Våre historier

Teksten jeg har oversatt under fra Tricycle forteller at vi lever i en fler-dimensjonal virkelighet. Lar vi det skje uten bevissthet kan vi bli legoklosser som blir del av hva som helst. Ser vi på det ytre laget i personligheten, som hele vår kultur i dag er bygd opp rundt, lever vi ikke bare våre historier, de vil også leve våre liv for oss. Til slutt kan de overta styringen og vi følger bare med uten å være tilstede. Vi blir roboter i vårt eget liv.

Vi kan også lese denne historien med andre øyne, den er forskjellen mellom å leve i den venstre og høyre hjernen. Historiene slik de preger vår kultur viser på hvilke ville veier den venstre hjernen kan ta oss. Den er uten røtter og kan levitere, uten å vite at den henger i løse luften, og tro det den ser er sant. Og vi lar oss forføre.

Blir vi bevisst historiene åpner det for å komme bakom dem, eller under. Da kan historiene bli en støtte til å gå dypere inn i meditasjon.

Teksten under er rammet inn av buddhismen. Jeg er ingen buddhist, men har stor glede av, og er dypt takknemlig for å kunne høste av 2500 års erfaringer i meditasjon. Disse ordene fra Buddha er viktige for meg: «If you meet Buddha on the way kill him». Hva mener han med det? Det er et feilskritt å gjøre seg avhengig av noen på den spirituelle reisen. En felle i alle tradisjonelle religioner er dyrkingen av opprinnelsen og dogmastismen som følger. Buddha sin vei, Jesus, Mohammed, Krishna, Mester Eckhardt, Gurdjieff, Ramakrishna, Krishnamurti og Osho er alle en unik manifestasjon av sannheten. Men vi må alle finne vår vei. De første skrittene kan vi holde i en hånd. På et eller annet tidspunkt må vi slippe den og finne vår unike vei. Det betyr ikke at vi ikke trenger andre. Erfaringene vi gjør i relasjoner er viktige veivisere for å finne ut av hvem vi er. Å være del av et søkende fellesskap kan være viktig, ha støtte fra andre. Men noe helt annet er å følge noen, bli avhengig. Ingen kan vise oss vår vei, den er unik for hver og en av oss.

Jack Petranker viser i sitt essay hvor mange lag våre historier har. Fra de som gir oss en virtuell identitet til de som setter spørsmålstegn ved vår ontologiske sannhet, den virkelighet vi eksisterer i. Den virtuelle forteller oss at dagens menneske kan miste sin egen identitet og leve andres liv. Vi lever ikke lenger i oss, men på utsiden. Buddhismen våger å stille spørsmålstegn ved selvets natur; er det virkelig eller en illusjon? Er det siste sant åpner vi for en helt annen forståelse av bevissthet. Da er den ikke lenger sprunget ut av kompleks materie, emerged, men tilhører en egen dimensjon. Naturvitenskapens virkelighetsoppfatning kommer da i et helt annet lys. Den må erkjenne sine begrensninger. Subjektivitet er ikke lenger en egenskap som forstyrrer objektive funn, men en bevissthet som kan møte mysteriet. Så lenge vi plasserer meditasjon innenfor naturvitenskapens grenser forblir bevissthet en egenskap som springer ut av hjernen. Vi unngår da å rette et kritisk blikk mot den. Jeg er ikke en motstander av vitenskap, tvert i mot, vi trenger den i dag mer enn noen gang. Men det er viktig å se de mørke sidene av den. Den har tatt mål av seg til å erobre naturen. Det har fått katastrofale følger. Den lyse siden har gitt deler av menneskeheten materielle vilkår vi bare kunne drømme om for 200 år siden. Vi har mye å takke den for. I dag tjener den i alt for stor grad kapitalinteressene og krigsindustrien. Da er den i destruktive hender. De store vitenskapsfolkene i forrige århundre ble religiøse i møtet med materiens grenser.

