Om traumer og heling

Innledning

Denne gangen har vi skrevet et informativt nyhetsbrev. Det er om psykiske traumer som rammer et stort antall barn tidlig i livet, ofte kalt utviklingstraumer. Utviklingen av hjernen blir forstyrret. Den anerkjente amerikanske psykologen Allan Schore har valgt å kalle det relasjonstraumer. De gir senere i livet store problemer, spesielt i nære relasjoner. Mange bærer på psykisk smerte og kan lide under en rekke kroppslige sykdommer. De fører ofte til tragedier både for individet og familien.

Utviklingstraumer har sine røtter i tidlig omsorgssvikt som pågår over tid i de første leveårene. Et paradoks med utviklingstraumer er at de som rammes kan fungere med høy status i samfunnet, være rike og vellykkede i den ytre verden, men leve i et indre armod og smerte de kjemper mot å ha kontakt med. Utviklingstraumer kan bli kamuflert av en ytre fasade. Verden ser i dag et skremmende eksempel på det i USA.

Hva er et utviklingstraume?

Utviklingstraumer får symptomatisk et vidt uttrykksspekter og kan likne på en rekke psykiske sykdomstilstander, som angstlidelse, depresjon, ADHD, bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelse og adferdsforstyrrelse. Sammenhengen mellom utviklingstraumer og kroppslige sykdommer ligger i at kroppens organer over mange år utsettes for et høyt indre stressnivå som virker nedbrytende på en rekke biologiske funksjoner. Hos rusmisbrukere har mer enn 80% en såkalt komorbid lidelse, dvs. det underliggende problemet er utviklingstraumet, rus er i utgangspunktet en måte å døyve psykisk smerte, få et friminutt, kjenne seg “normal”.

Som all psykisk lidelse rammer de alltid hardere mennesker i lavere sosiale lag. Men ingen er immune mot dem. De kan dukke opp tidlig og seint i livet. Det er en sterk sosialt arvelig komponent i dem, de kan ramme gjennom flere slektsledd. Utviklingstraumer er ikke sykdom. De er forstyrrelse og begrensninger i livsutfoldelse som rammer et barn tidlig i livet. Forbindelsen mellom pattedyrhjernen og storehjernen blir forstyrret. Den utvikler seg i samspillet mellom barnet og den viktigste omsorgspersonen. Erfaringene barnet gjør i samspillet de første 2 årene er drivkraften i utviklingen av den emosjonelle høyre hjernen. Det er med andre ord ikke gener som styrer utviklingen, men kvaliteten på levd erfaring, adekvat omsorg som tar vare på barnets naturlige behov.

Barnet tvinges å tilpasse seg en situasjon der naturlige behov ikke blir møtt. Det må bli værende. Fysisk kan det ikke flykte. Det eksisterer ikke et valg, situasjonen fanger. Barnets måte å forholde seg til en umulig situasjon er intelligent. Det klarer å etablere en beskyttelse mot en smerte det tidlig i livet ikke tåler. Slik beholder det et skjørt bånd til de voksne som har som oppgave å ta vare på det. I voksen alder forstyrrer det tidlig etablerte mønsteret for tilpasning både forholdet personen har til seg selv og andre. En forståelse av traumer kan for mange være et viktig første skritt på veien mot å starte helingen.

Utviklingstraumer kan heles, men det krever tid og kompetanse fra dem som skal hjelpe. Tidsrammen er et problem. Helsevesenet er ikke tuftet på den typen psykiske lidelser. Heller ikke samfunnet som helhet. En hyppig grunn til at behandling feiler er den sentrale rollen kroppen har i helingsprosessen. Den er ofte frakoplet, nummet ut, for å lindre psykisk smerte. Det mangler ofte forståelse og kunnskap i helsevesenet for hvor viktig det er å bringe forholdet til kropp og følelser inn i behandlingen.

Historisk bakgrunn

Freud gikk inn i forestillingenes og fantasiens verden da han forlot traumeteorien i forståelsen av de seksuelle overgrepene overklassekvinnene fra Wien delte i analyse. Hans svar lå i utemmelige instinktkrefter i et ubevisst dyp. Slik ble et stort sosialt problem tildekket. Det radikale skiftet i forståelse viser at han som alle andre var formet og preget av sin tid.

