Våre to hjernehalvdeler

Den skotske psykiateren Iain McGilchrist beskriver i «The Master and his Emissary» hvordan våre to hjernehalvdeler fungerer. Lenge ble den høyre oppfattet å være den stille, i bakgrunnen, mens den venstre ble sett på som viktigst, aktiv, tenkende, språkbærende og logisk. På 70-tallet begynte man å snakke om den høyre som den feminine og den venstre som den maskuline. Det er en oppfatning som fortsatt henger igjen hos mange. Men det er mer komplekst enn en slik forenkling. McGilchrist gir et mer nyansert bilde. Det er en spennende innføring i et tema som har et evolusjons perspektiv, videre ser han på det også kulturelt, sosialt, psykologisk og vitenskapelig. Han holder seg til hjernehalvdelenes funksjon, går ikke inn i spørsmålet om hva bevissthet er.

De to delene er asymmetriske. Den høyre pannelappen er betydelig større enn den venstre. Bakre del av den venstre er større enn på høyre side. Sammenlikner vi høyre pannelapp hos mennesket med de store apene, er de like store. Men, mengden av hvit materie, myelin, er større hos oss. Det gir frontallappen økt og raskere informasjonspotensial.

Lenge rådet oppfatningen at venstre hjerne er viktigst fordi språksenteret er lokalisert der. I dag vet vi at den høyre er sjefen. De første 2-3 årene skjer utviklingen hos barnet i høyre hjerne. Først med språket blir den venstre delen aktiv. Høyre hemisfære er forbundet med kropp og omgivelser. Den er sentral i formingen av selvstrukturen. Barnet kan rundt 18 måneder å si meg og ved 4 års alder si jeg. Da har vi fått bevissthet om vår egen eksistens. Høyre hjernehalvdel er andre-orientert, relasjonell, har empati for andre, er nært forbundet med kroppen, forankret i følelser og ser tilværelsen med et blikk av helhet og tilstedeværelse. Den er pre-refleksiv, som gir et direkte møte med verden, uten filter, den fanger øyeblikket og kanaliserer strømmen av bevissthet, er hele tiden i endring. En fundamental forskjell mellom de to hemisfærene er at den høyre tar inn alt som er nytt, mens den venstre forholder seg til det som er kjent.

De to har også helt ulike minnesystemer. På venstre side er det eksplisitt minne, fakta og hendelser som språklig lagres og bevisst kan hentes fram. Eksplisitt minne svekkes over tid. Implisitt minne på høyre side er ubevisst, ikke språklig, det har emosjonelt og sansemessig, kroppslig innhold. Det vedvarer gjennom hele livet og kan dukke opp i situasjoner som har likhet med da minnet ble formet, triggere.

Det er interessant å merke seg at både Sartre, Heidegger og Merleau-Ponty var opptatt av pre-refleksiv bevissthet. Det er et fokus som har vært fraværende i psykologi/psykiatri før interessen for bevissthet igjen dukket opp for alvor på 80-tallet.

Den venstre hjernen kan distansere seg fra en opplevelse, bryte helheten opp i deler, fokusere på delen, abstrahere, evaluere, tenke og lagre den i hukommelsen. Den ser detaljer, er selvopptatt og vil ha eierskap til omgivelsene. McGilchrist bruker det engelske begrepet grasp, gripe etter, ville ha, som en metafor for hvordan den venstre fungerer. Den vil legge under seg, erobre, kontrollere og er grådig.

Han understreker at de to hjernehalvdelene er dypt avhengige av hverandre. De er i et dialektisk forhold. Den høyre er avhengig av den venstre når det skal fokuseres på deler av helheten. For å utvikle selvstruktur må den venstre ha distansen som kreves for å skille ut objektene i verden. Når oppgaven er utført skal den igjen sendes tilbake til den høyre for å integreres i helheten. Det er vi avhengige av for å overleve, fungere i en materiell verden. Pattedyr gjør det samme, men kan ikke kognitivt sammenliknes med mennesker. Men den høyre er viktigst, den tar vare på helheten, gir oss røtter i tilværelsen, en eksistensiell tilhørighet.

Den venstre hjernen er ment å innordne seg mesteren, den er en nødvendig tjener, en emissær til den høyre hjernen. De to er forbundet med hverandre gjennom en bro, corpus callosum. Informasjonen mellom dem går via den. Bokens hovedtema er historien om hvordan det dialektiske samspillet mellom dem har gått feil, emissæren har tatt på seg rollen til mesteren.

I alle sivilisasjoner som er gått i oppløsning har, i følge McGilchrist, den venstre hjernehalvdelen med sine funksjoner tatt over styringen og kontrollen. Siden sivilisasjonene i Eufrat og Tigris området blomstret for flere tusen år siden har det skjedd store endringer i samspillet mellom de to hemisfærene. Det er endringer som manifesterer seg på individ og samfunnsnivå.

