Refleksjoner rundt utvikling

Dette nyhetsbrevet blir presentert i 2 deler. Først en innføring i Steven Porges (SP) polyvagale teori. Kjennskap til den polyvagale teorien (PT) er en forutsetning for å ha utbytte av å lese del 2.

Den polyvagale teorien har forandret forståelsen av psykiske lidelser. Det vil ta tid før innsikten og kunnskapen i den assimileres som etablert og stueren. Den har gitt oss helt ny kunnskap om hjernens funksjon, noe som har følger for terapeutisk praksis.

PT ble først kjent rundt 2005, oppdaget av traumeterapeuter. Den ga forklaring på tilstander de møtte hos en del pasienter de ikke hadde forstått tidligere. Det åpnet opp nye muligheter for behandling av utviklingstraumer. Teorien ga ny innsikt i hvordan vi mennesker fungerer i våre relasjoner.

Vi har tre hjerner. Den eldste er reptilhjernen, som er i forlengelsen av ryggmargen. Det er den eneste delen av menneskehjernen som er ferdig utviklet ved fødsel. Det autonome nervesystemet (ANS) i reptilhjernen forsyner allerede ved fødselen alle kroppens organer med nervetråder. ANS består av to deler, den sympatiske og den parasympatiske. Lenge var det en etablert sannhet at ANS fungerer ved å balansere forholdet mellom den parasympatiske og den sympatiske grenen. Den parasympatiske siden gir hvile, får oss til å slappe av, stresse ned, falle i søvn, styrker kroppens helingsevne og immunsystemet. Den sympatiske gir økt energi, mobiliserer og aktiverer. Når vi trenger å bevege oss, jogge, gå fort, få unna ting, rekke bussen etc. blir den mer aktiv. I ANS er også overlevelsesinstinktet vårt. Til den polyvagale teorien ble kjent trodde man at overlevelsesinstinktet var i den sympatiske siden, fight/flight, instinktiv adferd i ANS som er genetisk programmert ved fødselen.

SP arbeidet med spedbarn. Han skjønte at noe ikke stemte med den daværende forståelsen av den parasympatiske grenen av det ANS. SP fant ut at det er aktivering av den parasympatiske grenen som dreper barn ved krybbedød. Hvordan kunne krybbedød og slik det parasympatiske systemet ble forstått forklares? SP har lært oss at ANS er mer komplekst oppbygd enn vi til nylig har trodd. Det viser seg at vi har to parasympatiske grener, en er arvet fra reptilene, den andre har kun pattedyr. Ser vi utviklingen av hjernen i et evolusjonsperspektiv ble den parasympatiske grenen av ANS utviklet hos reptiler for ca. 500 millioner år siden. Den har overlevelsefunksjon og slår inn når en reptil er i livsfare. Da aktiveres en dvaletilstand, den blir ubevegelig og klarer seg lenge uten vann og mat. Det er den som forårsaker krybbedød. Den sympatiske delen av ANS ble til 100 millioner år senere. Den ga dyreriket større bevegelighet og tilgang på økt energi. Ved fare fikk nå dyr muligheten til å kjempe eller flykte, fight/flight, i farefulle situasjoner.

Vi mennesker har beholdt begge delene av overlevelsesinstinktet i ANS, den eldste parasympatiske og den sympatiske. Til SP formulerte den polyvagale teorien var overlevelsesinstinktet synonymt med fight/flight. Når fare slår inn tar instinkter over, storehjernen overstyres. Først prøver vi å slåss eller flykte, den sympatiske siden er aktivert. SP har lært oss at når den sympatiske aktiveringen ikke klarer å ta oss ut av fare blir den parasympatiske slått på og vi går inn i en form for dvaletilstand, gir opp, slutter å kjempe, mister all kraft og blir ubevegelige. En kvinne utsatt for et voldelig angrep er et eksempel. Hvis hun fortsetter å slåss mot overmakt kan hun bli drept, å gi etter kan redde livet. En 500 millioner år gammel overlevelsesstrategi tar over.

