Om avhengighet, rus, sosial kontekst og serier

Et nyfødt barn er på liv og død avhengig av omgivelsene. Det trenger materielle ting som klær, være varm, få nok mat og væske. Biologiske behov må dekkes. I tillegg er det psykisk avhengig av kontakt og omsorg. Slik blir vi født. For å overleve må barnet knytte emosjonelle bånd til en omsorgsperson. Barn som ikke får sine grunnleggende behov tilfredsstilt kan dø. Som en følge av manglende omsorg døde barn under siste verdenskrig i England. Siden har vi sett eksempler på det samme fra barnehjemmene i Romania; depriverte barn med tomme og livløse blikk.

I dette nyhetsbrevet vil jeg vise at avhengighet ikke er begrenset til naturlige biologiske og psykiske behov, men at vi og kan utvikle en sterk avhengighet til å lære og tro det er noe vi trenger. Troen har en biologisk forankring i hjernen. Den typen avhengighet har fulgt oss mennesker siden tidenes morgen. Rusavhengighet er et eksempel på det. Men den formen for avhengighet er ikke begrenset til rusmidler.

Lært avhengighet

En definisjon på avhengighet er at den kommer fram i adferd vi opplever oss tvunget til å utføre. Adferden gir en umiddelbar lettelse eller glede, men resulterer i negative konsekvenser og er vanskelig å slutte med. Denne typen avhengighet kan bli forstått som en ytre erstatning for en indre mangel på omsorg, lengsel og savn etter kontakt, komme ut av ensomhet. Drivkraften i adferden er å bli fri fra psykisk smerte. Den gir i starten en illusjon om å ha funnet lykken. Avhengigheten er slett ikke bare er knyttet til rusmidler. Den kan også komme fram i måten vi går inn i jobben på; workaholic eller spill, sex, shopping, TV, internett, mobiltelefon, smarttelefon, og i denne lange rekken av eksempler, serier. Avhengigheten innsnevrer vårt handlingsrom og overtar etterhvert styringen på hverdagen. Det er viktig å understreke at det verken er jobben, rusmidlene, sex, TV, mobilen eller serier som er problemet. For alt dette kan brukes eller misbrukes. Den indre avhengigheten er problemet, den er om oss, deg og meg.

Naturlig avhengighet og tilknytning

La oss igjen starte med barnet og den naturlige avhengigheten. Den ligger i bunnen av all avhengighet. Gjennom tilknytningspsykologien lærte John Bowlby og Elisabeth Ainsworth oss om de ulike måtene tilknytning kan bli forstyrret og i verste fall helt brutt (den kunnskapen kom først på 90-tallet). Kvaliteten tilknytningsbåndet får, dvs. den indre opplevelsen av trygghet og tro på seg selv et barn oppnår i løpet av de første leveårene, er avgjørende for psykisk og kroppslig helse resten av livet. ACE-studien (Adverse Childhood Experiences) til Felitti og Anda viser klart at den tidlige emosjonelle tilknytningen er bestemmende for psykisk og kroppslig helse senere i livet. Den norske legen Anna Louise Kirkengen har i sin bok «Når krenkede barn blir syke voksne» beskrevet den sammenhengen.

Bare ca. 60% av alle barn kommer ut av barndommen med det som kalles et trygt tilknytningsmønster. Ca. 15% får et unnvikende mønster, de blir tilbaketrukket, og 8-12% et ambivalent mønster, de blir klamrende. Resten en såkalt D-type, er pr. definisjon et utviklingstraume, tilknytningsbåndet er brutt. Det er også ikke-klinisk forskning som viser at 15% av befolkningen bærer på et D-type mønster.

Psykologisk avhengighet og autonomi

Selv om 60% av en befolkning får det trygge tilknytningsmønsteret bærer de likevel på en psykologisk avhengighet. Hva betyr det? Når et barn lærer å gå vil behovet for autonomi vekkes, stå på egne ben, få sitt eget rom i verden. Det begynner å utforske og erobre omgivelsene. Etterhvert knyttes relasjoner til andre utenom familien. Behovet for autonomi, selvstendighet, skyter fart i puberteten, når seksualiteten våkner. Bestemmende for livsrommet et barn har muligheten til å skape er de indre relasjonene det bærer med seg fra de viktige første omsorgspersonene. Vi mennesker integrerer det ytre miljøet som omga oss de første leveårene. Det blir sinnet (mind) vårt, som kan sammenliknes med en indre GPS. Vi har relasjonen til de viktige andre inne i oss som et kart for hvordan vi skal manøvrere i verden. Vår relasjon til dem blir grunnmuren i sinnet. Bare deler av det er bevisst. Vi kan senere pynte og modifisere det, like fullt finnes det i dypet av oss og styrer de helt nære relasjonene våre.

