Narsissisme og åndelig materialisme

En artikkel av av en zen-buddhist og refleksjoner om den.

Jeg har oversatt artikkelen under av zen-buddhisten Kobutsu Malone. Den beskriver den imperialistiske vestlige kulturs erobring av verden. I artikkelen er han en sint zen-buddhist som er kritisk til overfladisk pseudo-søking i Vesten for å oppnå høyere bevissthet. Artikkelen er verd å lese. I etterkant av den kan du lese noen utdypende tanker og kommentarer fra meg. Les Malone, selv om jeg er kritisk til hans holdninger, sier han mye som er viktig og verd å lese.

J. Sunder Halvorsen

Narsissisme og åndelig materialisme: New Age-arven

av Kobutsu Malone

Nylig gikk jeg en tur med en nær venn i en nærliggende by. Det var en vakker dag, og byen var et av de stedene hvor det er mange antikvitetsbutikker, håndtverksbutikker, bokhandlere og lignende. Mens vi gikk, så jeg et skilt i et vindu hvor det sto «Zen» og «Tai Chi». Nysgjerrige på hva «zen» refererte til, gikk vi inn i butikken.

Vi ble umiddelbart møtt av den karakteristiske «lukten» av New Age – den søte duften av stearinlys parfyme kombinert med billig, sukkerholdig indisk røkelse. Den allestedsnærværende CD-en spilte i bakgrunnen og fylte butikken med en beroligende, ganske mystisk ambientmusikk, veldig «spacete». Butikken var fylt med bøker, plakater, krystaller og diverse materialer.

Vi brukte litt tid på å se på bøkene, som dekket et stort spekter av emner, fra engler til zen. Utvalget av buddhistiske bøker var ganske bra. En utgave av Chògyam Trungpas «Cutting Through Spiritual Materialism» var plassert godt synlig. Jeg kunne ikke la være å tenke på det lille smilet som ville ha spilt over Rinpoches ansikt hvis han hadde vært der og sett boken sin utstilt i en slik butikk.

Da jeg bladde gjennom bøkene og så på titlene, slo det meg at de aller fleste av dem la stor vekt på at de tilbød folk noe annet enn virkeligheten. Temaet endrede, høyere og bedre bevissthetstilstander gikk igjen. Jeg ble overrasket over antallet bøker som var viet til «engler». Den gjentagende tråden gjennom alt var personlig rettighet, å få noe, nå eller oppnå noe. Alt virket på en måte nedverdigende, en stilltiende erkjennelse av at det var noe som manglet, som en person kunne finne og eie ved å lese boken. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til noen av kundene som bladde gjennom titlene, de fleste virket som utilfredse mennesker som desperat søkte etter noen slags svar.

Det var en oppslagstavle dekket av annonser for dusinvis av «healere», «kroppsarbeidere» og ulike «skoler» for «mystiske kunster». Dette var veldig likt det Trungpa Rinpoche pleide å kalle «det spirituelle supermarkedet» – et overflødighetshorn av tilbud som appellerte til vår følelse av åndelig fattigdom, og som tilbød lindring i form av åndelige varer, «høyere» bevissthetstilstander, reiser til høyere sfærer og universets hemmeligheter. Alt appellerte til den underliggende følelsen av separasjon og frakobling som er så utbredt i den menneskelige tilværelsen.

Det overordnede temaet i dette spirituelle supermarkedet var at det var noe som manglet, og at dette kunne fås gjennom produktene som ble solgt. Ingen steder var det noen antydning til at det virkelige problemet kanskje var at vi hadde for mye til å begynne med, og at det vi egentlig trengte var å gi slipp. Overalt var budskapet selvopptatt, meg, meg, mitt… prestasjoner, gevinst og egoforsterkning virket gjennomgående. Jeg kunne ikke la være å lure på hvor mange mennesker som hadde kommet til slike steder på jakt etter sjelefred. Noen oppdaget en teknikk som virket tiltalende, kjøpte de tilgjengelige bøkene, kassettene og materialet, tok det med hjem for å begynne sitt nye spirituelle liv. De ville snart oppdage at de fortsatt var dypt utilfredse, etter at fascinasjonen hadde avtatt. Man kunne forestille seg at folk gikk tilbake til supermarkedet, kjøpte alt de trengte for en annen «modalitet» (de ser ut til å like ordet «modalitet») og begynte prosessen på nytt. Jeg kan tenke meg at dette kunne bli en endeløs beskjeftigelse, å hoppe fra kosmisk bevissthet til krystallhealing til kanalisering til pyramidologi til energivibrasjoner, til utenomkroppslige opplevelser, til déjà vu, til ESP, til Atlantis, til reinkarnasjon til endeløse andre «ologier» og «ismer». Virkelig en uendelig historie … alltid på jakt, prøver å finne noe, hva som helst, for å fylle det opplevde behovet for at noe mangler.

