Refleksjoner etter sommerens grupper

I ettertid er det mulig å finne en rød tråd i sommerens gruppearbeide. Nylig stod det klart for meg at evolusjonsperspektivet på utvikling var viktigste tema. Det kaster lys over fenomener som ved første øyekast er uforståelige. Hvorfor knytter et barn seg til en forelder som fysisk mishandler det eller grovt svikter fundamentale behov for omsorg?

For å skjønne det må vi gå tilbake et par millioner år, da klimaet i Afrikas regnskoger ble tørrere og presset dyrene ut på den åpne savannen. Det skjedde gradvis. Homininer, menneskeslekten, levde sannsynligvis først i små rydninger i skogen, men ble langsomt tvunget ut i åpent landskap. Kun fysisk nærhet til mor og flokken ga beskyttelse. Trærne og andre skjulesteder var ikke lenger tilgjengelige. Det forklarer utviklingen av menneskets tilknytningsystem. Genetisk fødes menneskebarnet med denne pre-programmerte oppfatning av omgivelsene, det befinner seg på savannens åpne og truende landskap. Redning fra farer er å søke fysisk nærhet hos viktige andre. Dødsangst ligger i dypet.

Barnets avhengighet har også en annen side. Det er hindret i å bruke fight/flight. Bare freeze-responsen og dorsal vagus gjenstår. Freeze er en blanding sympatisk aktivering og parasympatisk dorsal vagus respons, vaktsom våken og stiv, fastfrosset. Dorsal vagus aktivering er reptildyrets overlevelsesmodus, et 500 millioner år gammelt instinkt som har fulgt evolusjonsprosessen. Det er å gi opp, gå inn i et lav-energimodus. Dyrene kommer ut av det ved å riste på kroppen, hos mennesket kan det bli værende som et traumeminne i høyre hjerne og forstyrre hele livsløpet om det forblir ubearbeidet.

Winnicott og Masterson hevder at konsekvensen av vår avhengighet er at vi alle bærer på et falskt selv, en følge av omgivelsenes feilinntoning av naturlige behov i tilknytningsrelasjonen. Det falske selvet er reaksjonen på at følelser, behov og impulser, som ikke ble tålt, trigger frykt og negative følelser i nære omsorgspersoner.

Bare 50-60 % av behov barnet uttrykker i tilknytningsfasen blir umiddelbart fanget opp av moren. Reparasjon av feilinntoning er viktig for barnet. Morens sensitivitet, hennes evne til raskt å fange opp barnets reaksjon på å ikke bli møtt, er avgjørende for å komme ut av fryktreaksjonen. Da lærer barnet at bak frykt er verden likevel god. Erik Eriksson kalte det basic trust, grunnleggende tillit. Tross det får alle mennesker sår på sjelen. Inndelingen av tilknytningsprosessen i normal, de to utrygge variantene og type-D, et utviklingstraume, er derfor ikke helt dekkende. Det er riktigere å si at de med såkalt normal tilknytning får et normalt sår på sjelen. Det kommer til uttrykk i det falske selvet.

Sensitiviteten hos menneskebarnet er både en styrke og svakhet. Styrke fordi den har gitt oss et høyere bevissthetsnivå enn noe annet dyr. Svakheten, eller utfordringen, er at vi fødes med en somatisk, kroppslig bevissthet, om forgjengelighet. I sin kritikk av Freud viste Norman Brown i «Life against Death» at barnet i tilknytningsfasen tvinges til å forvrenge sin virkelighetsopplevelse for å beskytte seg mot kontakt med forgjengelighet. Mens Freud oppfattet forgjengelighet som et instinkt er det for Norman Brown en eksistensiell utfordring knyttet til økt bevissthet. Ved å endre vår forståelse av virkeligheten mister vi kontakten med vår dypeste natur og undertrykker vår individualitet som beskyttelse mot dødsangst. Følgen er utviklingen av et skamrom hos menneskebarnet, større eller mindre, avhengig av oppvekstmiljøet og den kvalitet av omsorg barnet får. Det falske selvet er knyttet til repetitive adferdsmønster hos foreldrene som hindrer at de er i stand til å gi barnet den omsorg det trenger. Det er viktig å poengtere at alle foreldre vil sine barn det aller beste, men de begrenses ved at de selv er formet av en sosial arv.

