Flokken og relasjoner

Flokken er blitt et begrep mange bruker for å beskrive behovet vi har for nære og varme relasjoner, tilhøre et fellesskap som er mer enn oss selv. Intensjonen med begrepet, slik Per Fugelli brukte det, er å peke mot våre naturlige behov for varme og nærhet. Flokken er limet som holder et godt samfunn sammen.

Mennesket, i følge moderne utviklingspsykologi, er allerede ved fødselen et sosialt vesen. Vi sosialiseres inn i menneskeheten. Det er en vei hvor det er lett å gå vill. Barnet er avhengig av at omgivelsene sørger for å gi det som kreves for å tre inn i flokken som et verdig og akseptert individ. Familieflokken forstyrrer mange barns utvikling. Faren er å miste evnen og få tilfredsstilt fundamentale naturlige behov. Fattigdom og krig ødelegger livet til et skremmende høyt antall barn i dag. Det er ingen selvfølge å ha en flokk rundt seg som er ivaretakende.

Sammenliknet med resten av verden er et høyt antall barn i vår del av verden sikret gode oppvekstvilkår. Allan Schore, en av vår tids mest framtredende utviklingspsykologer, advarer likevel mot barnets situasjon i vestlige samfunn. Han mener det er bygd opp rundt strukturer i den venstre hjernen, fornuft, rasjonalitet, krav, ambisjon, prestasjon og ytelse. Barnets grunnleggende behov er de som utvikles i høyre hjerne, følelser, empati, kreativitet, sensitivitet og omsorg, kort sagt kjærlighet. Forskning tyder på at stadig flere barn får tilknytningsproblemer som følge av et ensidig fokus på egenskaper knyttet til venstre hjerne. Den store flokken omgir seg med verdier som forstyrrer omgivelsene og med væremåter som ikke er i stand til å møte barnets behov på en tilfredsstillende måte. I dag står vi overfor en situasjon der menneskeheten er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget på kloden. Kan de største flokkene; nasjonene, rasene, ideologiene og religionene bidra til å kaste lys over en potensiell tragedie?

Flokken er et biologisk begrep vi bruker om dyreverdenen. Det kjennetegner et fellesskap som sørger for trygghet og tilhørighet. Hos mennesket har det også en mørk side. Flokken kan bli både en festning og en masse. Den tyske psykoanalytikeren Horst-Eberhard Richter beskriver en type familiestruktur som en festning. Da definerer foreldrene alt som er på utsiden som farlig og truende. Flokken beskyttes ved at foreldrene lager en mur rundt den. Familieflokken får et forstyrret forhold til alle utenfor og blir fylt av frykt og hjelpeløshet utenfor egne grenser.

Mange innvandrerfamilier blir til en viss grad festninger. Selvfølgelig. Å komme til en ny kultur utløser usikkerhet og frykt. De slår ring rundt seg selv i en periode. Det er da de trenger vår forståelse. De fleste går gjennom en tøff prosess. Første generasjons barn har sosiologene kalt «det marginaliserte mennesket», de som opplever å ikke høre til verken i det gamle eller nye. De trenger oss. Et samfunn bygd opp rundt venstre hjerne egner seg dårlig til å ta i mot de som kommer.

Mange menigheter skaper samme type festning. Innenfor murene finner vi ofte patriarkalske autoritære strukturer der lederne opplever en rett til å utøve maktovergrep. I festningen utnyttes frykten i flokken til å binde dem tettere sammen i avhengighet til hverandre, som en beskyttelse mot alt truende på utsiden. De lærer ikke å stole på seg selv, stå på egne ben og ta ansvar for sitt eget liv. Nasjoner er i varierende grad festninger. Fremmedfrykt preger befolkningen i større eller mindre grad. Ledende politikere undervurderte grovt frykten som ble trigget da flyktningestrømmen banket på døren. Israel er et eksempel der festningen forsterkes og legitimeres fordi det også er en reell fare på utsiden. I festningen inkluderes også den katolske kirken med rystende historier av seksuelle overgrep. Vi kan lære av det hvor viktig det er å akseptere naturlige behov. Tukle ikke med naturen. Tusener av prester har helt mistet gangsynet. De har redusert religion til et selvsentrert skalkeskjul. Problemet med flokkmedlemmene i alle former for festninger er en manglende evne til å se og forstå seg selv og omgivelsene.