Temaet egoisme ser ut til å være gjennomgående i hele New Age-bevegelsen, og støttes i hovedsak av hvite middelklassefolk som er misfornøyde med livet sitt og ukomfortable i sine relasjoner og omgivelser. Alt er en pengemaskin, bøkene, krystallene, klokkene, røkelsen, oljene, aromaene, kassettene og CD-ene selger som varmt hvetebrød.

Jeg kunne ikke finne noen informasjon i butikken som hadde noen referanse til skiltet i vinduet som reklamerte for «zen». Ekspeditøren ga ingen forklaring, det virket ikke som om det var noen annen grunn til skiltet enn at ordet «zen» var nytt. Dette er vanlig i det materialistiske Amerika. Gjennom årene har jeg sett mange reklamekampanjer som tilbyr «zen» dette og «zen» det. Det er skrevet bøker med ordet «zen» i tittelen som ikke har noe med zen å gjøre. «Zen» er et «pop»-ord som selger.

Fra dette perspektivet er det ingen sammenheng mellom zen og «New Age», faktisk er de diametralt motsatte. Zen tilfredsstiller ikke egoistiske forestillinger om selvforbedring eller egoistisk, narsissistisk åndelig underholdning. Zen handler snarere om å ødelegge slike fordommer fullstendig. Det er ikke noe «nytt» ved zen, det har eksistert i 2500 år. Uansett hvilke forutfattede ideer som måtte fremmes av såkalte «New Age»-guruer, har de ingenting med formell, tradisjonell zen-praksis å gjøre.

New Age-forestillinger om «kjærlighet og lys, fred og harmoni, og at vi alle er ett» er på ingen måte aspekter av zen-trening. Å tro noe annet er barnslig og ignorant. Zen er langt mer realistisk og sofistikert enn det, mer jordnært og vanlig. Å klumpe zen sammen med de utallige New Age-bestrebelsene er helt feil. Zen er en metode for å bli tilregnelig, ikke en selvtilfreds hobby for kjedelige, rike hvite mennesker.

«New Age»-bevegelsen, hvis den i det hele tatt kan kalles en bevegelse, ser ut til å være et desperat forsøk fra mennesker som prøver å finne den åndeligheten som er fullstendig fraværende i den dominerende kulturen. Med «dominerende» menes her mer enn «mainstream», for dominans er et integrert element i den gjennomgripende materialistiske og erobringsbaserte kulturen i Vesten. Den maktbaserte dynamikken og materialistiske naturen i den vestlige kulturen er et produkt av erobring og undertrykkelse som vokste frem av europeisk føydalisme, patriarkat, teokratisk diktatur og opportunistisk ønske om å utøve makt over andre vesener. Hele historien om det vi blir lært er «sivilisasjon», er kort sagt en historie om erobring, skrevet av erobrerne med sine egne formål for øye. Dette elementet av erobring er ryggraden i materialismen og den materialistiske psykologien som gjør det mulig for mennesker å visualisere hele verden som objekter som kan manipuleres for egen vinning, og denne manipulasjonen inkluderer mennesker. Materialisme og erobringsprinsippet er drivkreftene bak gruppes bestrebelser på å kontrollere andres liv. Bestrebelser på å lovfeste moral, forsøk på å forme samfunnet etter vilkårlige standarder utviklet av religiøse grupper basert på trossystemer, er alle avhengige av erobringsprinsippet, undertrykkelsen av andre.

Det som kanskje ikke er så åpenbart, er i hvilken grad dette paradigmet gjennomsyrer vårt personlige liv på daglig basis. Erobringsparadigmet har ubevisst blitt innlemmet i vår psykologi på måter som er langt fra åpenbare.

