Forleden så jeg en zen sutra på veggen hos venner:
If there is light in the soul,
There is beauty in the person,
if there is beauty in the person,
There will be harmony in the house,
if there is harmony in the house,
There will be order in the nation,
if there is order in the nation,
there will be peace in the world.
Før sommeren skrev jeg om ytre og indre ekspansjon. Jeg tematiserte ubalansen på samfunnsnivå om den ene eller andre siden av ekspansjon velges. Det er eksemplifisert i det åndelige armod vi finner i vestlige samfunn, et stadig økende antall personer med psykiske problemer og en epidemisk forekomst av søvnvansker. 25% av amerikanske kvinner tar antidepressiva og angstdempende medikamenter. Menn er like etter med større alkoholkonsum. Her i Norge er vi på god vei mot de samme tilstandene. I den del av verden som har valgt indre ekspansjon er det nød og fattigdom. I dag er det ikke lenger et geografisk skille mellom de to. Mer og mer preges kloden av ytre ekspansjon.
Ytre ekspansjon har historiske røtter som startet i overgangen mellom middelalder og renessansen, boktrykkerkunsten og naturvitenskapelig utforskning av verden. Med den franske, amerikanske og industrielle revolusjonen akselererte ytre ekspansjon i siste fasen av moderne tid. Da kom industrialisering, urbanisering, det sekulariserte samfunn, demokrati, vitenskapelige framskritt, økt økonomisk velstand, fokus på individet, rettigheter, rasjonalitet og fornuft inn som ledende prinsipper. Kirken og tradisjonell religion mistet mer og mer sitt tak på massene.
En framtidsoptimisme i siste del av det nittende århundre så det mulig for vitenskapelige framskritt å ta menneskeheten på en reise mot stjernene. Den 1. verdenskrig ble som en gigantisk boble som fikk tro på rasjonalitet, fornuft og evig framgang til å sprekke. Paradokset er at den samme vitenskapen som hadde skapt disse forestillingene torpederte dem. Grensene for kunnskap ble flyttet ut av fornuft og logiske rammer. Einstein med sine to relativitetsteorier og Niels Bohr gjennom kvanteteorien parkerte Isac Newton`s mekaniske univers der Gud tronet bakom og styrte alt.
I boken «Einstein on Politics: His Private Thoughts and Public Stands on Nationalism» publisert i 2007 sier Einstein følgende:
“The most beautiful emotion we can experience is the mystical. It is the power of all true art and science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer wonder and stand rapt in awe, is as good as dead. To know that what is impenetrable to us really exists, manifesting itself as the highest wisdom and the most radiant beauty, which our dull faculties can comprehend only in their most primitive forms—this knowledge, this feeling, is at the center of true religiousness. In this sense, and in this sense only, I belong to the rank of devoutly religious men.
Hvem har forestilt seg at det mennesket som kanskje har sett dypest inn i materien fant en bro til religiøsitet, et møte mellom vitenskap og religion? Ikke dogmatisk religion med sine dogmer og hierarkiske strukturer, men den som møter livet med undring, ser seg selv som del av en større helhet og aksepterer at sinnet har sine grenser, vi er mer enn det.
Kollapset av den moderne tid ble aldri kollektivt et møte mellom vitenskap og religiøsitet. Ut av den vokste samfunnsstrukturen som har fått navnet post-moderne tid. Modernitetens store narrativ om evig framgang ble fragmentert i en rekke små fortellinger. Skepsis og tvil ble kjennetegnet på våre holdninger. Fremfor alt ble vi konfrontert med barbariet, den meningsløse nedslaktingen i 1. verdenskrig av en hel generasjon unge mennesker. Misbruk av makt som tegn på et sykt menneskesinn skrek mot oss.
