Om ekspansjon

Om ekspansjon, utvendig og innvendig

Nylig leste jeg en tekst tatt fra tibetansk buddhisme om liv som en evig ekspanderende prosess. Som mennesker kan vi ekspandere mot utsiden gjennom materien mot den ytre verden. Vi kan også ekspandere innover gjennom innsikt, aksept og meditasjon. Vesten har i hundrevis av år ekspandert i den ytre verden og Østen tradisjonelt ved å se innover. Begge har skapt samfunn i dyp ubalanse. Vi kan ikke lenger geografisk skille de to, mer og mer har ytre ekspansjon erobret verden. Vestlig tilnærming har gitt vitenskapelig kunnskap, teknologisk utvikling og økonomisk rikdom. Den har også ført til et åndelig armod, en indre tomhet. Østen`s vei har skapt ytre fattigdom og nød, men den har også samlet en rikdom om vår indre verden Vesten i dag er i ferd med å oppdage. Ubalansen på begge sider har skapt en økologisk katastrofe av dimensjoner vi nå strever med å forholde oss til. Det mangler forståelse for at mennesket både er ånd og materie. Menneskehetens utfordring i dag er å organisere samfunn som er balanserte.

Globaliseringen som har funnet sted til nå har kun hjulpet et lite fåtall mennesker, de aller rikeste. Grådigheten til en maktelite har seiret. Å løse klimakrisen vil kreve en annen form for globalisering, en helhet som omfavner alle. Da må fokus være like mye på individet som sosiale strukturer, avtaler og reformer. Det er individet som er grunnmuren i alle samfunn. Uten en endring på individnivå er faren at tomme ord og frykt vil hindre de nødvendige radikale forandringer som kreves.

I en av sir David Attenborough`s seneste filmer starter den med å vise Tsjernobyl kort etter ulykken, symbolet på vår sivilisasjons destruktivitet. Mot slutten går han gjennom ruinene og viser at naturen i dag er i ferd med å gjenerobre området etter den totale ødeleggelsen. Den kraften må vi forene oss med. Vi må se oss selv som del av naturen, ikke som en hersker som står på utsiden. Vi trenger å bli mer ydmyke. Vi lever i dag i illusjonen om evig materiell vekst. Den er i ferd med å utslette oss. Likevel klamrer vi oss til den, en form for kollektiv blindhet.

Et paradoks om ekspansjon verd å utdype er sosialt utenforskap. Det har relevans også i dag. Få har beskrevet det mer levende enn beat-generasjonens fremste talerør, Jack Kerouac. I den klassiske boken «On the Road» skildrer han etterkrigstidens USA med et sanselig nært språk.

Hundretusener av soldater vendte hjem etter seieren over fascismen for å starte et normalt liv. Mange klarte ikke å tilpasse seg den nye tid. De droppet ut. Et tema i boken er flukten fra seg selv, inn i sex, relasjoner og rus – søke mening utenfor seg selv. De lengtet etter kjærlighet og det gode liv. Knuste drømmer, savn, sårbarhet, tomhet, skuffelser, avmakt, hat og resignasjon hindret tilpasningen til etterkrigstidens samfunn. Behovet for å finne et alternativ til kulturen de hadde vendt hjem til, motstanden mot å bli del av samfunnet, ble en frenetisk flukt fra nærhet til seg selv. Bak det ville og støyende aner vi at de omgir seg med en tom tilværelse. Døden, forgjengelighet er hele tiden nær. Beat-generasjonens livsstil kan beskrives som en ubevisst flørting med døden. En del av dem vet de er omgitt av den, alt de ønsker fra livet er et friminutt fra mørkets makt. Flukten fra seg selv uttrykker både en frykt for livet og en dødslengsel. Livet har druknet i håpløshet, med fravær av mening.

Kerouac beskriver en gruppe mennesker som endte på utsiden av det nye massesamfunnet, hvor rus og sex er forføreriske fluktveier. Gjennom rus kan de flykte fra en psykisk smerte som lammer og isolerer. Den kollektive undertrykkelsen av seksualiteten etter andre verdenskrig hadde slakket på sitt tidligere faste grep og var blitt til en erstatning for dype savn etter nærhet og kjærlighet. Rus og sex er fattige forsøk på å tilfredsstille eksistensielle behov. Det ligger et søkende element i begge, et ønske om å sprenge egne grenser, ekspandere. Men så snubler de i eget edderkoppnett, klarer ikke å ta ansvar for sin frihet. Vakuumeffekten i en stadig tiltakende indre tomhet trekker dem inn, og der sitter døden på lur. En bevisstløs flukt fra det forgjengelige er en pseudoredning. Til slutt kollapser en desperat flukt fra dødens skygge og blir til selvdestruktivitet.