Erobringens paradigme er i sin natur diametralt motsatt spiritualitet, og når det praktiseres, gir det ikke rom for åndelig frihet, ikke rom for å puste. Roten til spiritualitet er «spiritus», det latinske ordet for pust, selve livets essens.

I vårt vestlige samfunn har materialismen blitt så altomfattende at vi ikke har noen anelse om noen alternativer, siden vårt fundament, vår psykologi og våre åndelige tilbøyeligheter alle er forurenset av materialisme. Vi har ingen måte å forholde oss til ting på annet enn materialistisk. New Age-fenomenet er i høyeste grad en materialistisk tilnærming, faktisk er det et tynt forkledd erobringssystem som brukes på det vi oppfatter som åndelig. I så mange tilfeller kan vår tørst etter mening, vårt behov for tilfredsstillelse, bare manifestere seg i form av et ønske om å tilegne oss mer «ting». I New Age betyr dette å tilegne seg andre kulturers åndelighet, fordi vi er så fattige og har sløst bort vår arv og forurenset den fatalt med vår materialistiske holdning til erobring og eierskap.

I vår søken forsøker vi glatt å tilegne oss visdommen fra gamle mestere, vi adopterer andre kulturers åndelighet som om den var vår. Vår åndelige søken har blitt til åndelig erobring, vi har blitt voldtektsmenn, plyndrere og røvere av andres kulturarv. Vi utøver vår erobringspsykologi ved å stjele andre kulturers åndelige arv fordi vi har ødelagt vår egen. Dette fortsetter og fortsetter… gå inn i en new age-bokhandel og se deg rundt – tenk på det som nettopp er blitt sagt når du gjør det.

Vi kan kjøpe en bok om urfolk-sjamanisme, vi kan samle fjær, trommer, medisinposer, urter, piper, alt det «nødvendige» tilbehøret… og late som vi er sjamaner. Vi kan gå til noen som hevder å være en slik person for å lære av dem. Men etter at vi har gjort alt dette, etter at vi har lest alt som kan leses om emnet, skaffet oss alle rekvisittene, kledd oss i de innfødte klærne, malt ansiktene våre – når vi ser oss i speilet – er vi fortsatt en hvit person som later som om vi er noen andre enn dem vi er. I beste fall er vi en klosset etterligning av en sjaman. Hvis vi studerer en asiatisk tradisjon, kan vi aldri bli en asiatisk person, vi kan ikke gjøre om fortiden vår og på en eller annen måte gjenskape en kulturarv. Kort sagt, vi er den vi er, og vi må venne oss til tanken på at vi ikke har rett til å stjele en annen kulturs arv for å tilfredsstille vår uhemmede grådighet og arroganse.

Det som virkelig trengs, er ikke det som tilbys for salg, annonseres for penger og erverves gjennom materialistisk gevinst. Det som trengs, er å se på våre motivasjoner, undersøke vår nåværende tilstand, studere vår historie for å lære om hvordan vi fungerer. Vi kan ikke gjøre noe av dette hvis vi er opptatt av å lete etter svar utenfor oss selv, hvis vi leter etter «høyere» bevissthetstilstander.

Hva er en «høyere» bevissthetstilstand? Høyere enn hva? Vi er ikke engang klar over vår nåværende sinnstilstand, bortsett fra at vi opplever smerte det er noe vi mangler, og vi ønsker å føle oss hele. Vi oppfører oss som bortskjemte barn som vil at denne situasjonen skal «fikses» og tas hånd om øyeblikkelig. Vi har ikke virkelig sett på oss selv, vi har ikke tillatt oss å kontakte dypet i våre følelser, de grunnleggende årsakene til disse følelsene, den sosiale strukturen, språket og kulturen som har skapt vårt verdensbilde. Kort sagt er vi så opptatt av å flykte at vi ikke har tatt oss tid til å forstå de dyptgående årsakene til at vi sitter i et fengsel. Hvilken mening gir det å bytte en fengselscelle mot en annen, når fengselsmurene i virkeligheten er vår egen glemte skapelse?

Den virkelige sannheten er at ting ikke er så ille som vi trodde… Faktisk er de mye verre! Dette er det virkelige arbeidet med åndelighet, dette er kornet til møllen. Forestillingen om at vi på en eller annen måte kan se inn i speilet og se et magisk syn av renhet og lys, er bare ønsketenkning, et forsøk på å flykte fra smerten i vårt kollektive sosiale karma.