Galskapen bare fortsatte. Det tyske selv-bildet var blitt smadret. Det oppstod igjen som en fugl Phønix gjennom Hitlers demagogi, båret av et skjult uforløst kollektivt hat og raseri. Verdens pengemakt, inkludert den amerikanske, så på den tyske gjenoppbygningen som en mulighet til profitt. Alt dette foregikk samtidig som Hitler forberedte jødeutryddelsen og majoriteten av tyske vitenskapsmenn støttet hans prosjekt om å vinne verden. All fornuft og rasjonalitet var nå forduftet, kjellermennesket kom opp i dagen og kunne puste. Selv Heidegger støttet Hitler. Det kan leses som filosofiens fallitt. Tanker er ingen demning mot de mørke sidene i menneskesinnet som har utløst 3000 kriger i løpet av de siste få tusen årene.
En måte verden har valgt å forholde seg til galskapen som ligger gjemt i menneskesinnet etter andre verdenskrig er å dele den inn i de gode og de onde. Seierherren og taperen. Den riktige og den forskrudde ideologi, den rette religiøse tro og de urene og fortapte. Den onde kommunismen og det gode USA. Hat og sinne fikk på nytt et stort spillerom.
Vi så et lite lysglimt av håp og muligheter da Berlin-muren falt. Gorbatsjov var en sjelden fugl på den politiske himmel. Snart ble han parkert, russiske oligarker tok makten og amerikanske kapitalkrefter sørget for at de igjen kunne tjene penger og ha makt. Verden ble igjen et narrativ om de gode og onde kreftene. Med et fremadstormende Kina ble de onde kreftene sannere og mer truende for Vesten. Og vi ble med på lasset. Bare lavmælte stemmer som Dalai Lama prøvde å si at krisen i verden verken er om de onde eller de gode, men om et menneske som ennå ikke har sprengt sin egen kokong, tatt i bruk sine ressurser. Han legger vekt på medfølelse og kjærlighet:
“Where ignorance is our master, there is no possibility of real peace.” “The way to change others’ minds is with affection, and not anger.” “Remember that sometimes not getting what you want is a wonderful stroke of luck.” “An open heart is an open mind.”
Fra rundt 1990 har informasjonsalderen med stadig større hastighet og mer massivt påvirket menneskeheten. Verden er ikke bare økonomisk globalisert, men også gjennom ulike informasjonskanaler er vi blitt knyttet til hverandre. Vi har fått elektronisk kontakt med hverandre, instant info, the Global Village ble virkelighet, et begrep McLuhan introduserte allerede på 60-tallet.
McLuhan er identisk med den kanadiske professoren fra Toronto som ble en medieguru på 60-tallet for sitt utsagn: «The medium is the message». Da McLuhan publiserte Understanding Media i 1964 skrev han bl.a.:
«…content of all electronic media is insignificant; it is the medium itself that has greater impact upon society. The content of a medium is always another medium».
Det er ikke innholdet som er viktig, men mediet i seg selv. Med informasjonsalderen er vårt sentralnervesystem forlenget ut i verden og vi er bundet sammen i en helhet. Tid er eliminert til et minimum når vi forholder oss digitalt til hverandre.
Elektronisk kommunikasjon gjorde det til slutt mulig å skape «the world wide web». Vi har fått et cyber-rom som gjør det mulig å informere raskt alle som er knyttet til det. Det nye er verken godt eller vondt, det er vi mennesker som fyller det med mening. Det er viktig å minne om at det post-moderne «kjellermennesket» ikke er forsvunnet, det lever i beste velgående. Fra rundt 1990 ble informasjonsalderen en realitet på et globalt plan.
Da verdensveven, the world-wide-web, ble funksjonell kastet kommersielle interesser seg over et globalt marked som en sulten ulveflokk. Innsamling av kundedata som ble brukt til å selge og gjøre produkter kjent ble døren til suksess. CIO (Corporate Information Officer) ble et begrep i businessverdenen. Nokias suksess er gått i glemmeboken. Men Apple og Microsoft lever i beste velgående. Siden er giganter som Google, Facebook og Amazon kommet til.