Dagens samfunn med sin opptatthet av prestasjon, konkurranse, kunnskapsbasert utdanning, materialisme, rasjonalitet og logiske strukturer bygger på en ensidig utvendig ekspansjon. De sosiale kreftene skyver mange ut av opplevelsen av å tilhøre flokken, de står på utsiden utenfor porten til «det gode liv». Livet på innsiden er preget av kollektiv grådighet. Grådighet tilfredsstiller et dypt forankret behov for ekspansjon, avhengig av materiell vekst, makt og vitenskapsbasert kunnskap. En følge av grådighetens vesen er sosiale hierarkier av ulikhet. Vi får på den ene siden det positiv teknologisk utvikling gir ved å gjøre tilværelsen mer bekvem og materielt rik for store grupper. Det negative er at ensidig økt materiell ekspansjon ubevisst gir en opplevelse indre tomhet for mange. Bare økt grådighet hindrer kontakt med tomheten. De som ikke makter å henge med i galoppen skyves ut av fellesskapet. Grådighet skaper misunnelse og misnøye i deler av det sosiale hierarkiet. De sosiale problemene som oppstår virker nedbrytende. Kreftene som driver prosessen er i dag ute av kontroll. De påvirker helheten vi er en del av, men vi lever i illusjonen om å være i kontroll. Vi ser det tydeligst i økende klimautfordringer og en pandemi som har tatt kvelertak på verden. Å finne løsninger vil kreve en ny form for globalt samhold, ansvar og økt bevissthet.

I den tibetanske teksten er indre tomhet en beskyttelse mot kontakt med døden. Underforstått er indre ekspansjon forbundet med kontakt med forgjengelighet, at vi en dag skal dø. Det kan skape et møte mellom liv og død, få bevissthet og aksept for at de er forbundet. I lys av den forståelsen er dagens samfunn et dødsbenektende prosjekt.

Det som er uttrykt i den tibetanske teksten finner vi også hos forfattere som Beckett, Albee og Ionesco. Gjennom sin kunstneriske sensitivitet fanget de opp strømninger i tiden før alle andre. Et eksempel er Beckett`s drama «Mens vi venter på Godot». Tomheten i og under ordene beskriver et eksistensielt klima vi alle er del av. Et annet bilde som dukker opp er Giacometti`s skulpturer, det eksistensielt nakne mennesket, avkledd all tro og mening. De uttrykker den eksistensielle fremmedgjøringens innerste vesen, det ensomme og isolerte mennesket omgitt av meningsløshet, materialismens og utenforskapets skyggeside.

Mange som i dag som står på utsiden av samfunnet mangler beskyttelsen mot dødens nærvær som medlemskapet i forbrukersamfunnet gir. Det polstrer mot døden. I materialismen er det fortsatt et håp. Så lenge det er håp, nye legemidler, nye plastisk kirurgiske tilbud for å forbli ung, høyere lønn, bedre helse og økt levealder kan psykisk smerte holdes på avstand. Det er når hjelpeløshet blir en konklusjon at håpløshet tar over.

Psykisk smerte som da bryter gjennom er den som i forskjellige forkledninger skaper rusmisbruk, gjør andre til arbeidsnarkomane, bringer folk til legekontorene, eller alternative behandlere, håpet om å finne en løsning. Valium og andre medikamenter kan dempe angsten og skape et etterlengtet friminutt. For mange blir kjemiske løsninger djevelens advokat. Hyppige besøk på treningsstudio kan bli en vellykket temporær løsning, kroppen som utstillingsvindu. Eller en karriere som gir økt sosial status og inntekt. Det er ikke feil ved disse løsningene i seg, det er når de styrer oss, får makt over oss, som beskytter mot tomheten, at rødlyset blinker.

Det er grunn til å spørre oss selv hva som hindrer oss å lytte til mennesker som Dalai Lama, J. Krishnamurti og A. H. Almaas. Vi gir Dalai Lama nobelprisen. Men når det virkelig teller fornekter vi han. Penger og politisk logring er viktigere enn å være ærlige mot oss selv. A. H. Almaas har om og om igjen undret seg over hva som får dagens psykologi til å lukke øynene for den rike erfaring vi kan høste fra f.eks. buddhisme og sufisme. Vi legger dem under en naturvitenskapelig lupe uten å skjønne at vår indre verden fungerer etter andre lover enn den materielle. Forholder vi oss slik vil den ødeleggende ubalansen mellom den ytre verden og vår indre bare fortsette.

Å vende blikket inn er å møte frykt. Det kan være forklaringen til at selvutvikling ofte blir møtt med både hoderisting, forakt og illusjonen om å finne lykken. All indre ekspansjon er forbundet med smerte. Men en smerte som møtes med aksept og et ja blir «sweet pain», gleden over å frigjøre ubrukte ressurser og muligheter. Når den møtes med nei og motstand blir den lidelse. Indre ekspansjon er en utfordring som krever mot. Den kan gi eksistensielle røtter, gjøre oss til del av en større helhet. Det er å si ja til sårbarhet, våge å ta inn mer av livet, både eget og andres, bli mer levende. Indre ekspansjon er å åpne til sårbarhet og få tilgang til en ny rikdom av følelser og vitalitet. Lytter vi til tibetansk buddhisme, zen-buddhisme, sufisme og den nåtidige A. H. Almaas er det et ennå dypere rom i oss, en eksistensiell helhetlig dimensjon. Livet byr oss på en uendelighet av muligheter som er kostnadsfrie. Når vi skjønner at alle mennesker bærer på ubrukte ressurser og muligheter blir vi mer ydmyke. Det gir støtte til å åpne hjertet og skjønne at sosiale hierarkier er skapt av frykt, grådighet og begjær etter makt. Kanskje er å bli helt alminnelig den største utfordringen livet byr på, åpningen til et under som inviterer oss mot innsiden.