Fange og fangevokter.

Ensomhet skårer høyt når deltakerne på våre kurs deler hva som har vært den største smerten i livet. Vi vet at ensomhet over tid er årsak både til psykiske og somatiske sykdomstilstander. Mange har hatt tanker om å ta eget liv, andre har lagt planer om hvordan de skal ende livet. En del har prøvd, men mange ser i ettertid det var et rop om hjelp, bli sett og tatt vare på. Det er også de som ville dø, tilfeldigheter reddet dem.

De som utfører en slik handling etterlater seg et smertefullt tomrom hos de nærmeste, ofte med en blanding av dyp sorg og fortvilelse, sinne, bebreidelse og skyldfølelse. Ensomhet er blitt kalt gift for sjelen. I verste fall kan den bli dødelig. Selvmord kan skape sår og traumer som setter seg fast og er vanskelige å hele.

Alle mennesker har et ensomt rom i seg. Ingen går gjennom livet uten å få sår på sjelen. Mennesket er dyret som lever i et eksistensielt spenn mellom lys og mørke, liv og død. Det er prisen vi betaler for å ha blitt bevisste, kunne reflektere, tenke og planlegge. Evnen til refleksjon og økt sensitivitet kan bli sett på som en gudegave, en mulighet til å få økt bevissthet. Samtidig åpnes det i oss kontakt med en avgrunn.

Som pattedyr er mennesket blitt et sosialt vesen, helt avhengig av å høre til, være del av en sosial gruppe. Ser vi ensomhet i et evolusjons-perspektiv er den del av reptilhjernen. Reptiler er dyr uten relasjon til andre. Ensomhet er en tilstand hvor vi har mistet tilhørigheten til andre, vi er isolerte og både fange og fangevokter i et indre fengsel.

Et stort antall mennesker går gjennom livet med et skjult ensomt rom i seg. De fleste klarer å fungere, skape relasjoner, få en utdanning og stifte familie. Vi kan nesten kalle det normal ensomhet.

En del går gjennom livet alene, det ensomme rommet hindrer dem å få den nærhet til andre som kreves til å skape parforhold. Sosiale forhold kan øke trykket i det ensomme rommet og gjøre veggene tykkere. Kimberlè Crenshaw har et begrep for det, hun kaller det intersectionality, veikryss. Eksempler fra vårt samfunn er å være både kvinne, rusmisbruker og lesbisk. Et eksempel i USA er å være afro-amerikansk kvinne. Det indre skamtrykket kan bli stort, og ensomhet er nært forbundet med skam. Et annet eksempel fra Norge er barna med foreldre som var nazister. Mange lever et liv i smertefull ensomhet og skam. Mobbing og rusmisbruk er andre eksempler på at ensomhet og skam kan bli et indre helvete.

Det blir et økt trykk av ensomhet når et barn vokser opp i et miljø med langvarig omsorgssvikt av ulike former. Det betyr ikke bare fysisk vold og seksuelt misbruk. I dag vet vi at det verste et barn kan bli utsatt for er neglisjering, ulike former for fravær over tid. Den voksne verden har vanskelig for å forstå hvor sensitivt et lite barn er. Hos 40 % av alle barn blir den tidlige utviklingen forstyrret, og med det evnen til å knytte seg til andre som tilfredsstiller naturlige behov for nærhet og omsorg. Det blir skjulte vegger og konflikter i slike forhold, ensomhet, skam, hjelpeløshet, frykt, lav selvfølelse, mangel på energi og et forstyrret forhold til kroppen.

Ensomhet og skam er smertefulle tilstander å ha kontakt med. Et barn finner måter å være på som beskytter mot smerten. Det undertrykker behovet for omsorg og velger i stedet enten å gi omsorg til andre eller kontrollere dem. Om det vender oppmerksomheten mot de andre sine behov og utsletter seg selv, undertrykkes ensomhet og skam, men vil likevel ligge der og ulme. Eller de blir slik de rundt dem ønsker de skal være, og får på den måten oppmerksomhet. De blir avhengige av å prestere, være flinke, bli sett og anerkjent. De lever under konstant press. Slik kan de holde på i mange år, så lenge det er krefter til det. Mange kommer til et punkt hvor de ikke klarer det lenger. Vi har mange ulike navn på den tilstanden.