Forklaringen til vitenskapens fødsel og teaterets store betydning i det antikke Helles forklarer McGilchrist som en ekspansjon av frontalhjernen. Det muliggjorde en viss uavhengighet i de to hjernehalvdelene. Den venstre kunne etter det lettere ta over styringen uten å samspille med den høyre. Merkelig nok svekkes forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene desto lenger opp vi kommer på evolusjons-stigen. Kan det være at naturen løsner på grepet og gir over ansvar til mennesket?

Siden blomstringen av den greske kultur har det bølget fram og tilbake mellom hvilken av de to hemisfærene som har preget den gjeldende tidsepoke. Opplysningstiden er dominert av venstre hjerne, naturvitenskap og rasjonell tenkning fikk en dominerende posisjon. Vitenskapelig materialisme fikk sin fødsel i fransk opplysningstid. Fra da av dominerer et materialistisk syn på verden Menneskets plass ble begrenset til å bli forstått gjennom vitenskapens øyne. Den franske filosofen Comte mente at mennesket gikk gjennom tre faser, den teologiske, den filosofiske og til slutt den vitenskapelige, høydepunktet i utvikling. I romantikken kom den høyre igjen i forgrunnen. Igjen ble mennesket intuitivt. I forgrunnen ruver en skikkelse som Goethe, både poet og vitenskapsmann. Det to hjernehalvdelene var da i balanse.

Fra 1700-tallet med den industrielle revolusjon har samspillet opphørt, den venstre hemisfæren tatt over uten å la seg balansere av den høyre. Økt kunnskap gjorde det mulig for den venstre hjernen å gripe inn i naturen, kontrollere og legge den under seg. Kunnskapen den ervervet seg ved å trenge inn i stadig mindre deler og neglisjere helheten har gjort det mulig på en radikal måte å forandre og kontrollere den ytre verden. Den venstre hjernen er blitt styrket og har helt mistet kontakten med den høyre. Vi tar ikke lenger i mot verden gjennom den høyre, reseptivt, men erobrer og kontrollerer med den venstre. Direkte levende kontakt med tilværelsen gjennom kropp og følelser er blitt svekket. Vi er blitt fremmedgjort fra å være del av en større helhet og kontakten med våre eksistensielle røtter er blitt svekket.

I følge McGilchrist uttrykker dominansen i den venstre hjernen seg i økt byråkratisering og et stadig større behov for kontroll. Han mener byråkratiet suger til seg en mennesketype som sliter med empati. Det legitimerer et stadig økende behov for kontroll av mennesker og omverdenen med å introdusere nye systemer for økt informasjon. Det er legitimert av behovet for kunnskap og økt effektivitet. Intensjonen er å skape en kunnskapsbasert predikerbar tilværelse, få et fastere grep på den. Verden er da en mekanisme det er mulig å forstå gjennom å stykke den opp i stadig mindre og mindre deler. Det er en forståelse vi har med oss helt fra opplysningstiden, som fremdeles er dominerende. Den fremmedgjør oss som mennesker, vi er ikke lenger en del av naturen. McGilchrist bruker begreper som dissosiert og fragmentert om dagens menneske. Vi lever ikke lenger i en levende og vibrerende tilværelse, men en virtuell, kunstig og distansert virkelighet. Vi er i dag mer i mobilen enn i samspill med andre. Seriene lever våre liv for oss, vi blir tilskuere til at andre lever. Faren er vi blir borte for oss selv.

På mikronivå ser vi en skremmende økning av psykiske problemer blant barn og unge. 35% av barn i dag har problemer med å utføre oppgaver som krever å feste oppmerksomhet over tid. De fleste barn klarte disse for bare 15 år siden. ADHD florerer. Det er ikke en hjernesykdom, men et tegn på en tilpasningsforstyrrelse, et barn som måtte beskytte seg mot tidlig psykisk smerte. Mange barn har problemer med å lese budskapet som sendes ut fra et menneskeansikt. Slike problemet var tidligere begrenset til autistiske barn. Barn i dag er også mindre empatiske enn for 40-50 år siden.

Han peker på at det er tre forutsetninger for at vi mennesker skal oppleve oss lykkelige når basale behov som hus, mat og varme er oppfylt. Vi trenger å være del av et fellesskap der vi kjenner oss sett og akseptert. Vi trenger nærhet til natur og i tillegg en opplevelse av det finnes en høyere mening i tilværelsen, mer enn den materielle.

Vi trenger å ta tilbake den høyre hjernen. Den prosessen inviterer vi til i Det Glemte Barnet.