Når en forelder reagerer med frykt, sinne eller tilbaketrekning på barnets behov går alarmen hos «savannebarnet». Det er avhengig av å kunne integrere at det blir møtt, det tar forelderens respons inn i seg. Slik utvikles selvstrukturen. Fryktreaksjonen hos barnet er å fjerne seg, men det er umulig. Det må bli værende, forelderen er tryggheten. Blir forelderen borte vil barnet møte dødsangst. Et uløselig dilemma. Løsningen er å gi opp de delene som ikke blir møtt, de lagres i det implisitte minnesystemet i høyre hjerne, som jeg kaller skamrommet. Her er alle følelser, impulser og lengsler, pluss alle utilfredsstilte behov for nærhet og ømhet vi lærte å holde tilbake.

Som et kompromiss knytter vi oss til omsorgspersonen, undertrykker den delen som var fryktfylt, en ulevd autentisk side. Det som undertrykkes er det dypeste laget i tilknytningstrukturen, skamrommet, der vi var tvunget å gi opp deler av oss selv. Utviklingsforskerne Firestone kaller bindingene som beskytter mot skamrommet fantasibindinger, de forteller en historie om relasjonen som ikke er sann, men som barnet er tvunget til å tro på for å beskytte den underliggende sannheten, at det ble sviktet. Åpnes det rommet opp vil «savannebarnet» komme fram, det tåler ikke et barn. Laget av fantasibindinger, grunnstrukturen i selvet, forteller hvordan vi tilpasset oss for å beholde «savannebarnets» tilknytning, et imperativ for overlevelse. Bindingene skjuler en underliggende truende sannhet. De har som funksjon å beholde en falsk nærhet og trygghet. Barnets sterke lojalitet blir forståelig når det er tvunget til å holde på falsk trygghet. Vi velger lojalitet framfor oss selv for å slippe det smertefulle møtet med skamrommet, i ytterste konsekvens, dødsangst.

Tilpasning er derfor ikke begrenset til hvordan vi oppfatter vi skal være i den ytre verden. Det er i tillegg vår opplevelse av det indre selvet. Det defineres av den viktige andres opplevelse av oss i tilknytningsfeltet. Vi ofrer autentiske deler av oss selv for å beholde relasjonen til mor.

De undertrykte delene i oss er ikke uvirksomme. De representerer ulevd liv. Alt levende søker ekspansjon. Hos barnet kommer det fram i adferd vi kaller reaktivitet, barnets reaksjon på utilfredsstilte behov. Det reaktive barnet er narsissistisk og vil ha tilfredsstillelse umiddelbart. Men det trigger den voksnes frykt og må stoppes. I dette samspillet utvikles super-ego, kritikerstrukturen. Fra først å være voktet på av omgivelsene internaliseres foreldrenes stemmer som den indre kritiker, en struktur som er ubevisst. Den fungerer som et implisitt gps som sørger for at vi navigerer riktig i nærmiljøet og den utvidede sosiale verden, har rett kurs. Slik blir vi ønskede familiemedlemmer og gode samfunnsborgere.

Barnet må lære hvordan det ikke skal være for å få hva det trenger av behovstilfredsstillelse for å kunne fungere. Hvordan vil omgivelsene det skal være? Det er historien om idealkritikeren, det ytterste laget i personligheten, vår tilpasning til det sosiale miljøet vi er en del av. Gjennom Steven Porges og hans polyvagale teori (det er ikke rom for å forklare teorien nærmere her) har vi lært at den høyre hjernen vår har en innebygget radar som ubevisst scanner omgivelsene. Han kaller det nevrosepsjon. Den har som oppgave å skille mellom om det er trygt eller utrygt rundt oss. Vår nevrosepsjon scanner konstant kroppsholdning og ansikt til personene som omgir oss. Og vi gjør det også som voksne. Vår nevrosepsjon som barn har lært oss hvordan den voksne verden rundt oss vil vi skal være. Det blir våre tilpasningsmønster. Vi blir omgjengelige, flinke, snille, lydige, usynlige, vanskelige, klovner, masete, klengete, intelligente, også håpløse. Vi skal passe inn i et familiesystem og bidra til at det fungerer. I verste fall kan barnet skyves ut, ofres. Slik kan også barnet tjene familiesystemets overlevelse. Systemet har prioritet. Et barn kan også bli misbrukt eller glemt, eller løftes opp til urealistiske høyder for å tilfredsstille de voksnes behov. Eller som vanligst, det sklir inn i flokken og finner en rolle, det falske selvet, det senere kan ta med ut i verden. Men i dypet lever fortsatt urealiserte sider det var tvunget å gi opp.