Vi trenger i dag mer enn noen gang å samles rundt en klode som er truet på livet. Vi har ikke lenger tid til å slåss om hva som er ideologisk sant. Da ser vi virkeligheten fra en liten flik i venstre hjerne. Vi trenger å kople på den høyre og se helheten. Dalai Lama har prøvd å fortelle oss dette i mer enn 50 år. Men vi lytter ikke, kun later som om. Festtaler og lovord holder ikke. Vi trenger alle å se på historiene vi forteller oss selv. Jack Petrankar er en viktig påminnelse.

Fast i historier

Stuck in Stories

With practice, we can rewrite them.

Jack Petranker

Alle som noen gang har satt seg ned for å meditere, vet hvor lett tankene blir fanget opp i historier og underholdende tanker. Som den tibetanske lama Tarthang Tulku sier: «Hvis vi tar oss tid til å fokusere på strømmen av mentale hendelser, vil vi snart oppdage at vi nesten alltid tenker.» På en måte virker det nesten selvinnlysende, men vi kan likevel lure på hvorfor, siden de fleste av tankene våre er rutinepreget, og ærlig talt, ganske kjedelige.

Det samme gjelder historiene vi forteller. Uansett hvilken funksjon de måtte ha for å holde livet vårt i balanse, gir de sjelden mye i form av nye innsikter, større klarhet eller en følelse av velvære. De dukker opp når vi føler oss urolige eller når vi handler av gammel vane, og de distraherer oss fra å være oppmerksomme på det som skjer i livet vårt.

Derfor anbefaler meditasjonslærere generelt å ikke bli involvert i historiene som blinker over bevissthetens skjerm. Når vi går oss vill i i historienes innhold, slutter vi å være til stede i vår egen opplevelse. Vi «drømmer oss bort», et uttrykk vi kan ta ganske bokstavelig, siden historier løfter oss ut av vår umiddelbare opplevelse og plasserer oss et annet sted.

Ting ser imidlertid annerledes ut når vi begynner å se nærmere på historiene vi lever. Og vi lever faktisk i historier. Først og fremst er det historien om å være et selv: historien «Her er jeg». Det er ikke en historie vi må sette ord på, fordi historien om å være et selv er innebygd i livene våre på dypeste nivå. Den er en gitt, og – som Buddha utrettelig påpekte – den har sterke konsekvenser for hvordan vi lever våre liv.

Med tradisjonelle øyne anses forpliktelsen til selvet som en feil oppfatning, men det er mer enn det. Vi ser ikke bare selvet som virkelig; vi bor i en verden hvor selvet, som befinner seg i sentrum av det vi opplever, er en selvfølge.

For å få en forståelse av hva det betyr, kan du tenke på denne passasjen i en bok av naturforskeren Barry Lopez, som beskriver en reise med urfolk i det fjerne nord:

Hvis mine følgesvenner og jeg, for eksempel på en fottur i taigaen, møtte en grizzlybjørn som spiste på et karibuskadaver, ville jeg ha en tendens til å fokusere nesten utelukkende på bjørnen. Mine følgesvenner ville fokusere på den delen av verden hvor bjørnen i det øyeblikket bare var en brøkdel. … Min tilnærming … var hovedsakelig å legge merke til objekter i scenen – bjørnen, karibuen, tundraens vegetasjon. En rekke prikker som jeg prøvde å gi mening ved å koble dem sammen med en enkelt, stiv linje. Mine venner, derimot, hadde plassert seg selv i en dynamisk hendelse. … Deres tilnærming var å la den fortsette å utfolde seg. Å legge merke til alt og la den betydningen som var der, komme frem i sin egen tid.

Lopez setter i kontrast to ulike måter å være verden på. Hans måte er å sette seg selv i sentrum. Hendelser skjer og objekter dukker opp, men selvet, den som opplever dette, er plassert utenfor det som skjer, «legger merke til» det som skjer og «gir mening» til det. Hans følgesvenner, derimot, er en verden som er flytende og dynamisk. For dem utspiller det seg en historie, og deres opplevelse i det øyeblikket passer inn i den historien. De er forankret i verden som er formet av den historien, på samme måte som en karakter i en roman er forankret i historien romanen utspiller seg i.