Den gamle, eller dorsale parasympatiske grenen forklarer en tilstand den amerikanske psykiateren James Masterson på 70-tallet kalte oppgitthetsdepresjon, abandonment depression. Han satte den inn i en teoretisk ramme etter en kjent utviklingsforsker, Margareth Mahler. Ser vi den i lys av SP teori kan vi forklare flere psykiatriske tilstander. De er ikke sykdommer, men forstyrrelser i utvikling. Det vil bli utdypet i neste del av nyhetsbrevet.

Som pattedyr har vi også en pattedyrhjerne, kjent som den emosjonelle hjernen. Vi deler den med alle andre pattedyr. Genetisk ligger potensialet til å utvikle grunnleggende emosjoner klar ved fødselen. De biologiske anlegg for emosjoner utvikles i nært samspill med morsfiguren. Vi kaller derfor mennesket et relasjonelt vesen. Utvikling skjer i nær relasjon til viktige andre, slik formes den uferdige høyre hjernen

SP har vist at pattedyr har utviklet en ny parasympatisk gren som leder nerveimpulser mye raskere enn den gamle. Den nye er myelinisert, et beskyttende fettlag rundt nervetrådene. Den prosessen starter i siste del av svangerskapet, topper seg rundt 6 måneder og varer til ten-årene. Ny vagus utgår fra en annen kjerne i reptilhjernen enn den gamle og har nervebaner til ansiktsmuskulaturen, øret, strupen og til hjertet og lunger, alt over mellomgulvet. Den gamle parasympatiske forsyner alle organer i buken med nervetråder, pluss at den styrer den eldste delen av overlevelsesinstinktet. Den går også til styringsknuten for hjerteslagene, forklaringen på krybbedød.

Den nye parasympatiske grenen har kontroll over hjerteslagene, den såkalte hjertebremsen. Aktivitet og hvile må justeres i.f.t. hjerterytmen. I den nye er parasympatiske tråder og sympatiske vevet sammen. Når den er aktiv og fungerer kjenner vi oss trygge og rolige og har oppmerksomheten vendt mot andre, vi er sosiale vesen, the social engagement system. Med integreringen av den sympatiske delen kan vi smidig og raskt øke energinivået uten å mobilisere overlevelsesinstinktet, og senke det når det er tid for det. Den parasympatiske delen av det sosiale samspillsystemet gjør at vi kan gi oss hen til hverandre uten å falle ned i energiløshet. Deler av det sympatiske og det parasympatiske ANS er omgjort til å støtte sosial fungering hos pattedyr, samspillssystemet. Samtidig har vi beholdt overlevelsessystemet.

Pattedyr måtte lære å evaluere og håndtere mulig fare, tilværelsen er ikke alltid trygg. Vi tar ubevisst inn signaler ved å observere ansiktet til folk vi kjenner, stemmen og kroppsbevegelser. Disse blir evaluert i tinninglappen, er det trygt, kan vi stole på dem? Det er forbindelse mellom tinninglappen og amygdala, fryktsenteret, som raskt kan mobiliseres ved fare. Insula er en hjernekjerne mellom tinninglappen og pannelappen. Den mottar signaler fra kroppens indre interoseptive sansesystem. Informasjon derfra er viktig for å avgjøre om vi kjenner oss trygge eller ikke. Problemet med den siste forbindelsen er at den kan sende feilmeldinger. Er vi blitt utsatt for tidlig omsorgssvikt kan situasjoner vi befinner oss i feiltolkes, det interoseptive systemet kan være innstilt på en fare som tilhører fortiden. Kroppen har ennå ikke prosessert det som skjedde, den sitter fast i sin egen historie.

SP kaller den funksjonen nevrosepsjon og skiller den fra persepsjon. Nevrosepsjon er ubevisst og styrt av ANS, mens persepsjon fungerer bevisst, informasjon til hjernen fra sansene våre, syn, hørsel og berøring. Persepsjon har en grad av våkenhet, bevissthet. Nevrosepsjon skjer gjennom både den ventrale, fremre og dorsale, bakre, vagus. I den ventrale går signaler om trygghet og i den dorsale om det er fare.

Vi mennesker tror vi har kontroll i livet, sannheten er at nevrosepsjon gjennom ANS i stor grad kontrollerer oss, basert på tidlige erfaringer vi har lært i samværet med viktige andre de første årene av livet.

