Frihet og avhengighet

Barnets tidlige utvikling er en prosess som fascinerer oss, full av uskyld og overraskelser. Vi blir lykkelige og varme innvendig når det for første gang smiler. Den dagen barnet kryper og senere begynner å gå blir vi henrykte. Plutselig en dag kommer språket. Hvordan livet folder seg ut er et under, nesten ikke til å tro. Kontakten barnet gir tilbake, den emosjonelle spennvidden som kan skifte fra gråt til latter og total lykke, alt liv og spontanitet åpner hjertet vårt. Barnet på sin side gir seg både totalt hen og jobber intenst med å rive seg løs, kunne stå på egne ben. En indre kraft fra dypet vil ekspandere, samtidig som hengivenheten er total. Det virker ikke å være konflikt mellom de to.

Vi mennesker kommer ikke til verden som et «ferdig produkt». Vår bevissthet har et utviklingspotensial. Av alle dyr er det bare mennesket som er en åpen prosess. Vi kan bli «hva som helst.» Det gjør oss unike i dyreriket. Ingen andre dyr har fått kastet til seg utfordringen å skape seg selv. Alle andre dyr blir hva de er ment å bli. En katt blir en katt, en hest en hest. I mennesket ligger muligheten for å bli en Dalai Lama eller en Hitler. Menneskebarnet er et potensial, en mulighet. Den største utfordringen er å holde prosessen åpen, i bevegelse.

Forholdet mellom avhengighet og frihet kommer i et sterkt konfliktforhold rundt 14-16 måneder. Margareth Mahler kaller det rapprochement fasen. Da har barnet kognitivt nådd et bevissthetsnivå hvor det fatter at det kan stå helt alene i verden, uten støtte, ensom og forlatt. Det er ikke i stand til å romme den opplevelsen og søker seg tilbake i avhengighet. For mange foreldre er det en prøvelse.

Fra da av er utvikling preget av konflikten mellom frihet og avhengighet. Den går som en rød tråd gjennom våre liv. Å akseptere at vi er avhengige og samtidig stole på at vi kan stå på egne ben er en utfordring. Konfliktfeltet mellom de to er en ubevisst struktur i dypet. Mot slutten av ten-årene lander de fleste på et kompromiss mellom de to. Den gir en opplevelse av trygghet og forutsigbarhet. Skiftet til en mer fast form skjer når vi begynner å etablere stabile relasjoner, for dem som har de psykiske ressursene til det. Men konflikten ligger der latent og kan når livets stormer tar tak i oss igjen bli mobilisert. Da trues formen, livet blir utrygt.

Gjennom hele livet vil det være en del av oss som lengter etter frihet, etter å ekspandere. Men vi er bare i stand til utvidelse til et visst punkt, tøyes avhengighetsbåndet for langt får vi angst og vi trekker oss tilbake. Når det blir for trangt og avhengigheten nesten kveler oss lengter vi igjen ut. Å bli bevisst denne pendlingen, det dynamiske feltet mellom de to polene i dagliglivet kan bli en viktig støtte til økt selvinnsikt. Vi kan da bli bevisst at personligheten vår bare på overflaten er en form, lenger inn er den en dynamisk prosess i konstant bevegelse.

Ser vi på trassalderen, hva annet er den enn et utrykk for å ville bestemme over eget liv, definere seg selv? Da uttrykkes med stor kraft et rungende NEI, jeg vil bli fri og bestemme selv. Den er ikke like lett å møte for foreldre. De skal balansere begge sider av konflikten på en måte som støtter barnet. Den reguleringen er krevende når egne konflikter rundt samme tema blir aktivert. Det kompliserer løsrivingen for barnet. Derfor går knuter i konflikten mellom frihet/avhengighet i arv fra en generasjon til den neste.

En topp i konflikten etter trassalderen er puberteten, når energien fra seksuell oppvåkning vekker ny livskraft som bryter ut. Det er naturens siste store innspill for kaste oss ut i verden. Manger klarer å løse den runden så det blir en rimelig balanse mellom avhengighet og frihet. Den er bestemt av familien vi vokser opp i og hvem vi har identifisert oss med. Løsningen hver av oss ender opp med heller enten mot den avhengige- eller frihetsiden.

Løsningen er bestemt både av kulturelle, familie og individuelle faktorer. Demokrati kan bli sett på som en kulturell åpning mot frihetsiden for individet. Typisk i vestlig kultur er den kulturelle dyrkingen av å idealisere autonomi, frihet. Vi skal klare oss sjøl, det selvstendige individ. Da får konkurranse og prestasjon en høy stjerne. Avhengighet er en tilstand mange lærer å mislike, den blir ofte skambelagt. Følgene av det er at nærhet, hengivelse og intimitet blir vanskelig for den som lærer det er feil å være avhengig. Ofte forbindes avhengighet med svakhet og frihet, selvstendighet med styrke. Der selvstendighet dyrkes blir vi på det sosiale plan konkurrenter og kan bli blinde for at vi alle er avhengige av hverandre for å overleve. Ubalansen kommer også frem i at den kognitive venstre hjernen får et stort rom på bekostning av den emosjonelle høyre hjernen.