Tilknytning og utviklingen av høyre hjerne

Tilknytningsprosessen som starter ved fødselen er bestemmende for utviklingen av den høyre hjernen. Sentralnervesystemet til barnet er ennå ikke ferdig utviklet ved fødselen. Integreringen av reptilhjernen, det autonome nervesystemet, med pattedyrhjernen og storehjernen skjer i samspillet mellom mor og barn i løpet av de første leveårene. Kvaliteten i omsorg er bestemmende for prosessen som gjør det mulig for de tre delene av hjernen å samspille. En forstyrrelse i tilknytningsprosessen fører til en mangelfull integrering av høyre hjerne. Det resulterer i en redusert produksjon av viktige hjernehormoner. Konsekvensen blir dysfunksjonelle relasjoner til andre fordi det er nedsatt konsentrasjon av viktige hjernehormoner i synapsespaltene, mellomrommet mellom to hjerneceller. Allan Schore har derfor valgt å kalle utviklingstraumer for relasjonstraumer. Den som rammes får problemer med å skape nærende forhold til andre, dekke naturlige behov som omsorg, nærhet, tillit og hengivenhet. Summen av det er psykisk smerte. Konsekvensen er et sinn, eller deler av det, som emosjonelt preges av mistillit, skam, ensomhet, tomhet, angst, depresjon, håpløshet og meningsløshet.

Skjult eller åpen avhengighet og frihet

Så tilbake til avhengighet. Fenomenet er den røde tråden i tilknytning. Utvikling kan kort beskrives som en dialektisk pendling mellom avhengighet og frihet. Vi har behov for og trenger andre, samtidig som vi ønsker å stå på egne ben og leve vårt eget liv. Balansen mellom dem er en utfordring for de fleste mennesker gjennom hele livet.

Hos barnet vekkes behovet for å bli selvstendig når det lærer å gå, autonomibehovet våkner. I hvilken grad vi forblir avhengige, hvor stort livsrom vi kan skape oss, bestemmes av de tidlige omsorgspersonene vi har integrert inn i oss. Jo mer frykt, mistillit og skam det er i våre foreldre, desto mindre rom er de i stand til å gi oss. En del av sinnet vårt forblir et lite avhengig barn. Den delen er ofte begravd i dypet, vi stenger døren til det, beskytter det. Der er alt vi ikke liker eller ikke vil ha av oss selv. Det er den psykiske smerten vi bærer på. På utsiden av det rommet skaper vi en tilpasset del som gir en følelse av frihet. Det er også noen som ikke makter å skape det rommet slik at det blir funksjonelt, da vil ofte opplevelsen av avhengighet bli sterkere. De blir mer i kontakt med å være fanget i et smertefullt fengsel. En hjerne dominert av skjult eller åpen avhengighet vil mangle nivået som kreves av visse hjernehormoner for å fungere normalt. Der finner vi bortskjøvet eller åpent psykisk smerte. Den tilstanden ligger bak bl.a. utviklingen av rusavhengighet. Rus blir den første tiden en erstatning av mangelen på omsorg. Den som ruser seg opplever seg kanskje for første gang i livet normal ved å få tilført manglende hjernehormoner gjennom rusmidlet. Det gir en falsk opplevelse av frihet.

Sosial kontekst og avhengighet

Som jeg skrev i innledningen er det ikke rusmidlet i seg selv som gir avhengighet. Det er mangelen på viktige hjernehormoner som skaper forutsetningen for å utvikle avhengighet til rus. Derfor blir ikke alle mennesker avhengige av rusmidler. Et kjent eksempel er heroinavhengigheten blant et høyt antall av amerikanske soldater i Vietnam. Amerikanske myndigheter var livredde da de skulle returnere. Til alles overraskelse fortsatte bare få av dem misbruket. Endringen i sosial kontekst førte til at flertallet stoppet på egen hånd. En spesiell sosial kontekst kan bli avhengighetsskapende uten at den som blir avhengig lider av et utviklingstraume/forstyrrelse.

Når vi skal forstå økningen i rusmisbruk og en rekke sykdomstilstander som, hjerteflimmer, høyt blodtrykk, ADHD, ME, KOLS og overvekt må den sosiale konteksten og det fysiske miljøet inkluderes i forståelsesrammen. Hvorfor det? Jon Kabat Zinn har uttalt at det er samfunnet vårt som lider av ADHD, ikke individer. Et slikt perspektiv tvinger oss til å sette spørsmålstegn ved en rekke sosiale fenomener. Mye har radikalt endret seg på et strukturelt nivå de siste ti-årene, konteksten vi er omgitt av.

For mindre en 20 år siden lærte vi av Steven Porges polyvagale teori at for å kjenne oss trygge er vi helt avhengige av kontakt med ansikt og kropp til andre. Det er ubevisste signaler fra dem som forteller oss om et møte med andre er trygt eller utrygt. Det er grunn til å se med bekymring på det sosiale miljøet vi har skapt de siste ti-årene. En flodbølge av sansestimulering, lyd og bilder bombarderer mange gjennom store deler av dagen. Økt tempo, krav og forventninger til prestasjon, konkurransepress har ført til et høyere stressnivå. De samme faktorene marginaliserer en gruppe unge mennesker. Summen av alt dette kan for mange forstyrre den direkte kontakten med andre. Vi blir utrygge. Det fører til økt indre stress. Et kronisk økt stressnivå over tid skaper ubalanse i organismen og kan til slutt føre til psykisk lidelse og kroppslig sykdom. Utviklingen av psykisk lidelse og livsstilsykdommer er i de fleste tilfeller multifaktorielle. Jo lenger ned på den sosio-økonomiske stigen vi er, desto mer utsatte er vi.