Flere i denne tidsepoken, som den amerikanske psykologen William James, den franske psykiateren Pierre Janet og britiske psykiateren Charles Myers oppfattet alle psykiske traumer som påført av menneskeskapte situasjoner. Men deres syn gikk i glemmeboken i psykologi og psykiatri. Kollektivt har vi undertrykt konsekvensene av psykisk traumatisering siden tidenes morgen. Hvordan skulle vi ellers ha klart å leve med å være det mest destruktive av alle dyr?

Eksempler på kollektiv undertrykking i nyere tid er en lang rekke grufulle kriger. Nær i tid er første verdenskrig. I tillegg til å lemleste millioner av unge menn ødela bombesjokk livet til kanskje flere. De ble raskt glemt. Andre verdenskrig repeterte historien. Først etter Vietnamkrigen klarte psykiatrien å ta inn post-traumatisk stresslidelse som en egen diagnosekategori. Men det er blitt en begrenset aksept.

Helt siden 80-tallet har en gruppe amerikanske psykiatere og psykologer forsøkt å få APA, den amerikanske psykiatriforeningen til å akseptere barndomstraumer som en egen diagnosekategori. Selv om omfattende studier slår klart fast at barnets hjerneutvikling forstyrres av tidlig svikt i omsorg over tid blir funnene bortforklart. De er ikke vitenskapelig valide hevdes det. Det hindrer barn å få den hjelp de trenger i helsevesenet. Det er grunn til å spørre seg hvilke krefter som fører til slike beslutninger? Den amerikanske psykiateren Bessel van der Kolk skriver at kort tid før APA skulle ta sin beslutning ble det overført 100 millioner dollar fra legemiddelindustrien til foreningen!

Ulike tilknytningsmønster

Helt siden den engelske legen John Bowlby på 40-tallet startet sitt prosjekt med å forstå hvordan barnet knytter seg til moren, er det samlet erfaring og kunnskap om tidlig tilknytning mellom mor og barn. Da psykologen Mary Ainsworth sluttet seg til teamet rundt Bowlby tok arbeidet et nytt og viktig sprang. De tre mønstrene, normal, ambivalent og unnvikende tilknytningsmønster ble kartlagt på 60-tallet gjennom hennes “Fremmedsituasjon” (the Strange situation). Mellom 50 og 60% barn har fått en tilknytning som gjør dem trygge. De tåler korte atskillelser fra moren ved 1 år og ved 18 måneder. De knytter kontakt med henne igjen når hun er tilbake. De ambivalente og de unnvikende får et utrygt forhold til moren, men de finner måter å takle det på. I voksen alder får de problemer i nære relasjoner. Nærhet og tillit blir den største utfordringen. En gruppe barn hadde en væremåte de ikke klarte å forstå.

Først på midten av 90-tallet løste Main og George gåten, de oppdaget den såkalte D-type tilknytning. Det viste seg at disse barna helt mangler struktur i sitt relasjonsmønster, de er ikke tilknyttet. Da de studerte hundrevis av videoer så de at barnas behov for trygg tilknytning ble truet av den samme personen de er avhengige av. Det kan være en forelder som slår, seksuelt misbruk eller fysisk å bli forlatt. Mange av disse barna blir siden psykiatriske pasienter, stoffmisbrukere, får en rekke kroppslige sykdommer, spiseforstyrrelser, blir kriminelle, kort sagt samfunnets tapere. De klarer ikke å forholde seg til andre mennesker. Relasjoner er en konstant trussel.

Så hva er forskjellen mellom de utrygge tilknytningsmønstrene og trype-D tilknytning? Svaret finner vi i den nye kunnskapen om hjernen. Pattedyrhjernen har en rekke emosjonelle aderdsystemer som genetisk er anlagt allerede ved fødselen. De utvikles epigenetisk, dvs. genmaterialet samspiller med omgivelsene og blir endret. Det skjer i et tett samspill med omsorgspersonen de første leveårene. Slik blir de endret og formet av tidlige opplevelser.