Den virkelige sannheten er at det ikke finnes noen flukt, ingen vei ut. Det finnes midlertidige, svært underholdende «turer» vi kan ta i et forsøk på å flykte, men til slutt ender vi alle opp på samme sted, og vi sitter igjen med en grunnleggende utilfredshet som er allestedsnærværende.

Før vi er modige nok til å se sannheten i øynene, til å erkjenne problemets alvorlige natur, til å innse at vi ikke er alene om å føle utilfredshet, har vi ikke noe håp om å oppnå noen form for innsikt og visdom. Så lenge vi er helt opptatt av å planlegge vår egen personlige flukt, kan vi ikke se det virkelige problemet, vi kan ikke se at det er andre som er like fastlåst og har like mye smerte som oss.

Det finnes ingen flukt i New Age, det er bare et produkt av materialismens kultur, en fantasi vevd for å tilfredsstille vår nevrotiske besettelse av oss selv og vår personlige angst. New Age er for de som har penger, ledig tid og ikke har noe bedre å gjøre. Tenk over det – hvor mange fattige mennesker som sliter for å få mat på bordet, som lever liv som er langt mer ubehagelige enn våre egne, er det som går i New Age-butikker på jakt etter svar på sine problemer?

Er det ikke egentlig oss selv vi ønsker å helbrede i alt dette? Vi befinner oss i et merkelig dilemma: vi vet at noe er galt, men vi er så opptatt av å flykte fra smerten at vi ikke tar oss tid til å lære om sykdommens sanne natur. Vår materialistiske psykologi hindrer oss i å se helheten. Vi forblir fortapt i våre individuelle problemer og kan ikke se utover det umiddelbare problemet til det mye større bildet av hvordan vi eksisterer i en tilstand av sameksistens med alle våre søstre og brødre og alle våre medmennesker.

Helhetsbevissthet innebærer å frigjøre oss fra våre små bekymringer om personlig utvikling, personlig opplysning og å ta tak i samfunnets helbredelse som en kollektiv oppgave. Vi må lære å ta til oss en visjon om historien, historien om vår kollektive fortid som strekker seg langt utover den forenklede versjonen av historien vi lærer på skolen. Vi må lære om undertrykkelsens historie, materialismens historie, tankemønstrenes og verdistrukturens historie, som sammen har dannet den maktdynamikken som preger vår nåværende kultur. Vi må utvikle et kritisk blikk, en følsomhet for hvordan vi har kommet dit vi er, og hvordan vi kan gjenkjenne temaene og holdningene vi har båret med oss som samfunn, og hvordan de påvirker oss som helhet og som individer.

En omfattende gjennomgang av historien fra vanlige folks perspektiv finnes i Howard Zinns A People’s History of the United States. Dette er ikke en historie skrevet av erobrere om erobring og maktutøvelse over andre. Den handler om vår fortid, vanlige folks fortid. Den dekker i detalj arven av undertrykkelse som vi bærer med oss som samfunn, og som har skapt vår nåværende isolerte kultur og vårt selvopptatte samfunn. Den forteller om undertrykkelsen, folkemordet og slaveriet som er grunnlaget for vår arv. Den forteller om livene til menneskene som led under tyranniets åk for profitt og makt, som er grunnlaget for vår sosiale og økonomiske arv.

Studiet av denne typen historie gjør oss i stand til å utvikle en dyp forståelse av hvem vi er og hvordan vi har kommet til den posisjonen vi befinner oss i i dag. Det gir oss også en forbindelse med våre medmennesker og gjør oss klar over at vi ikke er isolerte individer på en misjon for personlig frelse, men gir oss i stedet et bilde av oss alle sammen, som et fellesskap, engasjert i arbeidet med å bygge en alternativ sirkel av samfunnsmessig helbredelse.

Det er gjennom det store perspektivet og ved å anta et langsiktig, tusenårig syn, det som urbefolkningen i Amerika kaller «de syv generasjoner», at vi fullt ut kan utvikle en forståelse av vår sanne natur. Vår indre, sanne natur avslører oss som individer og som et fellesskap av mennesker som aktivt vandrer sammen på veien mot en fullt oppvåknet sinnstilstand.