Facebook-siden er blitt kalt «statusboksen» og sett på som informasjosnalderens ikon. Pc`er og Mac books samlet inn og organiserte datainformasjon. Facebook kan bli sett på som en informasjonsboks som kringkaster en stadig ekspanderende identitet bygget opp rundt akkumulering av data. Summen av dem blir til min identitet. Den signaliserer: Se meg! Liker du meg? E-mojis gir svaret. Det er mange problematiske sider ved informasjonsinnsamling. Vi kan bli overveldet, aldri oppleve det er nok og være ute av stand til å sette sammen og forstå. Et annet problem er at slett ikke alle utfordringer kan løses analytisk.
I «cyberkrigen», porno-industriens online tilbud og kriminelle nettverk trer «kjellermennesket» fram gjennom hat, forakt, kroppsfiksering, forskrudd syn på seksualitet, grådighet og kynisme. Den lever i stor grad av ensomhet. Informasjonsalderen har ført til økt konkurranse som krever decoding av informasjon for å finne veien. Den venstre hjernen prioriteres og kontakten med følelser og kropp svekkes. Informasjonsalderen viser tydelig at teknologi alene løser ikke problemene menneskeheten står overfor. Det hevdes også at den er gått over i des-informasjonsalderen, personifisert i Donald Trump. Her kommer det post-moderne fragmenterte mennesket fram med sine splittede identiteter, sin mistillit og skepsis. Det er fristende å påstå at det er de mørke og avstengte krokene i menneskesinnet som gjennom makt og grådighet brer ut sitt edderkoppnett i verdensveven. Etter min oppfatning forsøker «kjellermenneskets» å erobre og få kontroll over så mye informasjon som mulig. Det er besatt av makt og penger.
Unge mennesker i dag forlater informasjonsmediet. Det er byttet ut med opplevelsesalderen. Teknisk styres det nye mediet av bedret kamera teknologi, mikro-datamaskiner, mobile sensorer og høy-hastighet nett. Opplevelser er nå i sentrum, de kan deles umiddelbart. Snap-chat, Instagram og Tik-tok har erobret ungdomskulturen. Det virtuelle selvet som informasjonsalderen bygde opp er nå mindre synlig. Jeg er formet av mine opplevelser, men er dem ikke. Jeg er her og nå. Nå er det ikke lenger om hvor jeg har vært, men hvor jeg er, akkurat nå. Jeg fanger inn og deler min umiddelbare opplevelse med verden rundt meg. Det er meg. Du kan bli trukket inn i min virkelighet og bli en deltaker i mitt liv i øyeblikket. Vi kan chatte og jeg kan oppleve deg nå, langt borte geografisk, likevel kan vi møtes nå. Det skaper en distanse til den eldre generasjonen som oppdaterer sine Facebook sider og akkumulerer nye data til sin digitale identitet. Selvsagt har businessverdenen kastet seg over det nye mediet. Opplevelsen av produktet er i forgrunnen, informasjon er i bakgrunnen.
Ser vi det som skjer fra perspektivet ytre og indre ekspansjon er både informasjonsalderen og opplevelsesalderen medier en ytre ekspansjon. Med «kjellermennesket» i beste velgående bidrar de nye mediene til økende ubalanse mellom den indre og ytre verden.
Elektronisk kommunikasjon har gjort det mulig å forholde oss til hverandre raskt og på avstand. Den nyeste teknologien, hvor vi nesten tidløst kan kommunisere visuelt med lyd, skaper illusjonen av å være sammen her og nå. Er vi ikke bevisst at opplevelsen er et abstrakt bilde av virkeligheten, et bilde, kan vi miste reguleringen av følelser som kreves for å gi en adekvat respons. For å kjenne oss trygge er vi avhengige av signaler fra den andre. Den store faren er at «kjellermennesket i oss trigges fordi relasjonelle regulerende mekanismer mangler. Da kan det i frykt sendes ut signaler og budskap som kan undertrykke andre, såre, skamgjøre, være truende og direkte farlige. USA´´s forrige president demonstrerte i 4 år med sine meldinger på twitter hvor sosialt nedbrytende sosiale medier kan bli.