Dagens ledende utviklingspsykologer er enige om at alle mennesker har avhengige rom i psyket. Vi har alle måttet tilpasse oss og med det skjøvet bort deler av oss selv. Vi er alle sårbare overfor et økt stressnivå i vår kultur.

Hva er sammenhengen mellom tilknytningsforstyrrelser og rusmisbruk?

En tid tilbake lanserte Helse Sør-Øst sine planer om rusbehandling fram til 2035. I den stod bl.a. at vi kan vente oss en økning i antallet rusmisbrukere i årene framover. I denne planen mangler det et forsøk på å forstå årsaken til denne forventede økningen. Vi vet at de med tidlig utviklingsforstyrrelse er utsatte pga det lave nivået av hjernehormoner. I tillegg kan den sosiale konteksten også gjøre mange som ikke har utviklingsforstyrrelser, sårbare for å ruse seg. Flere og flere opplever en indre utrygghet i mange situasjoner. La meg gi et eksempel. Går du til en lege i dag er sjansen stor for at han/hun i liten grad direkte forholder seg til deg. Sjansen er stor for at vedkommende vil se på dataskjermen det meste av tiden. Anvender vi kunnskapen fra Steven Porges skapes potensielt en utrygg situasjon. Her er et eksempel som viser at effektivitet og tidsbesparing er viktigere enn pasienten.

Ledende utviklingspsykologer advarer i dag mot økende tilknytningsforstyrrelser. Vårt samfunn bygger på egenskaper i den venstre hjernen, intellekt, fornuft, prestasjon og konkurranse belønnes. Det er en grov neglisjering av viktige egenskaper i den høyre hjernen, intimitet, varme, empati, kreativitet, kort sagt kjærlighet. I den ubalansen finner vi en åpenbar forklaring til en rekke sosiale og psykiske problemer som øker, som f.eks. rusmisbruk. Vi vet fra solid forskning at samfunn med størst økonomisk likhet skaper de lykkeligste menneskene og beskytter mot sykdom. I dag er vi vitne til at forskjellene bare øker.

Den digitale avhengigheten

Menneskekroppen har sine begrensninger sinnet ikke alltid makter å lytte til. Det er en ubalanse som i verste fall er sykdomsframkallende. Mange mister seg selv i prestasjonsjaget. Overflaten får økt betydning. Alt skal skje raskere og raskere. For stadig flere leves livet gjennom å se på andre, vi blir tilskuere i vår egen tilværelse. Vi underholdes i stedet for å leve våre egne liv. Det er oppsiktsvekkende hvor raskt en flom av serier har erobret hverdagen til et stort antall mennesker. Serier er blitt viktige og vi tar dem på dødsens alvor. De får stor betydning i våre liv. En times serie-titting kan gi en vidunderlig innsprøyting av dopamin, adrenalin eller endorfin. Et velfortjent friminutt fra prestasjonsjag.

Det er gjort studier som viser at i USA har 50% av tenåringer et forhold til sine mobiltelefoner som dekker definisjonen av avhengighet ift DSM 5, den amerikanske diagnosekoden. Internettavhengighet er et annet fenomen. Spillavhengighet ennå et.

Trenger vi å bekymre oss? Mange som forsker på det gjør akkurat det. Vi vet lite om konsekvensen for hjernen til barn og unge som ennå ikke er ferdig utviklet. Det er interessant at barna til pionerene som står bak mobiltelefoner, pcèr og mac ikke har latt barna sine få disse dingsene. De visste de var avhengighetsskapende.

Hva er bekymringsfullt med den nye mediaverdenen? Mobilen stjeler vår direkte kontakt med hverandre. Vi er skapt til å være i direkte kontakt med hverandre, få umiddelbar feed-back i samvær med andre. Nå kan vi sitte i vår egen boble og uttrykke hva som helst uten korreksjon, som direkte kontakt er. Det er viktig å poengtere at det er ikke mobiltelefonen i seg, eller pcèn eller mac`, eller TV`en eller seriene som i seg er skadelige. Alt kan brukes eller misbrukes. Det er om oss mennesker som kan fanges i å misbruke. Vi blir så lett avhengige. Da fanges vi av krefter som tar oss bort fra oss selv.

Flere og flere begynner å bli klar over at sinnet som voksen ikke representerer vårt fulle potensial. Vi er mer enn det som har tilpasset seg oppvekstmiljøet. Vårt arbeide i Det Glemte Barnet handler om det motsatte, støtte oss i komme tilbake til oss selv og utvikle ressurser som har lagt i dvale, ekspandere som mennesker.