I dynamisk fred,

Kobutsu

Kommentarer av J. Sunder Halvorsen

Malone skildrer i Vestlig imperialisme en kynisk råskap som er vanskelig å fatte. Hvordan var det mulig å behandle andre mennesker på den måten? Han kommer ikke inn på at det også ble gjort i religionens navn og med kirkens velsignelse. Vestlig imperialisme brukte flere hundre år på å legge kloden under seg og oppfattet andre kulturer og mennesker som «bruksting», mindreverdige, som dyr, vi kunne anvende for økt rikdom og makt. Slavehandelen er et så grymt eksempel på ondskap at det er vanskelig å ta inn at det var mulig.

Vi ser etterdønningen av oppfatningen at «de andre» har mindre verdi enn oss i dagens rasisme. Men Malone nevner ikke at det i dag går igjen i alle kulturer, uttrykt gjennom religiøs fanatisme. I USA henger det fortsatt igjen i den kollektive holdningen til den afro-amerikanske og den hispanske befolkningen. I det buddhistiske Myanmar har det i lang tid foregått massedrap mot den muhammedanske minoriteten. I Sri Lanka retter det seg mot tamilene. I India mot muslimer. Jeg var selv vitne til det da jeg reiste gjennom Mumbai med en muhammedansk taxisjåfør. Han hadde hodet innpakket i gasbind etter å ha blitt slått i hodet, forsøkt drept. Det raste en blodig krig hvor muhammedanere ble jaktet på. Vi har samme fenomen i islams jihad, terrorismen. Religion har vært og er fortsatt en ødeleggende destruktiv kraft. I Norge har vi vår spesielle historie i korstoget mot samene.

Det spesielle med Vestens imperialisme er kombinasjonen av religion og utviklingen av vitenskap. Med tro og kunnskap har vi brettet ut et teknologisk teppe over nesten hele kloden som er i ferd med ødelegge grunnlaget for liv på den. Samtidig har vi skapt økonomisk velstand i deler av verden som våre forfedre ikke en gang kunne drømme om. Konsekvensen er at en stor del av jordens befolkning lever i fattigdom og segmenter av befolkningen i den rike verden er i dag blitt fattigere mens en liten del blir rikere og rikere. 1% av befolkningen i USA sitter på 90% av den samlede verdi i samfunnet. Samme trend ser vi i resten av den vestlige verden.

Økonomisk vekst er blitt et synonym for utvikling. Samtidig brer det seg ut en kollektiv misnøye i deler av befolkningen i vestlige land som gir grobunn for fascistiske holdninger. Den er drevet fram av økende sosiale forskjeller, sosial fattigdom og sosiale media. Lederskikkelser som river ned et sårbart demokrati vokser fram i flere land. Konsentrasjonen av makt på en hånd av inkompetente ledere splitter verden, på samme måte som tradisjonell religion har fragmentert verden.

Det er et viktig poeng hos Malone når han tar fram det åndelige armodet i Vesten, en indre tomhet. Det er dette eksistensialistene peker på som meningsløsheten som preger vår tid. Vi er blitt en kultur som mer og mer dyrker fasaden i personligheten. Vitenskap og mammon er blitt vår nye religion. Malones ord er viktige, men i sitt sinne og forakt får de etter min oppfatning et for snevert fokus. Det er sant at Chôgyam Trungpa ville sett med undring på hva som skjer i vårt samfunn. Han gjorde også det da han levde. Trungpa var klar på at buddhismen ikke kunne plantes i Vesten i den samme drakten den hadde hatt i Tibet. Derfor kastet han munkekappen, et drastisk skritt for en Rinpoche. Hans misjon var å gi buddhismen et kontemporært ansikt. Verden har forandret seg på 2500 år. Vi kan ikke sammenlikne mennesket da og nå. Men eksistensielt er vi like. Her kommer det jeg opplever drukner i Malone sitt sinne, at samfunn og kultur er abstraksjoner. Det eneste levende er individet, enkelt-individet. Selvsagt kan vi gjøre kollektive endringer, men vi trenger å innse at uten et høynet bevissthetsnivå på individnivå blir vi sittende fast i en kollektiv «tankesky», for å bruke kvantefysikeren David Bohm sitt språk. Vi er kollektivt fengslet i venstre hjerne, vi drukner oss i ord og tanker.

