Om begeistring og undring

Nylig hørte jeg et foredrag hvor det ble sagt at om vi mister evnen til begeistring og undring over livet er vi som levende døde. Det største under i tilværelsen er at vi lever, at det er mulig å være levende, at det hele tiden fortsetter å tikke i oss. Liv dukker fram fra et stort og ukjent intet, nytt og ferskt hvert øyeblikk. Med letthet og eleganse, uten anstrengelse, bare er der, viser seg fram i ny skrud. Med vanens makt lærer vi å tilsløre denne evigvarende invitasjonen til nye møter, muligheter, undring og begeistring. Derfor gir det oss så stor glede å se små barn, de stråler av hengivenhet og tar i mot livet med undring og begeistring.

En god venn av meg sendte meg nylig et av John Keats siste dikt, Ode on a Grecian Urn, skrevet i 1819 da han lå for døden i tuberkulose. Det ender slik:

When old age shall this generation waste,

Thou shalt remain, in midst of other woe

Than ours, a friend to man, to whom thou say’st,

“Beauty is truth, truth beauty,—that is all

Ye know on earth, and all ye need to know.”

Sannhet er det vakre, det umiddelbare, øyeblikket som lyser mot oss.

Keats dikt minner meg om en kvinne jeg hadde som pasient på et sykehus i San Fransisco for mange år siden. Hun var datter av en svensk diplomat, og snakket fortsatt flytende svensk. Buken var nylig åpnet av kirurger på et annet sykehus. Hun hadde uhelbredelig kreft i livmoren, var blitt sydd sammen igjen og overført for å dø.

Jeg skjønte fort at hun eide et sjeldent eksistensielt mot. Det var måten hun så døden rakt i øynene. Til tross for hennes kroppslige tilstand hadde hun en uvanlig verdighet og tilstedeværelse. Hun var vakker til tross for at hun var døende. Det var første gang det ante meg at vi mennesker er mer enn kroppen. Hun hadde klart å helbrede sjelen mens kroppen var syk og lå for døden. Hun tok meg med på en reise som ble en hyldest og et vakkert farvel med livet.

Da hun oppdaget at vi to kunne kommunisere sammen på svensk ble hun inderlig begeistret og glad. Hun var betatt av Karin Boye og Dan Andersson. Skattene fra dem ble møtestedet vårt. Jeg satt ofte om kvelden ved sengen og leste dikt for henne. Vi snakket om våren i Norden, om blåveis, hvitveis, fuglesang og duften av nyutsprungne bjørketrær. Om lyset, de lange sommerkveldene, det mystiske blå vinterlyset, dype skoger og åpne fjellvidder. Gjennom våre møter fikk jeg en følelse av at hun spant et lett, lyst og vakkert nett rundt seg. Ikke som en flukt fra frykten for det som ventet henne, men et ja til det vakre og vare i livet.

Den kommende påsken hadde jeg planlagt å reise bort flere dager. Det var ikke lett for meg, kunne jeg dra? Hun sanset min usikkerhet, tok meg i hånden en dag, så på meg, og sa: «Det går bra, vi ses igjen». Jeg hadde ingenting sagt til henne om min tvil, men hun visste. Da jeg kom tilbake var hun fortsatt ved bevissthet. Vi tok hverandre i hånden, hun trykket min lett og vart, tilstedeværende, blikket var fortsatt levende. Tre dager senere døde hun stille.

Jeg fikk en gave av denne kvinnen, muligheten til å oppleve på nært hold at døden kan bli en del av livet. Den kan brukes til å vokse som menneske. Å omfavne både livet og døden kan gi en indre ekspansjon. Men vår frykt for døden sitter dypt i oss, en betinging som har klort seg fast i marg og bein, formet vårt forhold til oss selv og verden. Det er ingen enkel utfordring å møte den. Forgjengelighet er det i livet som skremmer oss mest, frykten for å bli borte, ikke være til lenger.

Den samme fornemmelsen som hos kvinnen jeg fikk dyrebar tid med får jeg med Keats, han hadde helet sjelen mens kroppen lå for døden. I tiden før han døde av tuberkulose skrev han sine vakreste dikt, det var hans kreative høydepunkt.

En av mine nærmeste venner er kunstner. Gjennom årene har jeg fått mange av hans mindre skulpturer i gave. De står, ligger og henger rundt omkring meg både inne og ute. I morges da vi hadde satt ute tidlig og hørte morgenkonserten i skogen og kom inn igjen, så jeg dem plutselig med nye øyne. De utstrålte en stille skjønnhet, plutselig var de mer enn materialet de var laget av, fargene og formen.

Da ble Keats ord sanne for meg. Ja, det vakre er sannhet. Vi kan finne det i kunst, det kreative mennesket har klart å fange det. Men det er ikke i det døde materialet min venn har skapt, hans gaver til meg er triggere, invitasjoner til å åpne opp og få direkte kontakt med livet, akkurat nå. Kunst i sine ulike uttrykksformer kan åpne til undring og begeistring over livet. Da kan krisen pandemien har kastet oss inn i bli en vekker og påminnelse om alt det vakre livet byr på hvert øyeblikk om vi åpner opp til det….