Når et barn gir opp egne behov for å sikre seg å bli tatt vare på, beholde omsorgen har det stengt en dør i seg selv. Bak den er ikke bare ensomhet, men også skam, hjelpeløshet, mistillit og håpløshet. Det kan også gjemme seg ønske om å dø, bli borte, en lengsel etter å bli fri fra mørket.

Om kilden til opplevelsen av å være av betydning tørker ut kan mørket fra innsiden bli en alvorlig trussel og krise. Prestasjonspress fra innsiden og utsiden skaper ikke bare ensomhet og skam, men også skyldfølelse. Hva om jeg ikke gjør det bra nok og lever opp til forventningene? Det farlige med ensidig fokus på prestasjon er at det som får verdi er ytelse, det vi oppnår, ikke det vi er. De mest kjente utviklings-psykologene i dag advarer mot prestasjonsamfunnet. Det representerer en ensidig opptatthet av egenskaper i den venstre hjernen. Det går i retning av å bli kjærlighetsløst. Verdien i være menneske legges i hva vi yter, ikke innsiden, hvordan vi tar vare på oss selv og andre, bryr oss.

Omsorgspersonene tidlig i livet møter bare barnets behov for omsorg på direkten 30% av tiden, dvs. her og nå. Når det glipper er barnet helt avhengig av at den viktige andre har sensitiviteten som kreves til å fange opp bruddet på båndet til den voksne, reparere det, og komme i kontakt igjen. Men det er ikke meningen at vi hele tiden skal bli møtt og bli tatt vare. Fravær av direkte respons tjener en viktig funksjon i utviklingsprosessen. Da lærer barnet at selv om det er svikt i tilstedeværelse blir det likevel tatt vare på. Selv med fravær er verden trygg og omsorgsfull. Fravær og deretter reparering bygger opp en indre psykisk grunnmur. Den prosessen krever at barnet er omgitt av en grad av sensitivitet og tilstedeværelse. Mangler forutsetningene for å reparere brudd på båndet mellom barnet og omsorgspersonen kan det bli sår som forstyrrer barnets utvikling.

Sår får vi alle. Barn tåler det. Det finnes ikke foreldre som er perfekte. Derfor er ensomhet en tilstand som er del av å være menneske. Men sviktes vi i å bli møtt og sett over lang tid, eller utsettes for traumatiserende hendelser kan ensomhet forstyrre livet vårt.

Ensomhet og skam kan heles. Men da trenger vi støtte av andre. Det første og viktigste skrittet er å akseptere smerten, den er del av meg, ikke en fiende jeg vil ha bort, slåss mot, benekte og forakte. Aksept er første skritt, kanskje det viktigste. For i aksept skapes potensialet til å heles. I dag vet vi at mange av tilstandene som fører til ensomhet og skam forstyrrer forholdet til kroppen. Vi stenger den av for å slippe og kjenne. Det var intelligent å gjøre tidlig i livet, men ble en forbannelse senere da vi ikke var i stand til å få det vi trengte for å kjenne egenverd. Vi trenger å hele forholdet til kroppen, gi den tilbake vitaliteten, så vi får kraft og mot til å strekke oss ut mot andre. Og vi trenger støtte og tid. Vårt helsesystem er ennå ikke godt nok bygget opp rundt og hjelpe mennesker ut av traumer. Et traume er ingen sykdom, det er mangel på å få grunnleggende behov møtt vi trenger for å utvikle oss, og skape nærende relasjoner til andre.

Det terapeutiske arbeidet med ensomhet og skam er en viktig rød tråd i prosessen Det Glemte Barnet. Da kan deltakerne erfare at det er ikke bare meg det er noe “feil med”, vi er alle i samme båt. Å erfare at vi mennesker blir mer og mer like når vi skreller lagene i løken gir oss mot og håp. De fleste mennesker har en innebygget frykt for å åpne opp i en gruppe. Vår erfaring er at den frykten kommer de fleste over den første helgen og oppdager da hvilke krefter og ressurser som ligger i et fellesskap av mennesker. Frykten er ofte skapt av prestasjon og forventninger. Fravær av forventninger, press og krav kan frigjøre indre ressurser og vise vei ut av ensomhet.