Traumeheling

Vi har lært mye om behandlingen av psykiske traumer de siste 30 årene. Forståelsen av samspillet mellom mor og barn, utviklingen av hjernen og kroppens forhold til hjernen har gjort det mulig å hjelpe barn som har opplevd sviktende omsorg og voksne som lever med følgene av å ha vært sviktet tidlig i livet.

Sentralnervesystemet hos mennesket er ikke ferdig utviklet ved fødselen, kun reptilhjernen fungerer. Det autonome nervesystemet er del av den, og sørger for at alle kroppens organsystemer fungerer, pluss overlevelsesinstinktet. De første 2 årene er barnet avhengig av samspillet med en omsorgsperson for å utvikle høyre hjerne. Den er setet for emosjoner, regulerer oppmerksomhet, empati, helingsevne (immunsystemet) og kreativitet.

Erfaringen av god nok omsorg i samspillet med en mors-person stimulerer utviklingen av høyre hjerne hos barnet. Svikter omsorgen, enten det skjer i samspillet med de voksne eller overveldende ytre inntrykk (krig) forstyrres utviklingen og dermed evnen til å få et fungerende forhold til seg selv, kroppen og andre. De blir stående på utsiden av fellesskapet og deres indre rom blir kaotisk.

Forstyrrelser i tilknytningsprosessen

Forskning på tilknytningsprosessen har vist at omkring 60% har det vi kaller trygge tilknytning. Da blir et barn i stand til å utvikle gode nære relasjoner. 15% har unnvikende tilknytning. Disse barna har hatt en tidlig omsorgsperson som var avvisende. Deres måte å tilpasse seg situasjonen var å stenge av kontakten og isolere seg. Som voksne kan de virke upåfallende, men innvendig er de fulle av uro og stress. De er livredde nærhet, plages med ensomhet og får store problemer i nære relasjoner. Det er i tillegg høyere frekvens av kriminell adferd blant dem. De har en relasjonsforstyrrelse gjør det vanskelig å fungere sosialt. Vi kan si at de står utenfor fellesskapet på den måten at det er vanskelig for å få nærende forhold til andre.

En annen gruppe kalles ambivalent tilknytning, de utgjør rundt 8-10% av befolkningen. Deres tidlige omsorg er preget av ustabilitet, de kunne ikke stole på om den voksne omsorgspersonen var tilstede for dem. De blir klamrende. Som voksne utvikler de ofte angstlidelser. De forblir avhengige og kan ende som offer i dysfunksjonelle relasjoner. Ofte finner de partnere som er kontrollerende og lver ut autoritære væremåter.

Men begge disse væremåtene har en struktur, de har et gjenkjennelig samspillsmønster. Mønstrene de tidlig i livet de skaper for å tilpasse seg kan med støtte og økt bevissthet endres.

Den siste gruppen er ca. 15% av befolkningen. De har en såkalt type-D tilknytningsforstyrrelse. Det er pr. definisjon et traume. Tilknytningsbåndet hos disse ble en gang revet over, de er frittflytende. Hva skjedde? Vi kan bare forstå den gruppen om vi tar inn over oss hvor avhengig et barn er, på liv og død. Når det tidlig i livet opplever seg forlatt, slått eller misbrukt og det lever i frykt over lang tid kastes det inn i en uløselig konflikt. Den samme personen det er avhengig av er den som truer det på livet, det gir dødsangst. Et barn tåler ikke å stå i den konflikten. Det er nødt til å beskytte seg.

Samtidig må vi mennesker skape mening i enhver situasjon. Den eneste mening det er mulig å gi en slik konflikt, og beholde avhengigheten (den kan ikke brytes), er å si til seg selv: Grunnen til at jeg blir behandlet slik må være fordi det er en alvorlig feil med meg. Ved å ta på seg ansvaret for det som skjer, belaste seg selv, kan det bli værende i den fryktfylte situasjonen, holde ut. Det kan ikke være feil med overgriperen, vedkommemde sette på pidestall. Slik tar det på seg ansvar for situasjonen og med det følger en dyptfølt skam og psykisk smerte det påføres som forstyrrer utviklingen. Barnet lærer ikke å stå på egne ben og stole på seg selv.

