Antropologen Helen Fisher var gjest hos Skavlan på fredag. Hun er bl.a. kjent for boken «the Anatomy of love» som ble gitt ut på 90-tallet. Hun er en engasjerende og spennende kvinne som i 40 år har forsket på hva som skjer i hjernen når vi forelsker oss og går inn i par-relasjoner. Hun stiller spørsmål som: Hva er det som gjør at noen relasjoner varer over tid og noen ikke? Hun har funnet områder i hjernen og nevrotransmitterstoffer som gir svar på spørsmålene.
Hvordan svaret på disse spørsmålene avspeiler seg i hjernen er fascinerende. Også evolusjonsperspektivet hun bringer inn. Det er viktig kunnskap som kaster lys over hvordan vi fungerer og hva som styrer vår adferd. Det problematiske med store deler av dagens hjerneforskning, inkludert Helen Fisher, er reduksjonismen, at hjernen styrer oss.
Forskjeller i mengde av transmitterstoffer i synapsene mellom hjernecellene forklarer individuelle forskjeller mellom oss. Det forklarer hvorfor forelskelse får så stor makt over oss, trollbinder. Ser vi det i et artsbevarende perspektiv er det fascinerende hvordan naturen har innrettet seg. Men det er og blir et en-dimensjonalt perspektiv. Det er et uttrykk for viktige nevrofysiologiske individuelle forskjeller. Men å gjøre det nivået til sannheten er reduksjonisme.
Arthur Koestler kalte det flatland-science, Tam Hunt kaller det «absent minded science». Begrepene dekker en kritikk av tradisjonell naturvitenskap, troen på at materie er fundamentet for alt i universet. I main-stream hjerneforskning betyr det at vi er styrt av hjernen. Bevissthet innenfor denne forståelsesrammen oppstår når hjernen oppnår en viss materiell kompleksitet. Kjærlighet er da et spørsmål om virksomt oxytocin, nivået på «kjærlighetshormonet» i organismen.
Med en slik forståelse er vi i stor grad styrt av nevrohormonene som er blitt til i hjernen i evolusjonsprosessen. Kunnskapen som er samlet om hjernen og hvordan den fungerer er viktig. Men den er farlig og trist når den forankrer livet og mennesket i et endimensjonalt plan.
I forskningen på bevissthet, som skjøt fart på 80-tallet er det i dag vokst fram en helt ny og radikal forståelse. Robert Koch, som sammen med Francis Crick fikk nobelprisen for forskningen på DNA molekylet var lenge på linje med Crick i å oppfatte mennesket som hjernestyrt. I dag er Koch pan-psykist. Sammen med Guilio Tonini og mange andre har han vendt seg til en forståelse av bevissthet som går tusener av år tilbake. I følge den finnes det en dypere dimensjon i tilværelsen der alt henger sammen. Bevissthet er da en egen dimensjon. En slik forståelse støttes også av en rekke fysikere.
Pan-psykisme har ikke noe å gjøre med intelligent design, å bringe Gud inn i evolusjonen, det er heller ikke å redusere alt til materie der vi styres av krefter utenfor oss og mangler fri vilje. Det er å erkjenne at materie og bevissthet er to sider av samme sak. All materie har en form for bevissthet, en utside og en innside. Derfor er kjærlighet mer enn et nevrohormon. Ja, vi kan se avtrykket av det i hjernen, men det er viktig å huske at kjærlighet er mye mer enn det avtrykket. Hjertet kan ikke bare reduseres til et nevrohormon.
JSH