Flokken kan også bli en masse. Empati i forhold til «de andre» er fraværende. Her bindes medlemmene sammen i avhengighet og frykt. I stedet for å lage en beskyttende mur skapes en ytre fiende. Nazismen i Tyskland opererte på den måten. Den er et eksempel på at flokkens forvandling til masse skjer gjennom demagogisk manipulasjon. Hvordan kan vi forstå at en mann som Martin Heidegger kunne bli nazist? Det er andre krefter i mennesket enn fornuft som styrer prosessen mot fascistiske ideologier. Arthur Koestler har definert massen som det psykologisk minste felles multiplum. På et annet plan er dette også stormaktenes spill, skape fiendebilder av den andre. I verste fall kan medlemmene bli inkarnasjonen av ondskap. Aktuelle eksempler i dag er IS, terrororganisasjoner i Afrika, Ku-Klux-Khan, mafiaorganisasjoner, narkotikakarteller, kriminelle gjenger og fotballhulliganer. Dessverre finnes det også eksempler på at norske politikere tar i bruk demagogiske virkemidler for å sverte motstandere.

Populismen, som i dag feirer politiske seire over hele verden, får sin energi fra dynamikken i en masse av mennesker. Ulmende misnøye er forutsetningen for at politikere oppnår makt ved å spille på frykt som vekker behov for å flokke seg sammen og artikulere kollektive behov for endringer. Det skapes en ytre fiende som beskyldes for å styre samfunnet i feil retning. I dagens Norge ser vi den prosessen på ulike stadier. Innvandring er et eksempel på hvor den er langt framskredet. I den politiske debatten øyner vi opptakten til prosessen. Det anvendes mer og mer unyanserte forestillinger om virkeligheten av politikere i den offentlige debatten, farget sort og hvitt. «Det vi gjorde da vi var i regjering var det eneste rette, alt dere gjør er feil». Eller den andre part: «Alt vi gjør i dag er riktig, da dere hadde makten var alt feil. Selvgodheten, beskyldninger og anklager som preger begge sider polariserer og blir et hinder for dialog. En slik væremåte blir en ansvarsfraskrivelse for å sette seg ned sammen og møte reelle problemer, trusselen mot livsgrunnlaget på kloden. Politikk reduseres til tall og prosenter på et ukentlig barometer. Hvem byr høyest for å få min stemme? Nødvendige kreative tiltak drukner i ideologiske motsetninger som er utdatert. Alle store politiske partier i dag bidrar til å øke de sosio-økonomiske ulikhetene i samfunnet. Når de ulike fraksjonene i den offentlig politiske debatten kommer til makten ser vi at den ideologiske splittelsen er en oppblåst ballong uten særlig substans. Det er makten som er viktigst, ikke ansvaret for fellesskapet og klodens framtid. Dagens Sverige er et skremmende på politikernes uansvarlighet og maktsyke. La meg understreke at dette ikke er å legge skylden på politikerne. Vi velger dem, begge sider er avhengige av hverandre. Å finne syndebukker løser ikke problemet.

Ser vi på massen som et kollektivt fenomen, identifiserer medlemmene seg med en virkelighetsoppfatning som er vedtatt som en felles sannhet. De samler seg rundt den vendt mot sin felles fiende. Det er limet mellom dem. Da oppleves en form for nærhet til de andre i flokken. I massen gir det delte verdigrunnlaget felles identitet og en opplevelse av trygghet, tilhørighet og egenverdi. Den kollektive identiteten bygger på strukturer i de ytre lagene i personligheten og gir rett til fravær av empati i forhold til “de andre”. Alt uønsket dypere i personligheten hos massens medlemmer projiseres ut. Hatet, all feil med “de andre”, legitimerer vold, død og utryddelse.