Komplekse traumer

I 1992 ga Harvard professoren i psykiatri Judith Herman ut «Trauma and recovery: the aftermath of violence – from domestic abuse to political terror». Her viser hun at tidlige psykiske traumer hos utsatte barn får andre og mer alvorlige konsekvenser enn dem som påføres i voksen alder. I tillegg til symptomene hos voksne med post-traumatisk stress lidelse (PTSL) fant hun følgende:

1. Forandringer i reguleringen av affekter (følelser) og impulser.
2. Forandringer i oppmerksomhetsfunksjonen
3. Forandringer i selvoppfatning
4. Forandringer i relasjonen til andre
5. Somatisering (får kroppslige sykdommer)
6. Forandringer i meningsystemer

Hun foreslo å kalle lidelsen hos barn PTSL av kompleks type. Disse barna har et D- tilknytningstraume. Forskerne ble for en tid tilbake forbauset da de fant at det er fravær av omsorg som gir de alvorligste konsekvensene, opplevelsen av at det er ingen som bryr seg. Når det er kjærlighetsløst rundt barnet lider det mest.

Vi har arbeidet med tilknytningsforstyrrelser og tidlige traumer i 20 år. Det er ikke alle vi kan behandle gjennom vårt tilbud. De mest alvorlige traumetilstandene vil kreve å være i et beskyttet miljø over lenger tid.

Prosessen som gir økt kontakt og bevissthet i forholdet til kroppen kalles fase 1 traumeterapi. All frykten barnet levde med i oppveksten tvang det til å stenge av kontakten med kroppen. Det ble en beskyttelse mot psykisk smerte. Mangelen på informasjon fra kroppen til hjernen hindrer barnet å oppfatte den aktuelle situasjonen det befinner oss i. I stedet for å vurdere et møte med en annen som trygt kan gamle minner som sitter fast i kroppen få barnet til å tro at den andre er farlig. Den traumatiserte kastes tilbake til fortiden uten å vite hva som skjer her og nå. Det blir umulig å skape gode nære relasjoner. Livet preges av utrygghet og frykt.

Gjennom fase 1 traumeterapi kan forbindelsen mellom kropp og hjerne heles og vi kan bli hjulpet til å være mer tilstede i vårt eget liv. På den måten utvides det som kalles toleransevinduet. Det er væremåtene vi har til disposisjon hvor storehjernen fungerer, vi kan vurdere, overveie, velge og forstå. Når oppfatning og handling er innenfor toleransevinduet samarbeider de ulike delene av hjernen. Da er det mulig å stoppe opp, tenke: er jeg trygg, eller har jeg grunn til å være redd? Vi kan vurdere. Er vi utenfor toleransevinduet styres vi av overlevelsesinstinktet. Da er verden enten farlig eller vi har gitt opp, alt er håpløst. De to motpolene representerer de to sidene av det autonome nervesystemet ANS som tilhører overelevelsesinstinktet.

Gjennom fase 1 traumeterapi er det mulig å utvide toleransevinduet. På den måten for vi tilgang til flere måter å være på i forhold til oss selv og andre der vi kjenner oss trygge og tilstede. Opplevelsen av å selv ta ansvar gjennom å bedre kontakten med kroppen er et viktig bidrag i en helingsprosess. Vi får betydning og er viktige i vårt eget liv. Det kroppslige fundamentet som her skapes er forutsetningen for å kunne gå inn i fase 2 i traumeterapi.

Under traumehelingskurset http://ihmm.no/terapi/traumeterapi/på Gotland i mai lærer du en rekke tilnærminger som støtter deg i å få økt kroppskontakt, bl.a. helende meditasjonsteknikker, pust og traumesensitiv yoga. Pust gir et åpent vindu til det autonome nervesystemet. Ved å puste bevisst kan vi starte helingen av det autonome nervesystemet. Traumesensitiv yoga heler forbindelsen mellom kropp og hjerne.

I traumebehandling er begrepene dosering og regulering sentrale. Dosering er å lære hva organismen tåler av inntrykk før den slår på overlevelsesmodus. Når doseringen er riktig er vi i stand til å regulere en følelse uten å bli kastet ut av toleransevinduet. Gjennom å praktisere mindfulness stabiliseres og styrkes oppmerksomheten. Den trenger vi for å forholde oss til andre og oss selv over tid, så det blir mulig å vurdere, tenke og overveie en situasjon. Vil jeg bli eller gå? Er jeg trygg eller ikke? Er det farlig her?

Gjennom å praktisere de ulike metodene over tid vil de fleste oppleve at de gradvis fungerer bedre i samspill med andre og merker positiv endring i forholdet til seg selv. Mange har et fortsatt behov for støtte i prosessen, men opplevelsen av at de selv kan ta mer ansvar gjennom å bedre kontakt med kroppen er et viktig bidrag i helingen av tidlig forstyrret utvikling.