En praksis som tar utgangspunkt i historiene vi lever, gjør den kontinuerlige dynamikken tilgjengelig. Vi trenger ikke å fokusere utelukkende på dette øyeblikket (selv om det kan være nyttig), fordi historier er tidsmessige på en annen måte. Historiene vi lever i, omfatter fortid, nåtid og fremtid samtidig. Når vi innser at vi alltid lever i historier, innser vi at det umiddelbare øyeblikket ikke er der vi lever våre liv. Vi lever på tvers av tid, i en nåtid som omfatter fortiden og fremtiden – det vi kan kalle «historietiden». Enhver opplevelse har sin rammehistorie, og hver historie, forutsatt at vi lar oss leve den, gir oss mulighet til dypere forståelse og kunnskap.

Å forstå Buddhas lære på denne måten gir den en ekstra dimensjon som vi ellers kan gå glipp av. Tenk på læren om de fem skandhaene – form, følelse, oppfatning, betingelse og bevissthet – en lære som ble introdusert spesielt for å motvirke tilknytningen til et selv. Det handler ikke bare om å se opplevelser gjennom de fem skandhaene, selv om det er der man må begynne. I stedet handler det om å leve en historie – å være i verden – som utfolder seg gjennom skandhaenes dynamiske samspill. Når vi gjør det, fungerer selvhistorien fortsatt, men nå er den bare en annen dimensjon av den forståelsen vi er formet av, conditioned, (den fjerde skandha) til å akseptere.

En annen måte å få klarhet i levde historier på er å sette dem i kontrast til fortalte historier. Tenk på forklaringer, historier vi forteller for å gi mening til ting. Hvorfor kom jeg for sent på jobb? «Vel, bussen havarerte, og alle passasjerene måtte bytte til en annen buss. Så jeg rakk ikke frem i tide.»

Det er et eksempel på en forklaring som en fortalt historie. Men hvis du ser litt dypere, finner du en levd historie: vi lever i en verden hvor prinsippet om årsak og virkning gjelder, så i historien vi lever, gir det mening å gi forklaringer. Hvis noe skjer, er det fordi noe annet har skjedd, og vi kan spore den sekvensen tilbake. Vi trenger ikke fortelle oss selv historier om hvordan prinsippet om årsak og virkning fungerer; vi vet bare at det gjør det. Akkurat som historien «her er jeg», er historien «alt har en årsak» noe vi tar for gitt. For å være klar: å kalle årsak-virknings-prinsippet en historie betyr ikke at det er falskt. «Årsak og virkning» er en sann historie, i det minste i den pragmatiske forstand at det gjelder hvordan vi lever våre daglige liv.

Mange av historiene vi lever, tilsvarer det vi anser som sunn fornuft: det alle vet er sant. Selvfølgelig lever vi også andre historier som er unike for oss: historier om hvem vi er og hvordan andre mennesker inngår i livene våre, historier som gir mening til det som skjer rundt oss og med oss. Igjen er det som å være karakterene i en roman. De levde historiene utgjør bakgrunnen for det som skjer. De fortalte historiene driver handlingen fremover.

Hvis vi aksepterer at vi alltid lever historier, kan vi se at mye av buddhistisk praksis handler om å endre historiene vi lever, om å få oss til å leve en ny historie. Jeg har allerede gitt ett eksempel: Buddha ber oss å stille spørsmål ved historien som setter selvet i sentrum av opplevelsen, og tilbyr i stedet historien om at livene våre består av dynamiske interaksjoner mellom de fem skandhaene. Læren om de fire edle sannheter, og spesielt at lidelse dypt preger våre liv, er en annen invitasjon til å leve en annen historie. Den buddhistiske lærde David McMahan snakker om Buddhas lære som «å legge frem en helhetlig måte å være i verden på». Den «hele måten» er det jeg kaller en levd historie.

Det er riktignok vanskelig å få tak på ideen om levde historier, fordi de for det meste er implisitte og fungerer som et bakgrunnsteppe i hverdagen. For å bruke en analogi til, kan vi tenke på levde historier som arkitekturen i vår normale tenkning. Hvis du for eksempel går inn i noens hjem, legger du kanskje merke til møblene, det som henger på veggene, gulvet og så videre. Men du ser ikke konstruksjonen bakom, strukturen som alt det synlige hviler på. Levde historier er noe lignende.