Å se mennesket som et flokkfenomen er etter mitt skjønn viktig for å forstå vår historie og samtid. Det kaster lys over den voksende populismen, fremmedfrykten, økende nasjonalisme, våpenopprusning, fiendebilder og proteksjonisme. Sosiale medier har ført til en eksponensiell vekst av budskap som spres med lynets hastighet og kaster bensin på flammene av misnøye. Vi er ennå milelangt unna å bruke denne teknologien kreativt. I boka “Irresistible” av Adam Alter viser han hvor avhengighetsskapende den nye teknologien er. Spesielt forandrer den unge menneskers psyke. I dag vitner kommentarfeltene i sosiale media om uuttrykt hat og sinne som blir forløst bak stengte dører. Sagt på en annen måten er det mye som tyder på at dagens samfunn strukturelt utvikler seg i feil retning. Hvordan kan det bli mer tydelig enn når vi er i ferd med å begå kollektivt selvmord? Dommedagsprofetier? Hvor lenge har vi ikke anklaget klimakritiske røster for det? Hvor lenge skal seriøse forskere komme med advarsler om at vi nærmer oss kanten? Sir David Attenborough stod på talerstolen nylig i Polen og advarte verdens ledere, tiden er knapp sa han. Til tross for det kan et land som USA trekke seg fra Parisavtalen. Trenger vi et sterkere bevis for å si at irrasjonelle krefter i mennesket driver oss mot avgrunnen? Maktsyke og selvopptatthet vinner over fellesskap og ansvar.

Det har vært gjort mange forsøk på å forstå sammenhengen mellom flokken, den kollektive dimensjonen, og individet. Adorno gruppen publiserte etter 2. verdenskrig “The Autoritarian Personality”. Intensjonen var å forklare hvilke trekk i psyken som drar oss mot fascismen og jødehat. De trakk fram 9 personlighetstrekk som fører til underkastelse. Den andre siden er autoritære personer som undertrykker og vil ha makt over andre. Studien er en av de mest siterte, men har fått hård kritikk for sitt metodevalg. Arthur Koestler i sitt forsøk på å finne et svar endte i “The Ghost in the Machine” opp med å postulere at menneskehjernen er skrudd sammen feil.

Freud hevdet at all sosialisering er et uttrykk for menneskets frykt. Vi rotter oss sammen i grupper for å kjenne oss trygge. Var han inne på noe viktig? Når opplevelsen av å være omgitt av trygghet og forutsigbarhet rokkes ved virvles det hos mange opp frykt og psykisk negative krefter fra dypet. Overlevelsesinstinktet mobiliseres og tar over styringen. Det uttrykkes ofte med kognitivt fordreide forestillinger som projiseres ut i verden. Misnøyen og frustrasjonen som kommer til uttrykk har i seg en dypfølt opplevelse av avmakt. Populisme kan bli forstått som en protest mot avmakt. Protesten i populismen er et opprør mot maktstrukturer. Her får Koestler sitt begrep at massen uttrykker sinnets minste felles multiplum mening. Når avmakt kollektivt samles kan den komme fram som motpolen, en aggressiv og hatefull energi. I det kollektive avmaktsrommet blomstrer maktsyke. Løsningen på avmakt er hos noen å søke makt.

Vi får vår første direkte erfaringer om disse kreftene i familien, den tidlige sosialiseringen. Det sosiale miljøet former oss. Det igjen er skapt av erfaringene foreldrene gjorde på sin reise. Slik henger generasjonene sammen i en kjede, den sosiale arven.

