysisk vold kan i verste fall utløses.

En stor grad av gjensidig avhengighet finner vi i relasjoner hvor begge har utviklet sekundær autonomi. Da er partnerne så psykologisk atskilte at de både har kontakt seg selv og partneren innenfor relasjonen. Ingen er avhengige av at egne behov tilfredsstilles gjennom den andre. I det siste ligger en forventning projisert på partneren om å være annerledes enn vedkommende egentlig er. Dvs. at de to ikke ser hverandre. I gjensidig avhengighet aksepterer de to hverandre som de er, deres autentisitet respekteres. Det er en balanse mellom dem som respekterer hverandres behov og forskjeller uten at det det truer hverandres verdi som menneske. Da er det mulig å være på vei mot et utvidet indre rom og støtte hverandre i den prosessen. Det engelske begrepet soulmate blir da relevant.

Kanskje lengter vi alle etter en sjelsfrende, soulmate?