Uten et perspektiv hvor det finnes en utvidet virkelighet, hvor bevissthet ikke er begrenset til et epifenomen av materie, vil det ikke være mulig å løse opp det dypeste laget av tilknytningsstrukturen. Den forståelsen kommer klart til uttrykk hos den kjente psykoanalytikeren Otto Kernberg. Han hevder at vi mennesker ikke er i stand til å møte den nakne virkeligheten. Våre indre bindinger vil alltid legge et slør mellom oss og den. Det samme uttrykker Margaret Mahler i sin studie fra 70-tallet. Den dypeste bindingen mellom mor og barn kan aldri helt løses opp. Psykoanalysen forteller oss med andre ord at vi mennesker står utenfor naturen. Det samme har visdomstradisjonene hevdet i tusener av år. Men de viser til en vei der sløret som hindrer oss i å være en del av naturen kan bli borte. Kontakten med en større virkelighet er i oss, skamrommet hindrer denne kontakten. Menneskebarnets skjøre psyke er ikke i stand til å ta inn virkeligheten det møter. Vi lærer å undertrykke vår egen individualitet, det er menneskehetens nevrose.

Et bilde på menneskets eksistensielle situasjon er Nietzsche`s metafor om broen vi står fast på. Bak oss er det dyriske, hvor vi kommer fra, foran oss er lyset. Mennesket er på vei, til noe mer og større enn oss selv. Broen kan aldri bli et permanent hjem, vi står der angstfylte for å falle ned i avgrunnen. Men er det sant at vi er dømt til å bli der? Verken religion eller tro har hjulpet oss videre, kun skapt en lindring, en trøst. Visdomstradisjonene forteller en annen historie. Lyset er en illusjon, en drøm. Det er ikke noe å søke etter, all søking er en benektelse av øyeblikket. Alt vi trenger er her og nå. Det er sinnet, the mind, som forteller en annen historie. Sinnet er i tid, det bakom er tidløst.

Vi må starte på broen, der vi er. Lytte til vår indre stemme som lengter etter å sprenge de trange rammene vi fungerer innenfor, ekspandere. Prosessen er ikke å nå et mål, forbedre oss, men være tilstede akkurat med den glede, takknemlighet, smerte, frustrasjon og fortvilelse som er der. Møte med aksept. Den indre kritikerstrukturen hindrer oss både i å være tilstede i øyeblikket og være rause og kjærlige mot oss selv. Vi skal ikke følge noen eller bli ledet, men søke inn i oss selv, være undrende og nysgjerrige, utfordre vedtatte sannheter, gjøre den ubevisste indre kritikerstemmen bevisst. Den kan ikke bekjempes, men ved å se våre egne mønster kan livsenergien kritikeren har sugd ut av barnet bli tatt tilbake. Kritikeren var en gang nødvendig, og den ville oss vel. I dag er den et fengsel for våre ubrukte ressurser. Tydeligst kommer den fram i behovet for nærhet, intimitet og varme.

Prosessen jeg beskriver er temaet i Byron Brown´s bok «Soul without Shame». Det er ingen lærebok, men gir en innføring i prosessen som støtter bevisstgjøringen av kritikersystemet. Den er opplevelesnær og viser hvordan det har festnet sitt grep på oss. Ofte er vi identifisert med den, tror at den er oss. Hverdagen er arenaen der vi kan få den fram i lyset, se den. Det er forutsetningen for å kunne forholde oss til den.

Det viktigste verktøyet i kritikerarbeidet er awareness, bevisst oppmerksomhet. Det er den lille strålen av lys som fortsatt gir oss kontakt med en utvidet virkelighet. Visdomstradisjonene har brukt den i tusener av år, identisk med meditasjon. Det er ikke om religion eller tro, men en vei som åpner seg ved å vende blikket inn, være mindful. Gjennom å ta tilbake den bevisste kontakten med kroppen, sansemessig være tilstede i egen hverdag, blir det mulig å se den indre kritikeren i aksjon. Døren kan da åpnes til et utvidet indre rom. Det er da mulig å bli bevisst autopiloten som fanger oss gjennom bindingen mellom den voksne og barnet, styrt av skam, skyld og angst. Vi er helt avhengige av et utvidet indre rom for å starte prosessen som kan fri oss fra kritikerens sterke grep. Ved å skape det rommet gjennom bevisst oppmerksomhet avidentifiserer vi oss fra «savannebarnets» grep og kan handle bevisst ut fra den voksne. Byron Brown tar oss i «Soul without Shame» gjennom bevissthetsarbeide og øvelser som kan gi oss større frihet i relasjonen til oss selv og andre.