Vi fikk først historien fra Kina, et nytt virus var oppdaget. Det har skjedd før. Lenge var trusselen langt borte. Da mennesker begynte å dø i Italia rykket frykten mye nærmere. Plutselig var de første smittet her også, flybåret fra italienske alper, flyplasser og storbyer. Da begynte vi å beskytte oss, det angår også deg og meg. Truende og usynlig sprer den lille skapningen seg som et usynlig edderkoppnett over verden. Alt som før var forutsigbart i den ytre verden som ga oss en følelse av visshet og trygghet ble revet bort under føttene våre. Verden er blitt farlig, og virusnettet kan når som helst fange. Personer med overordnet samfunnsansvar for å hindre spredningen forteller oss det er viktig å ha et realistisk syn på det som skjer. Vi trenger å følge med for å unngå ubegrunnet frykt og være oppmerksomme på falske nyheter. Vi må lytte til og følge myndighetenes råd. Selvfølgelig har de rett i at våkenhet, nøkternhet og ro er viktige for å beholde bakkekontakten.
Coronaviruset er blitt en pandemi, en verdensomfattende epidemi. Den har tatt hundrevis av liv i Italia. Så langt virker den livstruende for visse utsatte grupper. Den er nylig omtalt i en leder i «New England Journal of Medicine», delvis skrevet av Anthony Fauci, lege og sjef på National Institutes of Allergy and Infectious Diseases i USA. Her skriver han at vanlig influensa har en mortalitetsrate på 0.1%, sammenliknet med coronaviruset på 2%-3%. Det er i følge lederen vanskelig å estimere coronaviruset fordi mange personer har hatt milde infeksjoner som ikke er registrert. Det betyr i følge Anthony Fauci at mortalitetsraten for coronaviruset kan være nær en influensa epidemi når den herjer som verst. Er du frisk og under 60 oppfører coronaviruset seg som en kraftig influensa. Utfordringen er å begrense smitten så langt det er mulig. Kollektivt må vi ta ansvar for å beskytte de som er mest utsatt. I tillegg til de tiltak myndighetene setter i gang, har hver enkelt av oss et individuelt ansvar til å følge de råd som blir gitt for å unngå smitte. Utfordringen er, i den grad det er mulig, at vi ikke bryter kjeden av beskyttelse. Det er viktig å påminne om at det som skjer nå er et globalt prosjekt, vi er alle avhengige av hverandre.
Det eksistensielle perspektivet blir ofte glemt i frykten for en truende pandemi. Fraværet av forutsigbarhet som forsvinner med smittetrusselen åpner en dimensjon de aller fleste mennesker har lært å skyve bort. Nettet av forutsigbarhet vi spinner rundt oss fra livets start har lagt seg som en beskyttende hinne over frykten for forgjengelighet vi alle bærer på. Vår personlighet er blant annet utviklet for å beskytte oss mot å være sårbare. Vi har organisert samfunnet rundt forutsigbarhet og trygghet for å gi maksimal støtte til beskyttelsen mot sårbarhet. Det skaper illusjonen om en virkelighet som er forutsigbar, at vi har kontroll over livet og er trygge. På den måten distanserer vi oss fra å være sårbare.
I hverdagen trenger frykten seg på, den trigges ofte. Mennesker rundt oss dør, det skjer ulykker, vi får alvorlig sykdom, eksponeres til brutale krigshandlinger og terrorangrep, og skolebarn blir hyppig meiet ned med skytevåpen i USA. Men det skjer der borte. Vi klarer å holde frykten på en viss avstand. Nå er all beskyttelse revet bort. Grunnleggende sårbarhet er blottstilt. I dag er vi uten den beskyttende hinnen. Situasjonen forteller med store bokstaver at livet i sitt innerste vesen er fundamentalt sårbart. Vi er kastet inn i en kollektiv dødsangst som berører oss alle.
Det lyser frykt ut av pandemien. Den virvles opp og får mange ansikter. Et problem er at vi kollektivt har lært å holde en naturlig frykt i å være menneske på avstand. Den kan komme fram som panikk og føre til irrasjonelle utsagn og handlinger som ikke står i forhold til den reelle faren. Det er en felle det er lett å falle i, også for myndighetspersoner. Vi kan tro at alle tiltak er basert på kunnskap og ekspertise. Men det er lett å bli lurt, råd og tiltak kan være kamuflert panikk. Ennå er det ingen etablert sannhet at vi på bunnen er emosjonelle vesen. Vi har så lenge levd med en tro på at rasjonalitet og fornuft kan vise veien. Selvsagt er det viktige egenskaper, men ikke når de er farget av ubearbeidede følelser.