De første 2-3 år utvikles den høyre hjernen. Det er den emosjonelle hjernen som er dypt forbundet med kroppen. Ved fødselen fungerer kun reptilhjernen, som beskrevet tidligere. Utvikling er å integrere reptilhjernen med pattedyr- og storehjernen. Prosessen er avhengig av kvaliteten av omsorg mellom en morsfigur og barnet. Utviklingen drives fram av kontakten mellom morsfiguren og barnet. For at den skal føre til at hjernene integreres kreves sensitivitet til barnets behov for omsorg. «En god nok mor» klarer å møte barnets behov direkte 70% av tiden, ( Winnicott). Denne feilmarginen har stor betydning. Når barnet ikke blir møtt direkte på sine behov blir den indre alarmen slått på, overlevelsesinstinktet aktiveres, først den sympatiske og så den parasympatiske. Sensitiviteten til morsfiguren er nå avgjørende. Fanger hun opp barnets tilstand vil hun reparere tilknytningsbåndet mellom dem. Reparering av brudd er avgjørende for å skape grunnleggende trygghet hos et barn. Det lærer at selv om det blir redd og fortvilet, forlatt og alene, så er det noen som bryr seg og kommer det i møte, løfter det ut av frykt og smerte. Så foreldre skal ikke være perfekte, de skal være tilstede og sensitive. Det gir grunnleggende trygghet i et barn, en opplevelse av å være ønsket i verden.

De tre ulike funksjonsmåtene våre, det sosiale samspillsystemet, den sympatiske siden av overlevelsesystemet og den parasympastiske delen av overlevelse kaller vi toleransevinduet. Toleranse uttrykker det rommet hvor vi føler oss trygge. Overlevelsesinstinktet ligger på hver side av dette.

sympatisk——————–sosialt samspill system——————–parasympatisk

Jo tryggere vi er, dvs. hvor vel integrerte de tre hjernene er, desto større er toleransevinduet. Når vi er innenfor toleransevinduet fungerer pannelappen, dvs. oppmerksomheten er på, vi kan vurdere, overveie, tenke gjennom, se fordeler og ulemper, ta beslutninger på en måte der vi tar best vare på oss selv. Vi kan også regulere de følelsene som oppstår. Blir vi redde, kan vi etter en stund roe ned når faren er over. Kastes vi utenfor toleransevinduet blir vi styrt av overlevelsesinstinktet, vi blir autopiloter. Det kan redde livet vårt, men det kan også få oss til å reagere inadekvat om vi ikke oppfatter her-og-nå.

Vi kan utvide toleransevinduet vårt fordi hjernen er plastisk, den kan forandres og den integreringen som ikke fant sted som barn kan fullbyrdes senere. Siden mangelen på integrering skjedde i det tidlige samspillet er vi avhengige av en trygg relasjon for å kunne reparere. En helt avgjørende komponent i en helingsprosess er forholdet til kroppen. Den høyre hjernen har er nært forbundet med kroppen. Forbindelsen mellom kropp og hjerne utgjør 80% av hjernens informasjon. Bare 20% går fra hjernen til kroppen. Svikt i den tidlige utviklingen hos et barn vil forstyrre kontakten med kroppen. Det er derfor helt avgjørende for den senere heling at kroppen inkluderes i prosessen.

Til slutt vil jeg kort omtale et annet forskningsprosjekt som også har endret vårt syn på psykiske lidelser, ACE (Adverse Childhood Experiences) studien. Den ble gjort på 48000 middelklasse amerikanere i regi av Kaiser Foundation. Studien viser en klar korrelasjon mellom vanskelige og traumatiske barndomsopplevelser og senere utvikling både av somatiske og psykiske sykdommer. En norsk lege Anna Louise Kirkengen har skrevet en bok med tittelen «Når krenkede barn blir syke voksne». Den gir et tydelig bilde av de funn som er gjort i ACE studien. Den slår fast at kvaliteten på omsorg for barn er helt avgjørende for vår helsetilstand resten av livet.

Neste nyhetsbrev vil se på hvordan den polyvagale teorien og ACE studien påvirker vår forståelse av oss som mennesker og terapeutisk praksis.