Det er fremdeles en kjønnsforskjell i holdningen til avhengighet og selvstendighet. Menn lander oftere på frihetsiden. Kvinner har et mer avklart forhold til avhengighet, det uttrykker seg i et større emosjonelt register og kompetanse for nærhet i relasjoner. I dag advarer de fremste utviklingsforskere mot denne skjevheten. Allan Schore og andre har dokumentert gjennom forskning at ubalansen fører til en forstyrrelse i barnets utvikling. Venstre hjerne får for stort rom på bekostning av den emosjonelle høyre hjerne. De hevder det er viktig i dag med strukturelle endringer i samfunnet som gir større rom for hjertet, høyre hjerne. Det er radikale endringer. Samfunnsstrukturer som skapes gjennom venstre hjerne forstyrrer i dag tilknytningen for et stort antall barn.

Når rapprochementkrisen finner sin form i ungdommen velger vi partnere som matcher løsningen vi har landet i. Den som bikker over mot avhengighet vil gjerne finne en som er på frihetsiden. Før eller siden vil ubevisste deler i begge føre til en krise, konflikten mellom de to er uløst. Da ser vi ofte at relasjonen vipper, den som før var avhengig går til frihetsiden. Maktforholdet skifter. Det er bearbeidingen av skiftene i en relasjon som gir muligheten til et utvidet rom, en større aksept av den avhengige siden og økt toleranse for å stå på egne ben, stole på seg selv. Da kan formen bli mer fleksibel. Blir ikke krisen bevisstgjort og bearbeidet vil relasjonen ofte stagnere, vitaliteten i den blir borte. Forholdet kan stivne i en form. Med det blekner kjærligheten, nærheten og inderligheten. For å komme videre krever det hos de fleste anerkjennelse av behov knyttet til avhengighet og evne til å forholde seg til den andre med aksept og respekt.

Om trygg tilknytning, slik den beskrives i psykologien om tilknytning, sidestilles med en rimelig balanse mellom avhengighet og frihet til vil ca. 55-60 % av befolkningen ende opp der. Men trygg tilknytning er en relativ tilstand. Den oppleves bare som trygg så lenge balansen mellom frihet og avhengighet opprettholdes. Forskyves den i en relasjon blir tilværelsen utrygg.

Har tilknytningen i de første barneårene vært preget av utrygghet vil det bli sår i evnen til å stå på egne ben, stole på seg selv og knytte seg til andre. Vi vil alltid prøve å tilpasse oss for og få en opplevelse av å være i kontroll av vårt eget liv. For mange betyr det å holde borte behovet for å bli tatt vare på, få omsorg. Kontakt med autentiske behov kan for mange trigge trusselen om å bli forlatt. Løsningen kan bli å vende oppmerksomheten ut og bli opptatt av andres behov og tilfredsstille dem. En annen måte er å kontrollere andre, få makt over dem. Da kontrollerer vi verden for å slippe og kjenne på usikkerhet, en måte å benekte avhengighet.

Mange unge i den utrygge gruppen, hvor det mangler balanse i konflikten, begynner å ruse seg i puberteten. Men så dramatisk uttrykk blir det ikke for alle i den utrygge gruppen. Også der hvor prosessen skjer uten store bølger kan den unge løse den på måter som får alvorlige følger senere i livet. De kan viske ut sine behov. Det er mulig å fortsette på skole, utdanne seg uten at det merkes at konflikten har fått konsekvenser. Følgene kommer gjerne senere. De kan kan dukke opp i mange varianter. En opplevelse av å være utrygg, ikke stole på seg selv, angst, depresjon, ha uklare grenser, problemer med å hevde seg, lav selvfølelse og problemer i nære relasjoner, knytte seg til andre. Så langt er beskrivelsen om å være fanget i den avhengige siden. En frihetside uten forankring kan også bli et forsøk på løsning. Da har barnet, eller den unge, fått en frihet som mangler fundament. Det kan komme fram i relasjonsproblemer hvor den andre ikke blir sett, hvor manipulering og makt blir fortvilte forsøk på å navigere i tilværelsen. Frihet ender da opp med å være en isolert øy uten tilknytning til andre.

Når vi har valgt partnere vil mange etter en tid til sin forskrekkelse, når forelskelsen har ebbet ut og hverdagen lagt sin tunge hånd over livet, se at partneren har mange likheter med en av foreldrene. Hvordan kunne det skje? Det var nettopp det vi hadde lovt oss selv aldri å bli, lik våre foreldre. Det kan bli et sjokk å oppdage sin egen mor og far i seg når trekkene og væremåtene dukker opp i relasjonen til den andre. Mange får den innsikten i voksen alder. Det kan gi en opplevelse av å være fanget når de mønstrene blir bevisste. Slett ikke lett å forholde seg med respekt både til seg selv og partneren, spesielt om det er to karrierer å passe på, pluss hjem og barn.

Spørsmålet som melder seg er dette: Skal vi overleve eller leve? Det er ingen enkel utfordring i alle krav og forventninger som omgir oss,

En bevisstgjøring av rapprochement fasen er en viktig del av prosessen i Det Glemte Barnet. A. H. Almaas har med bakgrunn i Margareth Mahler´s utviklingsmodell beskrevet hvordan rapprochement fasen følger oss gjennom livet. Han viser også hvordan vi kan komme ut av den; starte en prosess der vi transformerer konflikten mellom avhengighet og frihet til å kunne være i begge samtidig. Da er avhengighet en struktur som vever seg gjennom tilværelsen i en underliggende helhet, et bevissthetsfelt, en gjensidighet der alt henger sammen og gir frihet til å ta ansvar for eget liv med et åpent hjerte.