Dharma tilbyr mange måter å endre dine levde historier på. Du kan for eksempel forholde deg til dine kroppslige erfaring på en annen måte, ved å fokusere på kroppens sansninger uten å dømme og evaluere. Eller du kan forestille deg verden du lever i på en annen måte, og deretter la den forestilte verden komme til live. Å visualisere Buddha fungerer på denne måten. Det er en invitasjon til å la Buddha, med alle sine ekstraordinære egenskaper, være til stede i historien du lever. Det samme gjelder doktrinene buddhismen bygger på: du hører historien om at alt levende er forgjengelige, du reflekterer over den og integrerer den i livet ditt. At alt er forgjengelig blir da en del av historien du lever, en historie som gir verden mening. På et mer grunnleggende nivå er det å leve en historie i seg selv et uttrykk for sannheten om forgjengelighet. I stedet for å holde på en fast identitet i en verden av andre faste identiteter, lever du (som Barry Lopez’ venner) i strømmen av skiftende hendelser, hvor fortid, nåtid og fremtid er i konstant endring.

Å se på livene våre som historier vi lever, åpner for en annen måte å praktisere på. La oss for eksempel si at jeg tenker tilbake på den hyggelige middagen jeg hadde med venner på en av favoritt-restaurantene mine forrige uke. Det er to deler av minnet om den hendelsen. Det er innholdet i minnet – å snakke med vennene mine om hva som har skjedd i livene våre, diskutere planer, nyte maten og selskapet. Samtidig er det opplevelsen av å huske – med andre ord opplevelsen av å leve i den aktiviteten det er å huske. Hvis minnet dukker opp i forbifarten, vil jeg sannsynligvis fokusere på innholdet. Men hvis det dukker opp mens jeg mediterer, vil jeg kanskje være mer oppmerksom på selve minnet og la innholdet gli forbi.

Noe lignende skjer når jeg fokuserer på pusten i meditasjonen. Det er opplevelsen av å puste – luft inn, luft ut, magen utvider seg, magen slapper av og så videre. Men det er også den levde historien «jeg puster», en historie jeg tar for gitt. Selv om den ikke tar meg bort fra opplevelsen av å puste, former og begrenser den opplevelsen. Min opplevelse av å puste er formet og begrenset på subtile måter av historien om at pusten er min, at den tilhører meg.

På dette punktet kan det å lære og være bevisst historiene vi lever, skape en radikal endring. Når vi graver dem frem fra dypet av «det vi tar for gitt», åpner vi til en annen dimensjon av den levde erfaringen. Samtidig, fordi vi fokuserer på den levde historien som en historie, er det mindre sannsynlig at vi blir dratt inn i historiens innhold, der vi så ofte går oss vill.

Tenk igjen på historien om at mitt selv er eieren av opplevelsen. Buddha lærte at selv-historien, og det å gripe etter og hevde eierskap som følger med den, er kilden til all lidelse og frustrasjon. Han tilbød andre historier i stedet, som vi allerede har sett – ikke bare historien om de fem skandhaene, men også historien om at alle ting og alt rundt oss er forgjengelig og i konstant endring, inkludert vår identitet som et selv. Hvis vi erstatter den levde historien om «meg i sentrum» – historien vi har blitt lært å akseptere siden barndommen – med historien om forgjengelighet, ser livet helt annerledes ut.

Det kan være utfordrende å holde historiene vi tar for gitt opp mot lyset og undersøke dem, fordi vi ikke ser dem som historier, men som hvordan ting er. Også her er det beste eksemplet historien om selvet som eier. Filosofen Henri Bergson begynner en av sine bøker med å si at vi er mer sikre på vår egen eksistens enn på noe annet. Det er en grunnleggende sannhet i være menneske. Så hvordan kan vi stille spørsmål ved det?