Vi må skilne mellom makt og kraft for å forstå dynamikken i de sosialene kreftene som former oss. Både makt og avmakt er knyttet til avhengighet, en opplevelse av å være bundet, en mangel på kraft, energi, til å bryte ut. Er jeg i avmakt kan jeg kun kjenne meg sterk om det finnes en ytre makt jeg kan identifisere meg med, lene meg til, tro på. Om jeg søker makt er jeg avhengig av massen, de fanget i avmakt som vil ledes av den sterke, som de i avmakt tror på og vil følge. Hegel gir i “Åndens Fenomenologi” innsikt i herre/knekt problematikken. Han skriver at anerkjennelse av menneskets egenverdi er det vi dypest sett søker, viktigere enn alt annet. Det er opplevelsen av anerkjennelse av den jeg er som gir kraft, agency, det engelske uttrykket. Så lenge hierarkiske strukturer som herre/knekt er dominerende hindrer de at enkeltindividet får bekreftelsen det trenger. Verken makt eller avmakt er i stand til å tilfredstille naturlige behov som gir egenverdi.

Den demokratiske samfunnsstrukturen strander ikke i dag på økonomi og velstand, men individets opplevelse av å ikke bli anerkjent. Politikernes forsøk på løsninger via økonomiske tiltak undergraver demokratiet. Siden New Public Management i Thatcher perioden kom inn som “den store løsningen” på strukturelle problemer har vi fått økende økonomisk ulikhet i samfunnet. Nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz, har i sine to bøker om globalisering, “Globalisering” (på norsk) og “Globalization and Its Discontents Revisited: Anti-Globalization in the Era of Trump” vist at den kun tjener de rikeste. En materialistisk kultur dominerer. Opplevelsen av avmakt forsterkes, og gir grobunn for dem som søker makt. Grådighet får optimale livsvilkår i slike tider. Det kommer til uttrykk både i kravmentalitet, økt korrupt adferd og misnøye.

Kraft er livsenergien i meg, vitalitet som gjør meg stand til å ta egne valg, se klart, oppleve agency. Jeg er ikke avhengig av hva andre synes og mener. Jeg trenger andre, men jeg lar dem ikke styre mitt liv. Heller ikke har jeg behov for å bestemme over og lede andre. Jeg respekterer andres valg så sant de ikke er destruktive mot dem selv eller andre. Indre kraft henger sammen med opplevelsen av å være et selvstendig individ, kjenne og respektere kroppen, ha autonomi, retning i livet, gi det mening ut fra egne vurderinger og valg og ha respekt for andres meninger og synspunkter.

Så hvordan skal vi forstå utviklingen av makt og avmakt? Normalitetsbegrepet forklarer det ikke. Nazismen snek seg inn i store deler av det tyske folk. På Balkan blomstret hatet på alle sider. I India levde hinduer og muslimer sammen i fred. Plutselig drepte naboer hverandre over striden om en helligdom. Brente hverandre levende og myrdet nådeløst. Det er ikke lenger borte hos oss enn til Finnmark. Myndighetene forstår ennå ikke historien og de psykologiske kreftene i nord. De har unnskyldt, men ikke forstått hva som fortsatt rører seg i folkedypet. Hva er det styrer menneskesinnet i feil retning, der makt og avmakt får større rom enn livskraft som er et ja til livet og respekt for det, i andre og oss selv?

Freud sitt siste bidrag til forståelse var påstanden om en dødsdrift, thanatos. De fleste ble borte da han lanserte teorien, for mørk og sterk kost. Mestring, ego-psykologi ble den nye veien. Den kanskje mest kreative kritikken av Freud ble framsatt av Norman Brown helt på slutten av 50-tallet i “Life against Death”. Her vender han Freud sin forståelse av døden inn i dialektiske rammer. Liv og død er da en form for tvillingpar, de hører sammen, er ikke fiender. Jeg har stor sans for Norman Brown sin påstand at menneskets dypeste problem er benektingen av døden. I det eksistensielle dypet hvor både liv og død er tilstede er det mulig å forstå hvorfor vi både som individer og kollektivt går oss vill. Brown knytter benektingen av forgjengelighet til den tidlige bevisstheten hos menneskebarnet. Barnets skjøre psyke tåler ikke kontakten med forgjengelighet. Overlevelsesinstinktet må beskytte det på ulike utviklingstrinn til å forvrenge sin virkelighetsoppfatning. Det må til slutt skyve bort en del av selvet til en mørk krok. Den avhengige fortrengte siden blir del av det kollektive psyket. Den trigges lett i nære relasjoner. Selv om den er fortrengt kan den banke på døren og ville ut.