I tillegg til de forholdsregler vi nå konkret tar for å beskytte oss selv og andre, hva kan vi lære av dagens situasjon som i framtiden kan gavne oss selv og andre? Er det viktige eksistensielle spørsmål vi trenger å stille oss? For plutselig er vi alle helt avhengige av hverandre. Vi er en felles menneskehet, et globalt samfunn, som trenger hverandre, når trusselen om forgjengelighet banker på døren. Er det krefter i hver enkelt av oss som til vanlig splitter oss og hindrer det perspektivet? Vi trenger bare å kaste et raskt blikk på det som skjer nasjonalt og internasjonalt for å svare ja på det spørsmålet. Kan det være at vi mangler strukturer på samfunnsnivå som støtter sårbarhet, åpenhet, omsorg og nærhet til hverandre? De mest innflytelsesrike utviklingspsykologene påstår at vi i alt for stor grad lar samfunnet styres av den venstre hjernen. Den tenker, analyserer, rasjonaliserer og fragmenterer og holder borte følelser. Vi er på feil kurs i følge dem. Materialisme når den kommer til et visst nivå er ikke forenlig med den omsorg og varme vi mennesker trenger.
For en del mennesker vil frykten pandemien virvler opp være større enn de klarer å regulere, ta i mot. Det gjelder f.eks. de som bærer på traumetilstander. Da er det lett å handle frykten ut, den indre frykten og den ytre faren rotes sammen. Da hjelper ikke velmente råd om den ytre faren. Da er støtte og aksept fra andre mennesker viktig. En ytre fryktsituasjon kan trigge mange uønskede indre tilstander, f.eks. angst, rusing, selvmordstanker, en gnagende indre uro, smertefull ensomhet, sinne, en depressiv tilstand, andre utagerer og blir saboterende. Å ikke kjenne frykt er også en variant. Er det egentlig noe å være redd for? Bak det kan ligge et livslangt fravær av kontakt med følelser og ha stengt den emosjonelle døren både innover og mot andre. For å støtte hverandre til økt indre kontakt er det viktig å bry oss om hverandre, invitere de rundt oss til å bli del av fellesskapet på en omsorgsfull og respektfull måte. Vi må snakke om hvordan vi har det. Selvsagt skal vi holde oss oppdaterte på pandemien og de forholdsregler vi trenger å ta, men fokuset på vårt eget psyke og hvordan de rundt oss har det er like viktig. Utsiden i oss og innsiden trenger å være i balanse om skal vi kunne handle realistisk på den ytre faren. En utfordring som hindrer det er at vi er blitt en kultur som belønner og favoriserer kognitive evner på bekostning av at vi på bunnen er emosjonelle og sårbare vesen.
Dagens situasjon gjør oss eksistensielt mer nakne. Kan det åpne for at det finnes flere rom i oss? Kan vi få direkte kontakt med dem? Hvordan gjør vi det? Vi må først erkjenne at dagens situasjon trigger indre frykt i oss. Den er naturlig. Ikke se på frykt som et fenomen vi skal bli kvitt eller det er noe galt med, men en døråpner til et større indre rom. Psykologisk frykt er det første vi møter på veien mot vårt indre rom. Fordi vi er sårbare vesen har vi naturlig frykt i oss. Frykt for å ikke bli sett, forstått, være bra nok, for å bli avvist og forlatt. Dagens situasjon kan gjøre oss mer sårbare for den frykten, den kan lettere komme til overflaten. Ja, vi kan bli skremt, livredde og få dødsangst. Da er det viktig å søke støtte. All fysisk isolasjon tiltakene mot smitte skaper kan bli psykisk belastende og truende for mange. Da trenger vi hverandre, åpne dører. Spesielt barna trenger å bli tatt godt vare på. De har mange spørsmål som behøver svar.
Kan vi akseptere vår sårbarhet kan pandemien være med på å skape et mer varmt og emosjonelt nærende fellesskap. Lite tyder på at endringer i samfunnstruktur på systemnivå gir et skifte mot den høyre hjernen med mer omsorg, empati og varme. Dagens situasjon kan bli en radikal snuoperasjon der individet påvirker samfunnet på systemnivå. Beskyttelsen mot pandemien er helt avhengig av at hvert individ tar ansvar for seg selv og samtidig med varme og omtanke bryr seg om andre. Det er i utviklingsperspektiv et kvantesprang fra selvopptatthet til et relasjonelt perspektiv på tilværelsen der vi både tar ansvar for oss selv, har et kjærlig forhold til oss selv, og samtidig bryr oss om de rundt oss med varme og omtanke.
Kjære Jyoti og Sunder!
Takk for dette nyhetsbrevet, veldig godt å lese.
Godt å kjenne omtanken og kjærligheten dere sender.
Gleder meg til å se dere igjen når det hele er over.
Varme og kjærlige tanker til dere i denne vanskelige tiden.
Klem fra Savita
Takk for respons Savita! Ser og frem til gjensyn når det blir mulighet til det.
Varm hilsen og alt godt til deg!
Hei og takk for sist
Takk for innsiktsfulle og fine innlegg i disse utrygge tider
Mvh Fred
Takk for sist og takk for responsen. Ja, det er en merkelig tid…vi tar møter dagen med sinnsro bønnen, den er alltid like aktuell.
Varm hilsen og alt godt til deg!
Kjære Jyoti og Sunder !
Takk for gode ord,det varmet meg. Jeg ser frem til å møtes igjen når denne rare tiden er over…
Varm hilsen og klem fra Sharya <3<3<3
Takk for respons Sharya! Vi ser frem til å møtes når det igjen blir mulig.
Beste hilsen og alt godt til deg!