Første skritt er å erkjenne hvor dypt vår erfaring er formet av historiene vi lever. Og her er vi heldige, for det er en praksis som passer utmerket til vår tid. Som kultur ser vi ut til å være mer forpliktet til historiene våre, mer involvert i dem, enn noen annen kultur i historien. Det er sant at mennesker alltid har fortalt historier og alltid levd fantasifullt i dem, men i dag har det å finne på historier eller ta dem til seg blitt en livsstil: tenk på sosiale medier, konspirasjonsteorier og identitetspolitikk. Våre former for underholdning – film, fjernsyn, videospill – alt gir oss en jevn strøm av historier, og likevel krever vi mer. Vi lever ut våre identiteter på Instagram eller TikTok og presenterer dem for andre som historier som er klare til å konsumeres. På et dypere nivå lever vi i en multikulturell og stamme-strukturert verden, hvor ulike historier konkurrerer om å definere hvordan ting er. Selv om jeg insisterer på at min versjon er den sanne, må jeg akseptere at det er en historie, like troverdig som din uforenlige historie. Vi er til og med klare til å vurdere muligheten for at vårt våkne liv kan være en simulering, en historie skapt av andre, der vi bare spiller de rollene vi har fått tildelt (som i Matrix-filmene).

Dette er ikke bare negativt. For det første forstår vi veldig godt faren ved å være så involvert i historier, ved å leve i det forfatteren Kurt Andersen kaller «Fantasiland». Som historikeren Daniel Boorstin forutså for mer enn seksti år siden, «risikerer vi å bli de første menneskene i historien som har vært i stand til å gjøre sine illusjoner så levende, så overbevisende, så «realistiske» at de kan leve i dem». For det andre gjør vår åpenhet til historier og vår sofistikerte forståelse av hvordan de fungerer oss i stand til å se klart den konstruerte naturen til alle de verdener vi lever i. På en måte er historier vår superkraft.

Hvis vi ønsker å dra full nytte av vårt nære forhold til historier, må vi være klare over hva historier er og ikke er. Her vil jeg lene meg til en viktig måte å forstå sinnet på fra den buddhistiske Abhidharma. Den er en systematisk fremstilling av sentrale buddhistiske læresetninger og forklarer at det er seks former for bevissthet: de fem sansene pluss sinnet som en sjette sans.

Hver av de seks har sitt eget erfaringsområde. Når vi for eksempel hører en svarttrost synge, hører hørsels-bevisstheten lyden, men den identifiserer ikke fuglen som kilden til lyden. Identifiseringen av den er en historie, en forklaring, gitt av den sjette, mental bevissthet. Mental bevissthet gir mening til de fem andre bevissthetsformene ved å organisere dem i en historie.

Å se at historier prosesseres av den sjette formen for bevissthet hjelper oss å forstå rollen til levde historier på en annen måte. På den ene siden ser vi at den levde historien former hele opplevelsen. Jeg hører ikke bare svart-trosten; i stedet, når jeg er bevisst at jeg hører den, har gjort en lyd tilgjengelig, dukker det opp en levd historie, som «Her er jeg, og det jeg hører er en svart-trost, og dette er hva jeg føler, og dette er hva det minner meg om».

Et fokus på levde historier hjelper oss å erkjenne at verden jeg lever i og opplever er mye mer mental – i den forstand at den er mer historiedrevet – enn vi vanligvis tror. Jeg føler ikke bare en verden og objekter i verden; jeg gir den mening.

Samtidig, når jeg ser hvordan den levde historien former min opplevelse, erkjenner jeg at jeg ikke trenger å akseptere innholdet som sannheten om hvordan ting er. Historien er bare en historie. Den er én dimensjon av et erfaringsfelt som inkluderer det som kommer fra de fem andre bevissthetene.

Alt dette fører til en måte å utforske de mentale operasjonene på som er ganske forskjellig fra det vi vanligvis tenker på som meditasjon. Vi trenger ikke å vende oss bort fra historier eller la være å forholde oss til dem. Vi kan ta de levde historiene inn i vår praksis. Vi kan være bevisst ikke bare på detaljene som dukker opp i våre liv fra øyeblikk til øyeblikk, men også på historien vi lever, historien som gir mening til helheten. Når vi går oss vill i innholdet i historiene våre, slutter vi å være til stede i vår egen opplevelse.