Omsorgssystemet er i et evolusjonsperspektiv det viktigste av alle adferdssystemer, barnets overlevelse er avhengig av det. Å bli gitt omsorg der barnet opplever seg trygt og tatt vare på skaper over tid tilknytningsbåndet. Omsorgssystemets funksjon er hos barnet voktet over av det Panksepp kaller sorg/panikk systemet hos barnet. Straks barnet opplever seg truet slår det inn og tilknytningsbehovet vekkes. Da kaller barnet på moren med bevegelse og lyd, for igjen å få sine behov dekket. Det er når samspillet ikke fungerer over tid at barnet kan rammes av utviklingstraumer. Andre systemer i pattedyrhjernen er søke/forventning, lek/utforskning, sinne/raseri, lyst/seksualitet og frykt. Det er uenighet om dominans/hierarki er et eget system, eller lært. Panksepp mente nei.

I de to utrygge tilknytningsmønstrene med sviktende omsorg svekkes aktiveringen av tilknytningsbåndet på to ulike måter. Kontakten mellom storehjernen og pattedyrhjernen er mangelfull. Storehjernens hovedoppgave er i stor grad å dempe pattedyrhjernen. Den oppgaven har senter i nervebaner som går fra pannelappen og våker over kroppen og omgivelsene. Aktiviteten i tilknytningsbåndet kan økes eller dempes. Signalene går i ulike nervebaner. Hos ambivalent tilknyttede barn er det for lite demping, aktiviteten øker og de blir klamrende, vil ikke slippe taket. Hos de unnvikende er det for lite aktivering, de trekker seg unna, stenger av. Men begge klarer å skape en samspillsstruktur, selv om den er sårbar og gir dem psykiske problemer i voksen alder. Ambivalente får en overhyppighet av angstproblemer og de unnvikende mangler glede i livet, blir ensomme og plaget med depresjoner.

Type-D traumer

I type-D traumer er tilknytningsbåndet etter alvorlig omsorgssvikt ute av funksjon. Barnet har gitt opp muligheten for å motta omsorg. Det er konsekvensen av konflikten de har opplevd om og om igjen av å være på liv og død avhengige og samtidig frykte for sitt liv. Å være knyttet til de voksne gjennom omsorg, og trenge dem, er uforenlig med å være redd dem. Som en erstatning for tilknytningsbåndet vender barnet sitt eget omsorgssystem ut mot dem. Det erstatter opplevelsen av å være tilknyttet. Det blir en måte å tilpasse seg, beholde dem uten et omsorgsbånd. Rundt 5-6 år bruker en del barn en dominans/hierarki strategi og blir kontrollerende i forelderrelasjonen. Bak tilpasningen ligger reaksjonene i å være sviktet, et avklippet tilknytningsbånd. Det blir holdt skjult i et ikke-bevisst rom av skam, mistillit, fortvilelse, raseri, sorg og håpløshet. Tilpasningen er et fortvilt forsøk på å beholde et ikke-eksisterende omsorgsbånd. Det gir i det minste fysisk nærhet, selv om kjærlighet er fraværende.

Konsekvensene av å tape omsorg er katastrofale. Barnet har instinktive reaksjoner knyttet til det. Uro og angst er konstante følgesvenner. Nære relasjoner som fungerer med omsorg og tillit er umulige. Er det rart at mange oppdager rus som smertelindring, en stund av ro og indre fred.

Når forekomsten av type-D tilknytning kartlegges i en normalbefolkning viser det seg at hele 15% av alle mennesker har denne tilknytningsforstyrrelsen. Hos 80% av dem fant forskerne en historie av et traumatiserende oppvekstmiljø. Men hva med resten? Forskning gjennom hele 90-tallet og inn i det nye millenium søkte svar på denne gåten.

Utvidelse av traumeteorien

Svaret flyttet oppmerksomheten fra traumesituasjonen, hendelsen, til relasjonen mellom barnet og omsorgspersonen. Det ga ny innsikt i tidlige traumer. Det er ikke hendelsene i seg selv hos barn under 1 år som er traumatiserende, det er de innvendige følgene av brudd på omsorg. Et brudd på tidlig omsorg er forbundet med dødsangst, opplevelsen av forgjengelighet. Dermed åpnet døren seg til en utvidelse av traumeteorien. Det er mulig å få type-D tilknytningstraume uten at det har vært traumatiske hendelser i barndommen.

