En helende terapeutisk prosess
I år arrangerer vi Mystic Rose for tiende gang. Mange stusser når de første gang leser eller hører om prosessen. Først le 3 timer hver dag i en uke, så gråte neste uke i 3 timer og den siste uken meditere 3 timer daglig. For det første, er det mulig å le i tre timer? Som gruppe ja. Latteren bobler opp på ulike steder i gruppen, så smittes andre og et på et annet sted faller den til ro med stille klukking, før latteren igjen tar av. Hva ler de av? Ingenting og alt. Gråte i 3 timer? Hvor helende å kunne åpne opp og gi seg hen til gråt, sorg eller tristhet. Det finnes en dybde i sorg ingen annen tilstand i oss har. Den penetrerer ned i våre eksistensielle røtter.
En som har kastet lys over latterens og gråtens fysiologi og psykologi er Arthur Koestler i «The Act of Creation». Bare mennesket av alle dyr kan le, uttrykke latter og gråte. Det krever evnen til å reflektere, et bevissthetsnivå begrenset til mennesket.
Situasjoner som får oss til å le spenner over et vidt register, fra fysisk å bli kilt til en subtil vits. Koestler viser at alle formene for latter har en fellesnevner. Det en kollisjon mellom to sett av forståelse som er inkompatible, det er ingen forbindelse mellom dem. I en god vits blir vi først presentert første delen, så plutselig kommer overraskelsen, kollisjonen. Vi fatter raskt det som har skjedd med storehjernen, en mental forståelse, frontal-(panne)lappen reagerer raskt. Den emosjonelle reaksjonen tar lenger tid. Nå er det oppstått en ubalanse mellom frontallappen og de emosjonelt/instinktive eldre delene av hjernen. Spenningen som oppstår i den ubalansen uttrykkes som latter i en energetisk utladning.
Koestler kaller kollisjonen mellom de to bisosiasjon. Latter og humor er en måte å løsne faste mønster i oss, bringe inn fleksibilitet og lekenhet, komme ut av tilstivnede og fastlåste mentale strukturer. Latter sprenger indre grenser, hjelper oss å få nye perspektiver og bli mer åpne og tolerante. Koestler kaller latter en kreativ handling. Vi kommer gjennom latter ut av å fungere som maskiner, være autopiloter. Latter vekker oss opp, vitaliserer. Han peker på at det også er andre typer bisosiasjon. Når de to smelter sammen skjer det en syntese, en kreativ handling som gir ny innsikt. Det kan skje i en terapeutisk prosess eller i arbeidet til en forsker. Når bisosiasjon er en konfrontasjon mellom de to, de står og vibrerer, gir det en estetisk opplevelse.
Fysiologisk kan latter knyttes til den sympatiske grenen av det autonome nervesystemet (ANS). Latter gir oss energi, vi vekkes opp. Koestler mener latter kan ha oppstått hos mennesket som en kreativ måte å uttrykke aggresjon, uten å være aggressiv i handling. I latter er det seg også en komponent av selvhevdelse, å være handlende, aktiv. Latter kan bli sett på som en høyere form for refleks der vi mennesker kan heve oss over vår biologi, frigjøre spenninger og skape en ny indre balanse, frikoplet fra aggressive, selvhevdende, dominerende eller seksuelle behov. Det åpner døren til et menneske som både kunne ta vare på seg selv med respekt og samtidig fungere sosialt sammen med andre uten å være destruktiv i forhold til seg selv og andre.
Latter uttrykkes også i situasjoner der vi emosjonelt opplever at våre vanlige grenser for opplevelse er sprengt. Det kan skje når vi lytter til musikk, oppholder oss i naturen eller i elskov. Da overveldes vi av inntrykk, det flommer over, de vante rammene som omslutter sinnet oppløses og smeltet. Opplevelsen gir en ekspansjon som uttrykkes gjennom gledesfylt, boblende latter. Koestler kaller følelsene knyttet til slike opplevelser selv-transcenderende. Da kan vi like godt begynne å gråte som le. Gråt og latter som utløses på den måten uttrykkes gjennom den parasympatiske grenen av det autonome nervesystemet. Vi kan gråte av glede. Latter og gråt som kommer ut av ekspansjon er ikke knyttet til handling, aktivitet, hevde oss, forsvare, men til hengivenhet, det som er helende, beroligende og lindrende.
Koestler skiller mellom to former for gråt. Den første er når tårene triller som beskrevet ovenfor. Det er også en gråt som uttrykker hjelpeløshet. Den kommer i etterkant av smerte, raseri eller fare. Når krisen er over kommer tårene. Det er også en form for gråt som er en aktiv handling. Et lite barn som er sultent og gråter vil ha oppmerksomhet, gir beskjed om at det vil ha mat. Så gråt kan uttrykkes både gjennom det parasympatiske og sympatiske grenen av ANS. På sammen måte som latter kan også gråt bli sett på som en høyere form for refleks.
For å kunne sette dette panorama av emosjonelle uttrykk inn i prosessen Mystic Rose trenger vi en grunnleggende forståelse av Steven Porges polyvagale teori. Den gir utviklingen av det autonome nervesystemet et evolusjonsperspektiv. Hans forskning og innsikt holder på å forandre psykiatri og psykologi.