For å bringe historier inn i vår praksis må vi først og fremst forstå dem som historier. Hvis vi aksepterer historiene vi lever som den rene sannheten, vil vi sannsynligvis gå oss vill i innholdet og dermed miste muligheten de gir oss. Marshall McLuhan sa den kjente setningen «mediet er budskapet» (the medium is the message). Det gjelder også historiene som gir mening til våre liv. Uansett hva historien handler om, så er det hva historien forteller som er dens egentlige budskap. Når vi ser det, er vi i stand til å forholde oss annerledes til erfaringene som utgjør våre liv.

Her er et par forslag til øvelser som kan bli klargjørende. Den første, som jeg allerede har nevnt, kommer fra den levde historien «Jeg puster». Det finnes meditative øvelser som foreslår å merke det å puste som «puster, puster», og det er en del av det. Men det fokuset stiller ikke direkte spørsmål ved historien, den implisitte forståelsen som sier: «Det er jeg som puster; det er min pust.» Dit vil vi se.

Du kan bruke den grunnleggende meditative øvelsen med å fokusere på pusten for å stille spørsmål ved selv-historien. Bare la pusten puste. Når vi sier «det regner», er det ikke nødvendig å se seg rundt etter «det» som regner. På samme måte er det ikke nødvendig å opprettholde eksistensen av selvet som puster. Når du i øvelsen din bytter om fra historien «jeg puster» til historien «det puster», kan du bli mer direkte bevisst på selv-historien som dukker opp.

Du kan ta denne øvelsen et skritt videre. Når du «fokuserer» på pusten i meditasjon, har du faktisk en tendens til å forsterke selvets rolle, fordi selv-fortellingen forteller deg at det er selvet som fokuserer. Igjen, det trenger ikke å være slik. Bevissthet om pusten følger ganske enkelt pusten. På samme måte som det ikke er noen som puster, trenger det ikke være noen som ser eller fokuserer.

En annen måte å desentrere selvet på har å gjøre med den tidsmessige dynamikken i historier, som jeg snakket om ovenfor. Selvet opererer i lineær tid, en tid som utfolder seg i en sekvens av øyeblikk fra fortid til nåtid og fremtid. Hvis du slapper av i strømmen av opplevelser, vil du imidlertid oppdage at mellom to lineære øyeblikk finnes det et annet øyeblikk som ikke passer inn i den samme lineære sekvensen. For eksempel kan det mellom to øyeblikk med pust være et øyeblikk fylt av en tilfeldig tanke eller en kløe. Disse «mellom-øyeblikkene» kan utløse en helt ny og fullstendig annerledes lineær sekvens, med sitt eget innhold. Det er faktisk det som skjer når vi blir distrahert.

Her er alternativet. I stedet for å bli dratt inn i en ny sekvens av lineær tid, fortsett å lete etter disse «øyeblikkene mellom dem». Snart kommer du til øyeblikk som ikke har navn og dermed ikke er en del av noen potensiell lineær sekvens. Jo mer du utvikler følsomhet for disse navnløse øyeblikkene, jo mer frigjør du deg fra innholdet i historiene du lever i – og jo mer kan du sette pris på historiene i seg selv når de oppstår. Og det betyr at du setter mer pris på ditt eget liv.

Mange typer meditasjon innebærer å fokusere med økende intensitet på ett bestemt objekt: pusten, en visualisering, en lyd eller hva som helst annet. Å lære å engasjere seg i historiene vi lever i – historiene vi lever – er en helt annen type praksis. Historier er komplekse og flerdimensjonale. De inviterer oss til å engasjere oss i våre liv som en helhet, og de gjør våre liv – inkludert historiene vi forteller – tilgjengelige for å verdsette og utforske.

Et siste poeng. Jo mer kjent vi blir med historiene som utspiller seg, jo mer vender vi oss bort fra deres spesifikke innhold for å leve i det erfaringsfeltet de gir form til. Når det skjer, svekkes grepet de har på oss. Det er viktig for vår evne til å være fullt til stede i våre liv, men det er også viktig for historier som tar form som ideologi, implisitte fordommer, konspirasjonsteorier eller historier om stamme-identitet. Når vi ikke er bundet til det slike historier har å fortelle oss, og ikke insisterer på at innholdet deres er sant, kommer vi nærmere friheten.