En annen fare er at elektronisk kommunikasjon fanger hjernen i adferd som gir avhengighet på samme måte som narkotiske stoffer. Mobiltelefonen kan gi en falsk opplevelse av å fungere sosialt. Spesielt utsatt er de som har vokst opp i utrygge familiemiljøer og opplever det relasjonelle feltet utrygt. Narkotiske stoffer gir en kick fordi de tilfører hjernehormoner som mangler. Den samme effekten kan utløses av mobilen, da stiger nivået av dopamin i hjernen. Følelsen av velbehag og sosial kompetanse har så sterk positiv effekt at vi fanges i den. For å få samme effekt kreves stadig økende doser. Sosiale medier kan gi den samme avhengigheten.
For å kunne fungere sosialt hevder antropologen Robin Dunbar at størrelsen på grupper bør være begrenset til 150 personer. Grupper som er større blir med tiden dysfunksjonelle. Vi er ikke i stand til å opprettholde sosiale nettverk som er funksjonelle med flere enn 150 personer. Dype og varige relasjoner skapes gjennom en opplevelse av forpliktelse som overskrider egne behov. Det krever direkte kontakt. Sosiale medier mangler den dimensjonen. Situasjoner hvor det kreves å stille opp for andre er vanskelig å få til i den sosiale medieverden. Gjensidighet hvor vi er nærværende for hverandre er grunnlaget for gode relasjoner. Sosiale medier er endimensjonale, det utveksles emojis, smilende symboler som forteller at de liker deg. Det koster lite å slenge på.
Bedret kamera teknologi, mikro-datamaskiner, mobile sensorer og høy-hastighet nett er nå det nye mediet. Gjennom pandemien har vi sett at det kan erstatte unødvendige reiser i forretningslivet. Et viktig bidrag for å bedre klimaet, ta bort en stressfaktor i hverdagen for mange og få ned flytrafikken. Bruken kan også økes i helsesektoren. Faren ligger i troen på at det kan erstatte den direkte kontakten mellom mennesker. Vårt sentralnervesystem krever direkte relasjonell fysisk kontakt for å fungere optimalt.
Ungdommens bruk av det nye mediet kan bli sett på som et ungdomsopprør. De orker ikke lenger foreldrenes jag etter identitet, jakten på forbedring og uendelige beskrivelser på Facebook av hva de har gjort, og vil få til å gjøre. De har verken tid eller tålmodighet til det. De vil være her nå, fortelle hva som skjer rundt dem, respondere til øyeblikket. Spontaniteten og iveren som ligger i det behovet er en ressurs. For å være det må det også være et relasjonelt felt som kan brukes til å få direkte levende respons. Faren ligger i å komme ensidig ut fra et isolert rom. Det gjelder spesielt dem som er sårbare for kritikk, som bærer på byrden av lavt selv-verd og sterk usikkerhet. Da kan spillverdenen eller andre cyberspace bli en kunstig tilflukt for menneskelig kontakt. En form for kontakt kan skapes i medieverdenen der kjellermennesket dominerer og mobbing av andre blir en flukt fra egen smerte.