Vi er født med at reptilhjernen, det autonome nervesystemet (ANS), fungerer helt fra fødselen. Det styrer alle kroppens organer og instinktene knyttet til overlevelse. Lenge trodde man at alt i organismen er normalt så lenge det er balanse i ANS mellom den sympatiske og parasympatiske delen, mellom aktivitet og ro. Helt til slutten av 1990 tallet var det anerkjent kunnskap at ANS er to-delt.
Steven Porges har vist at det autonome nervesystemet ANS har tre grener. Den eldste er 500 millioner år og nervefibrene går i vagus, en hjernenerve. Den er i den bakre delen av den, den dorsale vagus. Den slår inn når vi er i fare, når overlevelsesinstinktet er aktivert, men vi kan verken flykte eller bekjempe det vi står overfor ved hjelp av den sympatiske delen. Vi kollapser, er hjelpeløse og gir opp. Det er også en måte å beskytte seg. Overfallofre kan redde livet om de slutter å gjøre motstand. Den sympatiske delen er 400 millioner år og er et uttrykk for at dyreverdenen har fått større bevegelighet, de kan rømme og slåss som forsvar. Til sist ble den fremre delen av vagusnerven utviklet, den ventrale vagus. Den har kun pattedyr og har gjort dyreverdenen til en sosial arena. Vi bryr oss om hverandre, er avhengige.
Så lenge den ventrale vagus fungerer opplever vi oss sosialt trygge, har tillit til oss selv og andre, kan forholde oss til dem, uttrykke våre behov, være i kontakt, tenke overveie, ta valg, vurdere om situasjoner som oppstår er trygge eller utrygge. De tre hjernene våre reptil-, pattedyr- og menneskets storehjerne er da synkroniserte.
Den nye vagus er ikke utviklet ved fødselen, det skjer i samspill med omsorgspersonene våre de første årene av livet. Da blir nervefiber fra den sympatiske og parasympatiske grenen integrert inn i nervetrådene som beveger ansiktsmuskulaturen, svelget, øret og hjertet. De får på den måten en annen funksjon enn de har i det gammel ANS. I tillegg blir de myelinisert, de får et beskyttende lag rundt seg som gjør at de leder informasjon mye raskere enn ANS gjør. De sympatiske fibrene gjør det mulig for oss raskt å bevege oss inn og ut av situasjoner og bruke den energien som kreves uten å utløse overlevelsesinstinktet. Lek er et resultat av dette. Lek og latter hører sammen. De nye integrerte parasympatiske fibrene gjør at vi kan komme nær hverandre, falle inn i armene til hverandre uten å utløse den dorsale vagus, bli hjelpeløse. Derfor er alt som faller inn under begrepet kjærlighet et resultat den nye vagus. Alt dette mens vi fortsatt opplever vi er trygge. Det gir et spekter av væremåter som er helt ny i dyreverdenen. Bredden på det kaller vi toleransevinduet. Innenfor rammene av det kjenner vi oss trygge.
Er vi uheldige og utsettes for sviktende omsorg tidlig i livet fungerer ikke den fremre, ventrale vagus som den skal. Alle mennesker får sår på sjelen, ingen foreldre er perfekte. Men 60% av oss får det vi kaller en trygg tilknytning. Da er toleransevinduet rimelig bredt, vi fungerer innenfor normalvinduet sosialt, vagus er tilstrekkelig myelinisert til å støtte sosial funksjon. Den som utsettes for mer alvorlig svikt i omsorg betaler med å få et smalt toleransevindu. Med svikt i omsorg smalner det, mangel på myelinisering. Da utløses overlevelsesinstinktet raskere, uten at den ytre situasjonen speiler den indre opplevelsen. Vi blir slaver av vår tidlige historie som sitter fast i kroppen. Da blir sosial omgang med andre lett utrygg. Vi kan bryte ut i sinne uten at det er en ytre årsak til det, eller vi kan bli såret, også uten en synlig grunn. Et indre minne er mobilisert, og vi fanges av det. Vi mangler kontakt med omgivelsene som funderer oss i den virkelighet som omgir oss. Den gamle historien som er låst fast i nervesystemet tar fort over og styrer vår verden. Vi er både i indre og ytre ubalanse.
I Mystic Rose arbeider vi terapeutisk med å utvide toleransevinduet. Ved å være i en gruppe hvor du kjenner deg trygg og ivaretatt åpner det seg opp muligheter du tidligere ikke har hatt tilgang til. Du slipper til gjennom den sympatiske siden måter å være på som før var forbundet med fare. Det blir mulig å gjøre helt nye erfaringer som utvider toleransevinduet gjennom lekfulle handlinger. Det samme skjer med den parasympatiske siden. Du kan gråte og være tilstede i en sorg hvor du før har mistet deg selv i frykt. Ingen var tilstede og så din smerte.
Mystic Rose er som et dansende og lekende energifelt, det kan gå i dur, andre ganger i moll. Det blir livet som stille eller kraftfylt virvler sine usynlige tråder rundt oss. Du våger å gi deg hen til følelser og stemninger du før stengte ute. Du omfavner deg selv på nye måter. Gjennom å uttrykke deg med latter og gråt alene eller sammen med andre kan du ekspandere og bli mer. Mystic Rose kan til syvende og sist ikke bli forstått, den må erfares.