Ser vi oss rundt i samfunnet er det ikke vanskelig å få øye på benektingen av døden som et kollektivt fenomen. Plastisk kirurgi er blitt et absurd verktøy til å skape illusjonen om evig ungdom. Forskerne leter etter avknappen for aldring i genmaterialet. Mange mener vi kan leve til vi er 300 år et stykke fram i tid. Noen fryser lik ned for å tine dem opp når gåten er løst, det evige liv lokker. Hvordan kan prosessen beskrives som har ført oss dit?

Kirken forkynte lenge en tro som ga livet mening og beskyttet mot forgjengelighet. Tro ga en indre ro og trygghet. Det fantes en Gud et sted vi både fryktet og elsket. Fryktet om vi ikke fulgte dogmene, som elsket oss om vi tilpasset oss regelverket presteskapet var satt til å overvåke. Da kunne vi håpe på en plass i himmelen. Slik styrte vi unna frykten for døden som lå og gnagde i dypet.

Økt kunnskap om verden svekket grepet kirken i århundrer hadde på massene. Det lille hjelpeløse mennesket som før hadde vært kneblet på hender og føtter både sosialt og åndelig, kunne trekke frisk luft og håp. Mange mennesker i vestlige land fylte tomrommet etter kirken med å se nye muligheter. Vi skapte det demokratiske samfunnet, et stort sprang i å skape en mer human tilværelse. Likevel fortsatte vi i stor grad å bli styrt av kollektive ubevisste demoner. Ingen tidsepoke har vært mer brutal og voldelig enn det 20. århundre.

I tomrommet etter religionen rykket naturvitenskapen inn med et nytt tilbud, kunnskapens og fornuftens makt. Metodisk samlet den kunnskap om omgivelsene og vår egen kropp. I tillegg hvilte den på et a priori syn på virkeligheten, at den i sin grunnstruktur er materie. På samme måte som religion er tro er også naturvitenskapens epistemologiske ståsted tro. Arthur Koestler har kalt den materialistiske virkelighetsoppfatningen «flatland science». Hans kritikk er at den metodisk bryter alt ned i sine deler og mister helhetsperspektivet.

Med økt kunnskap kom håpet om å legge en fiendtlig natur under oss, herske over den, til slutt også overvinne døden. Vi så muligheten til å erobre den gjennom kunnskap. Det gamle menneskelike gudebildet ble erstattet med oss selv og vi ble vår egen guddom. Slik ble det skremmende møtet med døden skjøvet enda lenger bort. Benektelsen av dødens nærvær ble sementert fast i de nye samfunnsstrukturene. Forbedringen i levekår, bekjempelsen av mange sykdommer, inkludert spedbarnsdødelighet, konkretiserte et ubevisst håp om frihet fra døden.

Den amerikanske eksistenialfilosofen William Barrett har i sine to bøker «Existential Man» og «Death of the Soul» utdypet hvordan naturvitenskapen siden det syttende århundre har uthult menneskets forhold til seg selv, fremmedgjort det. Vi har kollektivt fjernet oss fra døden.

Våre røtter i eksistensen er kollektivt revet opp. I tomrommet etter religion har vi søkt substitutter som driver oss mot overflaten i oss selv, en beskyttelse mot forgjengelighet. Paradokset er at naturvitenskapen, som har gitt oss bedre livsvilkår, samtidig driver oss mot overflaten i oss selv om vi gjør materien til den endelige sannhet. Den prosessen har skapt en dødsbenektende kultur med mangelfull eksistensiell forankring. Det er krisen den prosessen har skapt som i dag truer all sivilisasjon og som verdens ledere ikke makter å adressere.