Lena Lindgren har i sin bok «Ekko» beskrevet hvordan informasjonsteknologien har erobret og stjålet vår oppmerksomhet. Oppmerksomhet er et mektig verktøy i paradigmeskiftet til informasjonssamfunnet. Da manipuleres hjernen. Oppmerksomheten har hos mange endret seg på to måter, enten er den anspent, flagrende eller en mangeltilstand som gir passivitet og apati. Det resulterer i et sinn ute av balanse. Forstyrrelsen av menneskesinnet har spredd seg som cancer ut i verden, som en flodbølge, et bombardement av stimuli som griper inn i relasjonen mellom mennesker. Vi vet i dag at vi er et biologisk og et relasjonelt vesen, vi trenger andre for å bli og fungere som mennesker. Blir den emosjonelle reguleringen fra den viktige andre borte er det lett å gå seg vill. Da rører vi ved fundamentet i å være menneske. Den direkte, tilstedeværelsen av den andre, er nødvendig for reguleringen av emosjoner. Vi er avhengige av den funksjonen for å skape et sivilisert samfunn. Eskaleringen av vold, hets og trussel mot andre på mobiltelefoner og andre dingser er et uttrykk for uregulerte mennesker som kan spy ut sitt mørket på andre og slippe ansvaret for indre negative krefter. Vi tukler med disse kreftene i dag, og ser allerede konsekvensene. La meg minne om at det ikke er informasjonsteknologien i seg selv som er problemet, det er hvordan vi anvender den.

I stedet for den ensidige og foraktfulle kritikken Malone retter mot New Age bevegelsen vil jeg velge å se noe positivt i den. Det er mennesker som er søkende, de søker ut av tomheten. Kanskje må vi først få den erfaringen før det er mulig å komme videre. Vi kan også lære noe av å gå oss vill. Hvem har ikke gjort det? Trungpa har sagt noe viktig om uroen som preger det moderne mennesket. Vi får den ikke bort ved å starte og meditere på tradisjonell måter. Den er i sitt innerste vesen energi, vitalitet. Vi trenger å transformere energien i den til å få et kreativt uttrykk. Vi trenger å komme fra hodet og ned i kroppen.

Vi skal være forsiktige med å dømme andres valg så sant de ikke skader noen. Malone er dømmende, moralsk indignert, og det har ingenting å gjøre med zen-buddhisme. Da må vi se på oss selv: Hvor kommer jeg fra? Hvorfor må jeg dømme? Hva sier det om meg? Det er etter mitt skjønn svakheten i Malones artikkel.

Tradisjonell religion har fundamentalt feilet over hele verden. Den har forfalt til dogmer og regler. Tro er trøst, det mangler direkte kontakt med at vi er mer enn biologiske vesen. Under tro er frykt og tvil. Den dekker over frykten for forgjengelighet. Det gjelder både kristendom, buddhisme, islam og hinduisme. Ja, det er noen få gjenværende friske greiner i buddhismen. I sin vugge var kjernen i alle religioner religiøsitet. Opplevelsen av å være del av noe stort og ubegripelig, mysteriet. Men den ble borte i makt og undertrykkelse, selvopptatthet.

Både Vesten og Østen har valgt feil vei, Vesten ved å velge utsiden, lukke døren til innsiden, som har skapt et åndelig armod. Østen har mistet seg selv ved ensidig å se innover. Det er å fornekte at vi også er materielle vesen. Det har skapt fattigdom og nød. Som mennesker må vi forholde oss til helheten, vi er både materielle og åndelige vesen. Ansvaret for at vi holder på å sage over greinen vi sitter på ligger både i Vesten og Østen. Forskjellen mellom de to ligger i de enorme energimengdene Vesten har klart å frigjøre. De er en trussel mot alt liv på kloden. Hva vi trenger mer enn noen gang er en vitenskap som støtter livet, som frigjør seg fra kapitalkreftene og tar ansvar.

Vi er nær et politisk valg i Norge. Det aller viktigste spørsmålet ligger urørt. Hvordan skal vi redde kloden? For å få det til må ideologiene kastes på skraphaugen, de er alle gått ut på dato. Selvopptatte fragmenter av virkeligheten som gjennom politikerne snakker i munnen på hverandre og slåss om oppmerksomhet preger valget. Vi må samle oss, bli en helhet, som har et eneste mål for øyet, å redde romskipet jorden som er helt ute av kurs. Vi er blindet av ord og en tankesky som hindrer oss å se helheten.

J. Sunder Halvorsen