Tilpasning

Hvordan – og av hvem formes vi?

I Det Glemte Barnet fokuserer vi helt fra starten på tilpasningsmønsteret vi lærte i oppveksten. Familien vi vokser opp i er som en levende form, en struktur vi lærer å passe inn i. Den er satt sammen av skiftende samspillsmønster som bølger mellom familiemedlemmene. Vi lærer ubevisst å forholde oss til disse. Familien er en livets skole som skal lære oss å manøvrere i verden. Vi trenger den for å bli mennesker og fungere i verden. I den prosessen er vi avhengige av hva våre foreldre har lært av sine. Hvem vi blir som voksne er i stor grad en sosial arv, den overleveres fra generasjon til generasjon.

Vi er prisgitt familiemiljøet vi fødes inn i. Limet som holder den sammen er avhengighet. For barnet var den et spørsmål om liv eller død. Så avhengig er vi tidlig i livet av omsorgspersonene rundt oss. Menneskebarnet er ubegripelig sårbart og skjørt i sitt behov for omsorg. Trues opplevelsen av å bli tatt vare på, kan det ubevisst gi opp seg selv, sine behov og sitt livsrom. Det ofrer seg selv for å beholde avhengigheten og blir til for andre. I verste fall kan det bli et tomt skall. Den biologiske avhengigheten som her beskrives forklarer en stor del psykiske lidelser. Det finnes selvsagt også genetiske årsaker, men disse er i antall langt færre. Den store utfordringen til dagens psykiatri og psykologi er å ta den nye kunnskapen om hjernen og utvikling inn over seg.

Barnets hjerne er ikke ferdig utviklet ved fødselen. Kvaliteten i samspillet med den første omsorgspersonen bestemmer utviklingen av den høyre hjernen. Det er den delen av hjernen som utvikler seg de første 2-3 årene. Høyre hjerne er den emosjonelle og innlevende, empatiske. I fundamentet er vi mennesker emosjonelle vesen. Det sier seg selv at kvinnen (som oftest er det en kvinne) er avhengig av et støttende miljø for å klare oppgaven.

Et stort antall mennesker som i dag får diagnostiske merkelapper og psykofarmaka er symptombærere av mangelfull tidlig omsorg. En kjent skikkelse innen mindfulness bevegelsen, Jon Kabat-Zinn, har uttalt at det er ikke individet som har ADHD, men samfunnet. Den epidemiske forekomsten av depresjon går ofte tilbake til svikt i tidlig barndom. Psykofarmaka legger et lokk over psykisk smerte. Det betyr ikke at disse medikamentene aldri skal brukes. Men for ofte blir de brukt feil og for lenge.

Dagens frontlinje i utviklingspsykologi, som Schore og Bretherton har et samfunnsperspektiv på konsekvensene av den nye kunnskapen i utviklingspsykologi om hjernen og utvikling. De hevder at dagens samfunn i for stor grad er bygd opp rundt venstre hjerne. Den begynner å fungere når språket kommer inn, og er styrt av fornuft, logikk, materialisme, prestasjon og språk. Samfunnsstrukturene som har vokst ut av den venstre hjernen påvirker mange mennesker på en slik måte at de ikke evner å gi barnet den omsorg det trenger for en optimal utvikling. De peker på en skremmende økning av tilknytningsforstyrrelser i USA.

Vår personlighet utvikles i et finstemt samspill mellom individet, familien, kulturen og omgivelsene. Den er ingen statisk struktur, men som språket, i konstant endring. Det er forskjellen mellom dyr og mennesker. Vårt sinn er en åpen struktur, hos dyrene blir den tidlig i utviklingen lukket, når overlevelse er sikret. Vi utvikler oss til symbolske vesen og får gjennom det dualistisk bevissthet, jeg kan oppleve meg. Det er venstre hjerne som gjør det mulig. Problemet oppstår når den tar over, bli for mye. Da svekkes kontakten med kroppen og vi blir hodemennesker med mangelfull emosjonell kontakt.