Men det finnes håp. Etter 22. juli åpnet flokken (merk at jeg ikke kaller det massen) sine hjerter. Den høyre hjernen kom spontant til uttrykk. Også hos politikerne. Det var vakkert. Vi samlet oss, åpnet oss og ble viktige for hverandre. En kort stund var status og rolle uten betydning. Ubrukte menneskelige ressurser kom fram. Problemet i et gjennomsyret materialistisk samfunn er at det mangler strukturer på samfunnsnivå til å støtte den høyre hjernen.

Jeg ser det samme fenomenet i arbeidet med rusmisbrukere. Når høyre hjerne får rom kommer ubrukt kreativitet fram, den som kan anvendes til å få innsikt i eget sinn. Se kreftene som har ført dem på ville veier, fra barnsben hos de aller fleste. De fikk aldri den anerkjennelsen de behøvde for å kjenne seg verdige. De aller fleste blomstrer i løpet av måneder. Problemet er at de i igjen skal ut i samfunnet. Misforstå meg ikke, mange i helsevesenet gjør et flott arbeide der ute. Men vi mangler strukturer på samfunnsnivå som støtter den høyre hjernen. Vi trenger i tillegg å se realitetene i øynene. Vårt samfunn masseproduserer psykisk lidelse.

I vårt arbeide med personer som sliter psykisk og søker gruppeterapi ser vi samme fenomen. Når det skapes et klima der høyre hjerne får plass blomstrer mennesker. De åpner seg for hverandre, får betydning. Indre utvikling, ekspansjon er ikke å gjøre, den skjer når vi kan slappe av og er trygge og åpne, slutter å ville prestere og stille krav. Indre utvikling er kreativitet som bor i å være levende, ekspandere innover. Ytre ekspansjon gjør vi, indre ekspansjon skjer i et ytre og indre rom av aksept, tillit og trygghet. En del vil kanskje innvende: «Det er et kunstig rom, mangler røtter i virkeligheten. Folk må lære å leve i det samfunnet vi har». Det er sant om de med makt får definere hva som er virkeligheten. Sannheten er at vi mennesker aldri har forsøkt å skape et samfunn der flokken kollektivt fikk muligheten til å se innover. Liv er synonymt med ekspansjon. Det er definisjonen på liv. Til nå har vi kun ekspandert utover. Derfor gir grådighet en form for mening. Den er falsk, gir aldri en fullverdig tilfredsstillelse, vi vil alltid hige etter mer og mer. Problemet med den formen for ekspansjon ser vi i dag tydeligere enn noen gang. Vi må snu, det er livsviktig. Ekspansjon innover har kun enkeltindivider prøvd. Dagens yoga og mindfulness er positive tegn. Men ofte er begge knyttet til ytelse, ambisjon, resultater og prestasjon. Venstre hjerne forstyrrer prosessen. Vi kan ikke skru av knappen og vips så er samfunnet preget av høyre hjerne. Men vi kan starte med å gi aksept for og forstå nødvendigheten av å skape oaser og rom for høyre hjerne. Gradvis utvide rommet. Da må vi samtidig anerkjenne at det kun kan skje om det også blir gitt rom til enkeltindivider å se innover, anerkjenne sårbarhet, empati, sensitivitet og følelser. Da må arbeidsmiljøet endres. Vi ødsler med verdifulle ressurser i vårt jag etter prestasjon. De fleste utdannelser vi tilbyr i dag kvalifiserer ikke for å bebo det høyre rommet. De er i stor grad med på å skape bare mer makt og avmakt. De som får kraft av den er priviligerte, slett ikke alle er det. Flokken som gir nærhet og varme kan kun vokse om den høyre hjernen får sitt rom. Bevilgninger og ord holder ikke. Innsikt kombinert med handling må til. Det haster.