Hva med den levende voksne korreksjonen på ungdommens utfoldelse i medieverdenen? Exit miljøet egner seg dårlig. Ser vi på debatter der norske topp politikere deltar er det like bedrøvelig. Dialogen er borte. «Alt er deres feil, dere gjør alt feil, vi har funnet veien». Svar: Det var dere som startet på feil vei, nå gjør dere det vi alltid har sagt er riktig». Eller: «I regjering har vi fått rettet opp alle de feilene dere gjorde, landet ble kjørt mot avgrunnen, vi redder det!» Svar: «Feil, det er dere som har retning mot katastrofen. Dere river ned velferdssamfunnet og skaper større gap mellom rike og fattige. Når vi kommer i regjering skal alt endres, vi skal redde landet». Og slik fortsetter det. Vi er i den post-moderne des-informasjonsalderen. Det relasjonelle feltet som kan fungere som et korrektiv unge mennesker virkelig trenger er i ferd med å bli borte. Hvordan skal det fragmenterte mennesket kunne samle seg i en helhet? Klimakrisen og naturkatastrofer henger sammen. De fragmenterte delene i den post-moderne tid har kollapset og må gjenskapes i organismisk helhet. Ideologiene må gravlegges. Tåken må lette og helheten bli synlig. Den venstre hjernen må nedtones og den høyre må få sitt rom. Det er budskapet fra verdens ledende utviklingspsykologer. Hvordan kan de si slikt? Fordi de uttaler seg fra en bio-psykososial modell. Da eksisterer mennesket som en del av naturen. Vi er både i den indre og ytre verden, vi er helheten.
Vestens ubalanse gjennom å ha et ensidig fokus på materiell utvikling er at vi mister kontakten med at vi også har en innside. Det er lett å gå seg vill i jakten på rikdom, anerkjennelse og berømmelse, eller resignere. Vi er omgitt av et kollektivt press til å leve på overflaten av oss selv. Selvbildet vi da jager etter er helt avhengig av ytre bekreftelse. Det er den store faren med medieverdenen. Vi kan lure oss til å tro at bekreftelsen vi får er reell. Det gir andre og flokken makt over oss. Vi kan miste grepet på hva vi selv ønsker og mener, en indre avmakt. Tilstanden kan sammenliknes med en plante uten tilstrekkelig rotfeste. Kontakten med følelser og den pulserende kroppen er svekket. Verdi er plassert i hvordan overflaten ser ut, hva andre synes og mener. Da er vi styrt av andres oppfatninger og meninger og kan på innsiden oppleve isolasjon og ensomhet.
Fremmedgjøringen jeg har beskrevet i avsnittet over opplever flere og flere seg fanget i. Protesten mot den uttrykkes ofte i misnøye med tilgang på ytre materielle verdier. Det er grobunnen for en voksende populisme. I det ligger en tro på at all indre smerte kan løses av flere materielle goder. I virkeligheten graver vi vår egen grav. Vi har for lengst plassert det punktet der ulikt syn på hvordan vi skal organisere samfunnet har relevans. Vi må begynne og forholde oss til en overordnet helhet. Da forsvinner alle ideologier. Tilbake står en menneskehet som innordner seg naturens lover og gir rom til livets mangfold. Vi har fått denne kloden til låns. Som mennesker med vår bevissthet har vi fått ansvaret for den. Ikke bare forvalter vi det dårlig, vi er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget for alt levende, vi utrydder arter i stadig økende tempo. Vi er en trussel mot alt det vakre denne kloden rommer.
Det er tide å innse at verdens politikere ikke løser krisen. De er fanget i behovet for makt og et innsnevret syn på virkeligheten. I dag er det helheten som dikterer de grep vi må ta for å redde kloden, ikke lenger våre egne behov for innflytelse og makt. Vi er tvunget å innordne oss helheten. Hvert individ må være villig til å gjøre de nødvendige endringene i seg som åpner for å se inn og finne balansen mellom det indre og ytre rom. Vi trenger å finne veier i vårt indre rom som gir ro, aksept og tilfredshet, gjøre det mulig å være tilstede i øyeblikket, stoppe den frenetiske flukten fra oss selv mot fremtiden. Forutsetningen er å være forankret i kroppen, ha røtter i eksistensen. Vi er ikke svaret, men du kan ta et skritt på din vei gjennom prosessen Det Glemte Barnet.
If there is light in the soul,
There is beauty in the person,
if there is beauty in the person,
There will be harmony in the house,
if there is harmony in the house,
There will be order in the nation,
if there is order in the nation,
there will be peace in the world.
Jan Sunder Halvorsen
Om ekspansjon