Slik samfunnet har forandret seg de siste 50 årene har kravet på ytre prestasjon fått større og større plass, helt ned til tidlige barneår. Økt press på prestasjon og kunnskapskrav representerer et skifte individet i dag må tilpasse seg for å lykkes. En vanlig måte å tilpasse seg sår fra sviktende omsorg er et mønster der en pålegger seg et indre press om prestasjon. Mønsteret blir til i forsøket på å bli slik vi trodde omgivelsene ville vi skulle være for å bli likt og verdsatt. Den tilpasningen er en flukt fra en smertefull indre kjerne der vi tror det er feil med oss, det er skam. Det er prisen vi betaler for å beholde avhengigheten. Da mister vi i varierende grad deler av oss selv. Tilpasning er drevet av super-egoet, idealkritikeren. Den har som oppgave å styre oss fri fra skammen. Kravene fra idealkritikeren, prestasjonspresset er det umulig å tilfredsstille, vi blir aldri bra nok. Den instansen fungerer ubevisst, vi tror det skal være slik.

Kombinasjonen i dag av indre prestasjonspress fra idealkritikeren og et tiltakende sterkt ytre krav om å prestere skaper et høyt stressnivå. Selv barn utsettes i dag for tidlige tegn på stress. Sinnet utsettes for konstant jag og press. Det kan fungere i mange år. Til slutt er all energien som brukes til å opprettholde et høyt spenningsnivå brukt opp og personen dekompenserer. Det kan bli fatigue-syndrom, utbrenthet, å møte veggen og ME etc. Vi sier ikke at alt skyldes denne forklaringen, men den er et sterkt bidrag til psykisk og kroppslig forstyrrelse. Det er resultatet av et samspill mellom strukturelle forhold på samfunnsnivå og en måte å takle tidlige sår i omsorg. Uten et sterkt ytre prestasjonspress ville mange klart seg. Men kombinasjonen i dag av indre og ytre press kan resultere i å bli psykisk og kroppslig nedbrutt.

Vi trenger i dag å bygge mennesket og samfunnet opp rundt egenskapene som springer ut av den høyre hjernen, omsorg, empati, nærhet, kreativitet og evnen til heling, kort sagt kjærlighet. Skiftet er helt nødvendig for å redde oss selv og kloden vår. Det nytter ikke å begrense tiltakene til strukturelle endringer av det vi har bygd opp rundt den venstre hjernen. Også vi mennesker må forandre oss. Den gode nyheten er at vi mennesker er i stand til å forandre, hele vår egen hjerne.

I møtet med hundrevis av mennesker har vi i mange år sett at mennesker i økende grad blir forstyrret av et sterkt prestasjonspress. Dette er ofte hverdagsmennesker som har vanlige sår fra oppveksten. De er ikke snakk om vold eller fysisk misbruk. De fleste av oss får «riper i lakken» i oppveksten. Det er del av å være menneske, utfordringer vi må møte og forholde oss til. Det kan være fravær av følelser i familien, at de aldri lærte å forholde seg emosjonelt. At en av foreldrene var dominerende, selvopptatt, eller en annen redd og usikker, selvutslettende. De kan ha lært at sinne er skamfylt. Kanskje var de innlagt på sykehus en gang de første leveårene, fikk en sykdom de måtte leve med, en mor eller far døde tidlig, de flyttet for mange ganger i barndommen, ble mobbet, en vond skilsmisse eller det var rus i familien. Mange flere av oss enn vi tror bærer på slike sår, som i visse situasjoner gjør oss sårbare og forstyrrer funksjonsevnen.

Og de aller fleste av oss har tilpasset oss familien, formen vi vokste opp med. Å få en bevissthet om den formen, se de repetitive mønstrene som spiller seg ut i våre relasjoner er å begynne en prosess som kan ta oss ut av formen. Det er den prosessen som er sentral i det indre arbeidet vi tilbyr i Det Glemte Barnet.

JSH & SJM