Hos en gruppe barn med fravær av traumatiske hendelser skilte de traumatiserte mødrene seg ut med to ulike historier. I den ene har moren blitt utsatt for seksuelle overgrep, i den andre for fysisk vold. Forskerne fant at barnas uttrykte behov for tilknytning trigget morens omsorgssystem, og det brøt sammen. Mødre med en seksuell overgrepshistorie svarer på barnets behov for tilknytning med å bli helt hjelpeløse, de trekker seg. Den andre gruppen mødres respons på et sammenbrutt omsorgssystem er på en fiendlig måte å skyve barna bort når de kaller på tilknytning. Det er gjennom mødrenes implisitte kommunikasjon, dvs, ubevisste ansiktsuttrykk og kroppslige holdninger barna traumatiseres. På video så forskerne de ulike ansiktstuttrykkene til moren som kommuniserte deres fravær, hjelpeløshet, raseri og forakt. Når det skjer repeterende over tid hindres utviklingen av tilknytning. De to mødregruppenes reaksjoner utløser to ulike tilpasningsmønster hos barna, et er å bli mors hjelper, en hjelpe-omsorgsrolle, den andre er å kontrollere moren.

Forskerne fant også at barn kunne utvikle type-D tilknytningstraume på nok en måte. Med store tap i livet, et dødsfall, en traumatisk skilsmisse eller uforløst sorg kan omsorgssystemet krasje, det fungerer ikke lenger. Da kan også konsekvensen om det skjer tidlig i et barns liv bli type-D traume.

Samfunn og traumer

Det er bemerkelsesverdig at noen av verdens ledende utviklingsforskere advarer mot hva som holder på å skje med menneskebarnet. Undersøkelser i USA viser at antallet barn med tilknytningsforstyrrelser viser en skremmende økning. Allan Schore peker på at vi som samfunn har skapt strukturer som bygger på egenskapene vi finner i den venstre hjernen, rasjonalitet, logikk og fornuft. Kroppen får enten en underordnet betydning eller blir et objekt, hvor fasaden er viktigst, en ting blant mange andre som kan fikses og manipuleres. Den høyre hjernen fungerer etter andre prinsipper.

I “The Master and His Emissary: The Divided Brain and the Making of the Western World” kaller McGilchrist den høyre siden «mesterhjernen» og den venstre «emissæren». Den siste er ofte viljesterk og tror den er best. Andre ganger forråder den venstre siden mesteren. I det perspektivet er han skeptisk og kritisk til vestlig kultur som gir venstre hjerne for stor betydning på bekostning av den høyre. Han er talsperson for utviklingen av et samfunn bygd på egenskaper i høyre hjerne, som relasjon, sensualitet, følelser, kreativitet og intuisjon, der fornuften er underlagt disse. I hans forståelse av menneskebarnets utvikling er det ikke samsvar mellom hjernens naturlige funksjon og det menneskesyn vestlig kultur er tuftet på.

Veien videre

Skal vi ta kritikken fra utviklingspsykologene på alvor vil det kreve radikale strukturelle endringer. Velger vi et samfunn som skal gi optimal omsorg til det nyfødte barnet vil konkurransesamfunnet som det fungerer i dag forsvinne. Synet på og innholdet i utdanning vil også gjennomgå store endringer. Å gi kunnskap til 4 åringer ville ikke bli et tema, men innlevelse og empati. Det vil kreve helt andre prioriteringer hos politikerne å skape et samfunn som garanterer for det nyfødte barnets behov for omsorg. Lekens betydning i et barns utvikling er i dag kommet mer og mer i fokus. Det urbane miljøet som det satses på i dag er ikke skapt for barnet, det er den voksne konsumentens lekeplass.

Vi står overfor et problem som er så stort at vi lukker øynene for hva vi tilbyr det nyfødte barnet. Skal det skje en endring må vi i tillegg til strukturelle endringer på det ytre plan forandre oss selv. Da er vi inne i et helt annet landskap. Hvilken politiker er villig til å ta det skrittet? Da vil ideologiske skillelinjer forsvinne og døren åpnes til en helt ny verden. Det er den barnet venter på. Vil en ny verden se solen stå opp? Kanskje er ikke bare barnet avhengig av det kvanteløftet, men også du og jeg?